Bylarm: Ólafur Arnalds, Oslo Kongressenter

Foto. Siri Narverud Moen

Ólafur Arnalds lærer oss at alle vakre ting må ende.

Det behagelige Norgesvenn-bandet Low hadde en gang en konsert på legendariske So What!, der de fikk hele indie-Oslo til å sette seg ned på det møkkete kjellergulvet foran scenen. Jeg var en av de sittende som drømte meg bort til balsam-musikken den kvelden for flere år siden. Den samme følelsen kom til meg i kveld, da islandske Ólafur bak sitt flygel fikk flere hundre til å sitte på gulvet og vugge. En nydelig konsert på Folkets Hus ble befestet av noen av de mange unge, flinke strykerne landet forstrer. Island er rammet av økonomisk krise, men kunsten blomstrer, får vi nok en gang bekreftet.

Arnalds er en stillferdig mann, som legger ut dvelende pianostykker i grenselandet mot Eric Saties stemninger. Noen av melodilinjene kan bli noe intetsigende, men reddes av suggererende rytmer og spennende produksjon. Det føles ikke spesielt originalt å trekke inn Sigur Rós når følsomme islendinger som Òlafur spiller for oss, men det er et slektskap mellom dem.

Når det viser seg at herren har humor (på sitt gebrokne engelsk, ber han oss kjøpe de få platene han har tatt med, for «hundred kroner – that is a lot in Iceland right now..»), tenker jeg at han gjerne kunne sunget eller hatt mer tekst oppå sine nydelige flygelakkorder. Siste låt har nettopp et vokalsample, som antyder en historie om gode venner som må skilles. Teksten setter i gang melankolske tanker om livet som ubønnhørlig går mot slutten.

Ólafur, du lar meg sitte igjen lengtende etter mer! Kom tilbake, så skal jeg kjøpe hele lageret av plater, og du kan leve lykkelig i landet ditt til også du en gang må vandre.

Tags: anmeldelse, by:Larm, Bylarm09, flygel, island, Ólafur Arnalds