Twitter – Bokbloggen http://blogg.nrk.no/bok En blogg fra NRK Wed, 14 Sep 2016 08:33:44 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Når kommer det bøker om sosiale medier for de som bruker dem? http://blogg.nrk.no/bok/2013/03/15/viktige-b%c3%b8ker-om-sosiale-medier/ http://blogg.nrk.no/bok/2013/03/15/viktige-b%c3%b8ker-om-sosiale-medier/#comments Fri, 15 Mar 2013 14:48:16 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=3434 Les videre ]]> De siste par årene har det kommet flere norske bøker om sosiale medier, men først denne uken kom den første som handler om den norske bruken. «Liker – liker ikke» er også faglitteratur, men løfter blikket framover og får oss til å se sosiale medier i en større sammenheng.

Visuell framstilling av konsekvenser av sosiale medier som medier og nettverk i "Liker - liker ikke".



To norske bøker om norsk bruk av sosiale medier på én uke, som ikke bare analyserer, men også peker på effekter framover. Gi meg en scene om norsk blogghistorie i ti år og Liker – liker ikke om samfunnsengasjement og offentlighet. Det burde være spennende for flere enn dem som jobber med sosiale medier. Det er det også. Tildels.

Norsk sakprosa om sosiale medier preges av analyse og oppsummering, tips og råd om hvordan bruke dem og få en form for resultat. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at de utgivelsene hittil er for spesielt interesserte. Studentene, nerdene og kommunikasjonsbyråbransjen. De havner ikke i anbefalt-hyllene i bokhandlerne eller på bestselger-listene, selv om de handler om et eksplosivt fenomen, verdens største land (Facebook) og noe de aller fleste nordmenn bruker stadig mer tid på, hver eneste dag.

Liker, liker ikke er andre bok ut om sosiale medier fra Cappelen Damm Akademisk (i fjor kom 123blogg av Thomas Moen). Den ble lansert under et to timer langt frokostmøte på Institutt for Samfunnsforskning i Oslo, hvor innholdet ble presentert av forfatterne punkt for punkt og behørig kommentert av en ekstern spesialist. Og hvor drygt det enn kan høres, så var dette noe nytt og spennende. Fordi forfatterne setter statistikk, tall og fakta inn i et perspektiv som handler om hvordan brukes av sosiale medier påvirker samfunnsengasjementet vårt. «Vårt», som i vi som lever i Norge, et vestlig demokrati, verdens rikeste land.

Oppstår det nye fellesskap? Klarer vi å mobilisere til noe? Endrer samfunnsdebatten seg? Fører dialogen i det offentlige rom til noe? Får vi noe ut av å debattere med mennesker vi ikke har møtt IRL?

Det er interessant at det kan påvises at det er markant forskjell på bruk Facebook og Twitter. Og at Facebook brukes mer til sosiale aktiviteter enn politiske. Det er spennende å se hvordan «de rikere blir rikere» på Twitter og at mediekonsumet blir stadig mer personifisert.

Det er enda mer spennende å diskutere det tvetydige. Det mest spennende med Liker, liker ikke er at den både byr på ferske, norske fakta OG åpener for spørsmål.

Når fakta er at menn debatterer mer enn kvinner og at kvinner diskuterer mest med andre i eget nettverk, hva betyr det? At menn har sterkere meninger og er bedre på å ta plass? At kvinner har andre premisser for å diskutere?

Når unges viktigste nyhetskilde er lenker på Facebook, hva betyr det for hvordan mediene tenker nyhetsleveranser i framtiden? Og når digitalt innfødt bruker sosiale medier som en selvfølgelig og integrert del av livet, og en mange lærere, foreldre, redaktører og organisasjoner ikke egentlig vet hva som er forskjellen på Twitter og Facebook, hvilke digitale hierakier oppstår da – og hva gjør det med demokratiet og kunnskapssamfunnet Norge?

Et spennende innspill i til den fjerde statsmakt kom fra Bente Kalsnes, PhD på Institutt for Medier og Kommunikasjon ved UiO, som kommenterte boken under lanseringen: Hun spurte om kommentarfelt i avisene er spilt fallitt på grunn av sosiale medier. Og henviste til The Nasty Effect, som peker på at dårlig kvalitet i kommentarfelt smitter over på leserens oppfatning av artikkelen. Fakta er at brukerne blir en del av medieproduksjonen, men hva blir konsekvensene av det faktumet?

