Visuell framstilling av konsekvenser av sosiale medier som medier og nettverk i "Liker - liker ikke".

Norsk sakprosa om sosiale medier preges av analyse og oppsummering, tips og råd om hvordan bruke dem og få en form for resultat. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at de utgivelsene hittil er for spesielt interesserte. Studentene, nerdene og kommunikasjonsbyråbransjen. De havner ikke i anbefalt-hyllene i bokhandlerne eller på bestselger-listene, selv om de handler om et eksplosivt fenomen, verdens største land (Facebook) og noe de aller fleste nordmenn bruker stadig mer tid på, hver eneste dag.

Liker, liker ikke er andre bok ut om sosiale medier fra Cappelen Damm Akademisk (i fjor kom 123blogg av Thomas Moen). Den ble lansert under et to timer langt frokostmøte på Institutt for Samfunnsforskning i Oslo, hvor innholdet ble presentert av forfatterne punkt for punkt og behørig kommentert av en ekstern spesialist. Og hvor drygt det enn kan høres, så var dette noe nytt og spennende. Fordi forfatterne setter statistikk, tall og fakta inn i et perspektiv som handler om hvordan brukes av sosiale medier påvirker samfunnsengasjementet vårt. «Vårt», som i vi som lever i Norge, et vestlig demokrati, verdens rikeste land.

Oppstår det nye fellesskap? Klarer vi å mobilisere til noe? Endrer samfunnsdebatten seg? Fører dialogen i det offentlige rom til noe? Får vi noe ut av å debattere med mennesker vi ikke har møtt IRL?

Det er interessant at det kan påvises at det er markant forskjell på bruk Facebook og Twitter. Og at Facebook brukes mer til sosiale aktiviteter enn politiske. Det er spennende å se hvordan «de rikere blir rikere» på Twitter og at mediekonsumet blir stadig mer personifisert.

Det er enda mer spennende å diskutere det tvetydige. Det mest spennende med Liker, liker ikke er at den både byr på ferske, norske fakta OG åpener for spørsmål.

Når fakta er at menn debatterer mer enn kvinner og at kvinner diskuterer mest med andre i eget nettverk, hva betyr det? At menn har sterkere meninger og er bedre på å ta plass? At kvinner har andre premisser for å diskutere?

Når unges viktigste nyhetskilde er lenker på Facebook, hva betyr det for hvordan mediene tenker nyhetsleveranser i framtiden? Og når digitalt innfødt bruker sosiale medier som en selvfølgelig og integrert del av livet, og en mange lærere, foreldre, redaktører og organisasjoner ikke egentlig vet hva som er forskjellen på Twitter og Facebook, hvilke digitale hierakier oppstår da – og hva gjør det med demokratiet og kunnskapssamfunnet Norge?

Et spennende innspill i til den fjerde statsmakt kom fra Bente Kalsnes, PhD på Institutt for Medier og Kommunikasjon ved UiO, som kommenterte boken under lanseringen: Hun spurte om kommentarfelt i avisene er spilt fallitt på grunn av sosiale medier. Og henviste til The Nasty Effect, som peker på at dårlig kvalitet i kommentarfelt smitter over på leserens oppfatning av artikkelen. Fakta er at brukerne blir en del av medieproduksjonen, men hva blir konsekvensene av det faktumet?

Den andre ferske boken som gir noen nye aspekt til den norske sakprosaen om sosiale medier, er Gi meg en scene. Norsk blogghistorie – ti år med terror, traumer og dagens outfit (Humanist forlag).

Det er ikke nytt at den er oppsummerende, men den gir bloggeren/brukeren/publikum/amatørjournalisten et ansikt, her gis det navngitte stemmer til noen av de mest innflytelsesrike blant alle dem som skal være med og redefinere både media og samfunnsengasjement. Kristian A. Bjørkelo aka MadMullah er redaktør, han skriver flere artikler selv og har også fått inn andre drevne bloggere som mimrer om sin første blogg back in the days. Jill Walker Retterberg skriver om «erindringer fra årtusenskiftet», Kristine Tofte skriver om bokblogging og kuk, Heidi Nordby Lunde aka Vampus forteller om «ti år med publiseringsanarki», Arne Hjort Johansen aka Hjorten på sitt slentrende vis om «bloggehelvetet» og Martin Bull Gudmundsen om hvorfor han skriver om rumpa si i bloggen «Autistisk om autistisk blogg».

