Igår begynte SXSW for alvor og til og med lørdag så er det altså 400 konserter/showcases på rundt 80 scener hver kveld. I tillegg kommer de «uoffisielle» arrangementene rundt om i bydelene som også trekker mange band og publikum.
Jeg gikk nøye igjennom programmet og la opp ei overkommelig løype mellom de forskjellige scenene, men det skar seg allerede ved andre artist, M.Ward. Han skulle spille i The Central Presbyterian Church, men der var det fullt inne og 100 meter kø utenfor. Kanskje noe symbolsk der at når jeg omsider tok turen til ei kirke så fikk jeg ikke komme inn. Nåvel…..
Men merk deg navnet! M. Ward!!
Før den bomturen fikk jeg med meg Hot Club of Cowtown, en trio som spiller en artig miks av stringswing og akustisk country. Besetninga er vokal, fele, gitar og ståbass, og gjengen skapte defintivt stemning som første band ut i bakgården på The Ale House på 6th Street.
Paula Nelson Hot Club of Cowtown
6th street er «stripa» i Austin både til hverdags og under SXSW- og mer enn halvparten av de 80 scenene ligger i denne gata. På klubben Smokin’ Music spilte Paula Nelson som er datter til Willie Nelson. Willie er nærmest som en æresordfører å regne i Austin og bor på ranchen sin en halvtimes kjøretur utenfor byen. Men Paula står godt på egne bein hun, og leverte et rocka countrysett sammen med bandet sitt.
Kveldens dark horse for min del var gjengen i Texas Belairs fra Lubbock, Tx, hjembyen til Buddy Holly, Waylon Jennings og Roy Orbison. Lokale Texaslegender derfra er også Joe Ely, Butch Hancock og Jimmie Dale Gilmore. Og det ble kveldens definitive høydepunkt for min del- med et band som jeg altså oiverhodet ikke kjente til på forhånd. Frontmann Kent Mings banka løs på sin akustiske gitar og sang ukjente låter som for meg låt som umiddelbare hits. Med seg i bandet hadde han en rufsete gjeng som spilte høyoktan småpønka rock tilsatt countryfele, trekkspill og rockabillygitar. Jeg ble fan i løpet av den drøye halvtimen de spilte!
The Texas Belairs ved to av dem; Kent Mings og Ponty Bone
Kveldens første norske innslag var vinneren av Blues-spellemann 2007 Grande som hadde fått plass på en relativt stor scene med bra publikumskapasitet. Dessverre var det ganske glissent der og da skarptromma røyk allerede under første låt så det ikke bra ut. Etter noen minutters pause var det klart på scenen igjen- og da greide far sjøl- Kjetil Grande – å slite en gitarstreng. Men imponerende var det at både Kjetil og bandet sto på og sloss seg igjennom settet med småskitten energisk blues levert fra Norge til Texas og SXSW.
Neste stopp var Antone’s hvor den lokale bluesheltinna Carolyn Wonderland spilte. Hun kom direkte fra Austin Music Awards hvor hun vant prisen for beste kvinnelige vokalist og beste bluesband. Carolyn og bandet hennes leverte et sprekt sett og de som skal høre henne på Bergenfest og Nidaros Bluesfestival kan bare begynne å glede seg.
Carolyn Wonderland Grande
Da er det tid for brunch på Cisco’s og et par dagkonserter med bl.a Mark Olson & Gary Louris og Ian McLagan før kveldsløypa settes opp. Her har du oversikten. Hva ville du valgt å gå på???