Den andre ferske boken som gir noen nye aspekt til den norske sakprosaen om sosiale medier, er Gi meg en scene. Norsk blogghistorie – ti år med terror, traumer og dagens outfit (Humanist forlag).

Det er ikke nytt at den er oppsummerende, men den gir bloggeren/brukeren/publikum/amatørjournalisten et ansikt, her gis det navngitte stemmer til noen av de mest innflytelsesrike blant alle dem som skal være med og redefinere både media og samfunnsengasjement. Kristian A. Bjørkelo aka MadMullah er redaktør, han skriver flere artikler selv og har også fått inn andre drevne bloggere som mimrer om sin første blogg back in the days. Jill Walker Retterberg skriver om «erindringer fra årtusenskiftet», Kristine Tofte skriver om bokblogging og kuk, Heidi Nordby Lunde aka Vampus forteller om «ti år med publiseringsanarki», Arne Hjort Johansen aka Hjorten på sitt slentrende vis om «bloggehelvetet» og Martin Bull Gudmundsen om hvorfor han skriver om rumpa si i bloggen «Autistisk om autistisk blogg».

Dette er like skjønt skrevet som faglitterært, personlig og i forfatter Kristine Toftes innlegg også novelleaktig, poetisk. Bloggerne gir det berømte og beryktede publikummet, disse «alle» som bruker sosiale medier klare og tydelige stemmer. At alle som skriver i denne boka deler erfaringer om det å skrive og dele med andre, gjør denne boka spesielt spennende. Som Cathrine Eide Westerbye aka Serendipidy-Cat skriver, blogging kan også være «mikropolitikk i sosiale medier».

Det kan se ut som om sosiale medier er i ferd med å bli redefinert fra å være ett fagområde til å bli flere og at de mest spennende observasjonene kommer ut av perspektivet, konteksten de settes i. Tittelen «ekspert i sosiale medier» har alltid vært omdiskutert og nå som sosiale medier spiller roller på stadig flere arenaer, kan den synes meningsløs. Men koblet på andre fagfelt som organisasjonsbygging, ledelse, journalistikk, strategi, merkevarebygging kan sosiale medier forløse nyskapning. Og bidra til delekultur og åpenhet.

I Raushetens tid av Kathrine Aspaas blir sosiale medier tatt inn i en setting sammen med hjerneforskning og beskrivelsen av en ny æra for mennesket. Og flere forfattere har utforsket hvordan forholdet vi har til andre mennesker via Twitter og Facebook påvirker vårt følelsesmessige liv: Marit Eikemo har skrevet om hvordan det å bløffe om lykke på Facebook kan være, i romanen Samtale ventar. Nils Gullak Horvei har snakket om hvordan Twitter ødela to romanprosjekter for ham, og hvordan det gikk til at han skrev «twitter-romanen» Følg meg.

Hva er dine beste tips til bøker om sosiale medier, norske eller utenlandske? Og når er det mest spennende, skjønnlitteratur eller fagbøkene?

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2013/03/15/viktige-b%c3%b8ker-om-sosiale-medier/feed/ 12
Vi vil se din fineste bok! http://blogg.nrk.no/bok/2012/12/07/finestebok/ http://blogg.nrk.no/bok/2012/12/07/finestebok/#comments Fri, 07 Dec 2012 14:26:31 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=2974 Les videre ]]> Vi lager Norges fineste bok-samling, bli med og del den du synes er finest. Papirboken har jo sine fortrinn, hvorfor ikke bruke dem?

Tag ditt bilde #finestebok på Twitter og Instagram eller send til oss på nrkbok@nrk.no. Vi samler den og viser at papirboken har en framtid, den også.


En norsk lyrikkrygghylle – og en serie i Wien. Typisk norsk?

Norske bøker er for like. Altså, på utsiden. Omslaget, formatet, teksturen. På Lillehammer litteraturfestival for to år siden, holdt forfatter Tomas Espedal et flammende innlegg om hvordan en bok skulle kunne se ut. En diktbok burde kunne være på 400 sider i stedet for klassiske 126, en roman burde kunne ha illustrasjoner inni, en essaysamling burde kunne være rektangulær. Og han viste eksempler fra sin egen samling på bøker som faktisk var det.

