Så ble det ikke noe av besøket på Bjørnøya. Skipsledelsen bestemte seg i ettermiddag. Det er på grunn av værforholdene. Et nytt kraftig lavtrykk er på vei mot KV Svalbard og det vil gi et så dårlig vær med kraftig vind og høye bølger.
Helikopteret som skulle fly meg fra skipet til Bjørnøya greier å lette i sterk kuling eller storm, men blir det sju meter høye bølger eller mer så vil bevegelsene i båten bli så store at det vil være farlig og lette å lande. Derfor blir det ingen besøk av Nitimen. Er litt lei meg for det men, sånn er det bare.
Som et plaster på såret så går skipet rett mot isen som strekker seg litt nord for Bjørnøya og helt fram mot Svalbard. Der skal dykkerne om bord drive redningsøvelser øvelser og da kan også helikopteret øve på redningsoperasjoner fra isen. Det blir jo bra bilder og lyd av det.
Eller så går dagene med til å snakke med førstereisgutta, befalet og ikke minst så går praten om uværet vi er i ferd med å komme oss ut av. Ingen ser frem til noen ny sjøsyke eller skrå gange i korridorene.
En av gjestene som er om bord er en tidligere sjømann og marineoffiser. Da den sterke kulingen herjet som verst med skuta, da rullet den sikker over 25 grader fra side til side. Den tidligere marineoffiseren var på kommandorommet som ligger rett bak styrhuset.
Brottsjøene kom og gikk, den ene større enn den andre. Mannen hadde plassert seg i en av de mange stolene som er nærmest av typen flyseter, men mye mer avansert.
Han hygget seg med å fortelle at ingen kvalme kom over han selv om det rullet mye. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte holde meg fast. (Det var jo det jeg gjorde for svingende, holdt meg med en hånd og skrev på bloggen med den andre) Jeg hørte etter med ett, kanskje et halvt øre på hva han snakket om så jeg var nok ikke den beste tilhøreren.
Rett som det var så hørte jeg solide snorkelyder bak meg. Mannen har vel godt sovehjerte tenkte jeg og midt under søvnseansen så kom bølgene inn fra siden som var av en størrelse betydelig større enn de andre. Jeg hørte et brak og der skled han ut av stolen, fortsatte lynkjapt over til babord side og som ved et trylleslag så satt han god presset mot styrbord side. Stakkars mann, han fikk ikke sukk for seg, og så nesten ut som han hadde ramlet ned fra månen.
Flere av offiserene fikk han på beina og resultatet ble at han ikke hadde skadet seg, men vakthavende offiser på brua han kom med en slags sikkerhetsele og han kom med følgende kommentar: Jeg tror vi får gjøre med deg som med ungene, spænn dem skikkelig fast for her har vi ingen airbag. Resultatet ble at mannen tuslet ned og la seg i køya. Litt vondere bak regner jeg med.
Hei Rune
Synd at dere ikke kommer dere til land på Bjørnøya. Får håpe været er bedre når dere skal flys inn til Longyearbyen.
Denne gamle sjøulken som seiler mellom skottene skulle vel ikke være vår venn SOM? Syns å kjenne igjen snorkingen! Han burde jo vite å gjøre sjøklart, har jo vært med på slingring i 40 grader + før. Men har har ikke nevnt dette i sin egen blogg.
Runes beretning om mannen som seilte frem og tilbake i ops-rommet på KV SVALBARD inneholder ca. én prosent sannhet; årsaken til «seilasen» var et forsøk på å få tak i et minnekort til fotoapparatet som var i ferd med å forsvinne. Akkurat da jeg bøyde meg ned for å plukke det opp, kom brottsjøen som Rune beskriver, og resultatet ble en tur i dørken. Vaktsjefen kom til for å få meg på bena, men gikk over ende han også. Etter et par turer fra broving til broving, kom vi oss løs fra hverandre og fikk hengt oss fast i noe som stoppet den ville ferden. En noe mer korrekt versjon av denne episoden kan leses på http://www.m314alta.org. Forøvrig sov jeg ikke – bare hvilte øynene.
SOM