Dette er like skjønt skrevet som faglitterært, personlig og i forfatter Kristine Toftes innlegg også novelleaktig, poetisk. Bloggerne gir det berømte og beryktede publikummet, disse «alle» som bruker sosiale medier klare og tydelige stemmer. At alle som skriver i denne boka deler erfaringer om det å skrive og dele med andre, gjør denne boka spesielt spennende. Som Cathrine Eide Westerbye aka Serendipidy-Cat skriver, blogging kan også være «mikropolitikk i sosiale medier».

Det kan se ut som om sosiale medier er i ferd med å bli redefinert fra å være ett fagområde til å bli flere og at de mest spennende observasjonene kommer ut av perspektivet, konteksten de settes i. Tittelen «ekspert i sosiale medier» har alltid vært omdiskutert og nå som sosiale medier spiller roller på stadig flere arenaer, kan den synes meningsløs. Men koblet på andre fagfelt som organisasjonsbygging, ledelse, journalistikk, strategi, merkevarebygging kan sosiale medier forløse nyskapning. Og bidra til delekultur og åpenhet.

I Raushetens tid av Kathrine Aspaas blir sosiale medier tatt inn i en setting sammen med hjerneforskning og beskrivelsen av en ny æra for mennesket. Og flere forfattere har utforsket hvordan forholdet vi har til andre mennesker via Twitter og Facebook påvirker vårt følelsesmessige liv: Marit Eikemo har skrevet om hvordan det å bløffe om lykke på Facebook kan være, i romanen Samtale ventar. Nils Gullak Horvei har snakket om hvordan Twitter ødela to romanprosjekter for ham, og hvordan det gikk til at han skrev «twitter-romanen» Følg meg.

Hva er dine beste tips til bøker om sosiale medier, norske eller utenlandske? Og når er det mest spennende, skjønnlitteratur eller fagbøkene?

Det lille tettstedet Odda ble overfylt av litteraturkjerringer, forfattere og andre litteraturglade mennesker på årets Litteratursymposium. 10-14 oktober har Odda handlet om opplesninger, samtaler, debatter, konserter, utstillinger, byvandring og pisspreik. Alt sammen på høyt nivå og fullt av frigjørende humor. Årets festivaltema var «fengsla», som i juss, forbrytelse og straff. Kjærlighet og begjær. På grunn av misforståelser gikk jobben min for symposiet til en annen, men jeg fikk alle fordelene som hørte med. Arbeidsgiveren min ga meg både et 3-etasjes hus, festivalpass og matkuponger til fri benyttelse. Jeg opplevde Odda på sitt beste og ble fengsla, selv om det er vanskelig å si hva som fengsla meg mest. Symposiet var et mangfold av arrangementer fra bokprat med kong Dag Solstad og debatt om demens-poetikk til pensjonistmøter og lavterskeltilbud. I tillegg til lokal forankring og bruk av lokale forfattere deltok flere anerkjente skribenter og gjester fra Norden. Arrangementene var spredt utover hele bygden og spesielt møtene som tok plass i det ærverdige smelteverket var en unik opplevelse. I pausene møttes publikum og forfattere på den urbane og intime kafeen Smelt. Diskusjonene foregikk høylytt på tvers av bordene mens man tygget på en hjemmebakt kanelbolle.

Journalist og forfatter Linda Eide fortalte om sin nye bok «Oppdrag mottro – jakta på gamle dager» som handler om private samtaler mellom Eide og hennes mottro (mor). Boken er full av vittige tekster og bilder som utforsker hvem mottro egentlig er. Og hva som skjedde i gamle dager, før Linda Eide. Noen av samtalene har allerede vært på trykk i Bergen Tidende og gledet mange bergensere. Mottro kommer aldri med noe gammelt nytt, men noe nytt om det gamle, forklarte Eide. Og i følge mottro har det å smile i dag tatt helt av. Sitt skeptiske uttrykk fikk Linda på plass allerede i barndomsalder.

