Med Martin Ross i Kongshavn forsøker vi å tegne portrett av en Afghanistan-veteran. Han kommer tilbake med sterke og skjelsettende erfaringer som har betydning både for kjærlighetsliv, livsoppfatning og livsretning. Tidligere i år viste pressen at Forsvaret har mildt sagt dårlig oversikt over skader norske soldater blir påført. Morgenbladet gjengir kommentar på en blogg:
Bare i løpet av desember måned 2010, så mistet Norge 5 tidligere soldater også (som vi vet om), som i sykdom og fortvilelse tok sitt eget liv, ødelagt av tjenesten ute.
Og avisen skriver:
Hvor mange selvmord som er begått av tidligere norske soldater, finnes det ingen oppdatert oversikt over. Sannsynligvis er mørketallene høye. I en doktoravhandling fra 2006 viser Siri Thoresen at mannlige soldater som har tjenestegjort i utlandet, har 40 prosent større sannsynlighet for å ta livet sitt enn den mannlige befolkningen for øvrig.
Sammenhengen mellom krigstjenesten og selvmordene er riktignok uklar. Ingen av kildene Morgenbladet har snakket med, kjenner til soldater fra Afghanistan som har valgt å avslutte livet sitt.
I ett perspektiv skal vi kanskje vite å sette pris på at så få blant oss har krigserfaring. Og at de som har det, oppsøkte den frivillig. Dagens 68-åringer i Europa var tre år gamle den siste krigsvinteren 1944/1945. I sine bøker Berlin – The Downfall 1945 og D-Day: The Battle for Normandy beskriver den britiske historikeren Anthony Beevor også hva sivilbefolkningen og ikke minst barn ble utsatt for. I Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin (det skakende forordet her) legger den amerikanske professoren Timothy Snyder fram fakta som er sjokkerende og skremmende, selv for oss som trodde vi visste noe om andre verdenskrig.
Det lever altså mennesker i Europa i dag som har barndomserfaringer vi ikke kan forestille oss. Hvordan har det formet deres psykologi, deres barn og barnebarn? Det må ha hatt svære konsekvenser og er sannsynligvis en årsak til at europeerne nøler litt mer med å gå til krig enn amerikanerne.
Det norske veteraner – særlig de som tjestestegjorde i Libanon – sliter med, er belastende. Samtidig sier det mye om vår oppvekst og våre liv at et fåtall av oss har fått dette møtet med historien.