Dels er det opp til forfatteren å tenke utenfor boksen, dels viser det seg at det er vanskelig for forfattere å få gjennomslag for spennende formidéer fordi det blir for dyrt å produsere. Espedal fortalte om en svensk forfatter som hadde bedt om rød farge på kantene av boksidene, og måtte true med å forlate forlaget om hun ikke fikk det slik.


Dette er min fineste bok. Den ser annerledes ut, og det er den.

Etter mange år som først bokhandlermedarbeider og deretter litteraturjournalist, må jeg si det tennes et lite lys av glede i meg når jeg ser en bok som våger å stikke seg ut. Én av favorittene mine i så måte er svenske Martina Lowdens bok: ”Allt”, en slags dagboksselvbiografi. Hun har klart å lure forlaget til å gi henne gullfarge på arksidene, Bibel-style, i tillegg til røde, tykke, pregede første- og sistesideark. En pocketbok med gullkant, det svinger det av. Det sier at denne boka er annerledes, og det er den.

Når jeg er i utlandet, er det en selvfølgelig del av sightseeingen å stikke innom bokhandlere og sjekker ut bokkulturen der. I Frankrike er bøkene nesten KLISS like, mens det i andre land bugner av ulike serier og formgrep. Det siste på bokdesignfronten i Sverige var serien Excess som ved ny trykketeknologi rommer tykke romaner som Min kamp i miniformar, som leses som en flipover.


Nytt hendig format. Svensk.

Uten at jeg har forskning på det, vil jeg tro at variasjon i bokformater oppstår lettest i land med flere, mindre forlag. De velger gjerne en egen stil på alle sine utgivelser. (Jmfr. Everyman’s Library i England og Vertigo i Sverige). Noe vi har sett også i Norge, med for eksempel boksinglene til Flamme forlag og Cappelen Damm sin Marg-serie.

Bøker med identisk format er klart en fordel for bokhandlere og for folk som liker ordning og reda i bokhyllene. For oss andre er det en gave når en bok stikker seg ut og sier: hei, se på meg, da! «En bok er et kunstverk», minnet Tomas Espedal oss om på Lillehammer. Så unødvendig da at den skal ligne på en masseprodusert vare, som skal være lett å stable, lik EU-normerte agurker.

Tenk hvor trist det blir å samle på bøker fra 2000- og 2010-tallet, når de ikke bærer preg av sin tid.

Bli med og dokumenter de fineste omslagene! Hva er din #finestebok?


En av flere #finestebok på Instagram.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2012/12/07/finestebok/feed/ 1
Jakten på den siste setningen http://blogg.nrk.no/bok/2011/10/11/jakten-pa-den-siste-setningen/ http://blogg.nrk.no/bok/2011/10/11/jakten-pa-den-siste-setningen/#comments Tue, 11 Oct 2011 13:22:25 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=545 Les videre ]]> De som har sett Bokprogrammets møte med Karl Ove Knausgård i Ystad vet at jeg er over gjennomsnittet opptatt av hva den siste setningen i siste bind av Min kamp-romanen kan være. Men jeg fikk jo ikke  vite hva den var! Og jeg tror kanskje ikke jeg vil vite den før jeg har lest meg gjennom de hundrevis av sidene som fører fram til den. Hvis forfatteren selv har klart å skrive seg fram til denne ene, forløsende setningen gjennom to år og over tusen sider, skal jeg ha nok selvdisiplin til å lese boka gjennom  også. Men vi kan jo spekulere, folkens!

Jeg har veddet 200 kroner med vaktsjefen vår om at den kommer til å inneholde ordet ”pappa”. Jeg synes det som har manglet så langt, er en form for forsoning med faren, som vi har lest mye om det vanskelige forholdet til. Hvis målet er å skrive seg fri fra noen demoner fra fortiden, bør han vel slutte en slags fred med faren?  Eller vil han plukke opp tråden fra åpningen? (Som er en knallsetning, vil jeg si): ”FOR HJERTET ER LIVET ENKELT: det slår så lenge det kan.” Eller, vil den reflektere det at Knausgård selv kaller dette prosjektet et litterært selvmord?

Hva er ditt forslag til siste setning? Send den inn på Twitter, med #MK6 (for Min kamp, bind 6). Vi kårer en vinner i Kulturhuset på NRK P2. Den som kommer nærmest Min kamps aller siste setning, får siste bind i premie.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2011/10/11/jakten-pa-den-siste-setningen/feed/ 54