Jeg dro videre i ODDA-rus til Sentralbadet for å høre på litt pisspreik. Frode Grytten leste høyt fra «50 shades of grey» i pissoaret mens publikum stod som sild i tønne. Grytten hadde tatt sine friheter og byttet ut de mest pornografiske begrepene med politiske begrep. Det ble mottatt med stor begeistring

Trond Espen Seim er for tiden aktuell med siste Varg Veum film «Kalde hjerter» som han selv har regissert. I samtale med festivalsjef Marit Eikemo avslørte han sin hemmelige drøm om å lage film i Odda med Liv Ullmann i hovedrollen. Men han trenger en manusforfatter. Interesserte kan kontakte Seim for ytterligere informasjon.

Ulf Karl Olof Nilsen alias Ukon (Barndomstolen) er poet og psykoanalytiker og deltok i en samtale om demens poetikk sammen med forfatterne Cathrine Knudsen («Jeg kunne vært et menneske») og Gunstein Bakke («Murskueteknikkene»). De har alle skrevet om demens og fortalte hvorfor de var fascinert av temaet. Ukon sammenliknet demente med anorektikere. Demente lider av en mental-anoreksi og er ekstremt opptatt av ingenting. Mennesker som lider av Alzheimers lever i øyeblikket fordi de må omskape sin virkelighetsoppfattelse på nytt hele tiden. De mister seg selv og andre og viten om hvor grensene går for det å være et menneske. Litteratur handler ofte om erindring. Men demente har mistet evnen til å mimre. Derfor blir demens-poetikk et spennende paradoks. Og mer husker jeg dessverre ikke fra den samtalen.

Det var duket for spenning da Frode Grytten møtte Asbjørn Lauvstad i arrangementet «Fanget i en Grytten roman». Lauvstad synes handlingen i «Saganatt» er skremmende lik hans egen livshistorie. Om en mann som flytter til Odda, jobber på gymnaset, blir millionær og mister alt i det store børskrakket. Grytten parerte med å hevde at forfattere har lov til å skrive hva som helst, «men hvis vi kaller det sannheten lyger vi. Hvis vi ikke kan bruke menneskelige modeller hva skal vi da bruke? Dyr? Jobben vår er å gjøre det om til fiksjon. Å skrive er dessuten noen ganger kjedelig. Vi må få lov til å leke».
Lauvstad presiserte likevel at han er beæret over å ha blitt en «romanfigur». Ikke nok med det, Lauvstad ble inspirert til å skrive sin egen selvbiografi og det gjorde han på 30 dager. Selv Grytten blir imponert over sånt.

Utenfor det slitne smelteverket gikk poeten Erlend Nødtvedt («Bergens beskrivelse og Harudes») ned på kne og pusset skoene til romanforfatter Dag Solstad. Alt sammen spontant og til stor begeistring for de oppmøtte. På Litteratursymposiet i Odda treffer man også alle de man har tvitret med i månedsvis om litteratur. Og ved festivalslutt har man plutselig mange flere følgere på Twitter, (for de som er opptatt av sånt).

På programmet stod også Bikubegang, en slags dannelsesreise gjennom det litterære og konkrete Odda, ledet av Frode Grytten. Vi startet utenfor murboligen der alle hovedpersonene i «Bikubesong» bor. I tillegg til lokalhistorie hadde Grytten et par visdomsord på lur. Grytten har en teori om at alle mennesker har et visst antall ord i seg og de som ikke er så snakkesalige av seg får en enorm skrivetrang. Grytten var selv svært stille gjennom hele sin skolegang. Den eneste replikken han ytret var: «Bob Dylan burde fått litteraturpris i Nobel». For å overleve i Odda måtte en enten være stor i kjeften eller god i fotball. Grytten spilte fotball et par år, men det holdt på å gå galt flere ganger. Heldigvis fant han litteraturen!

Fredag kveld var det litterær helaften av høy klasse. På scenen traff vi blant andre Trude Marstein («Hjem til meg»), Pedro Carmona-Alvarez («Og været skiftet og det blir sommer og så videre»), Kjartan Fløgstad («Nordaustpassasjen»), Frode Grytten (selvskreven konferansier) og Vigdis Hjort («Leve posthornet!»). Alle sammen presenterte de årets heteste romanutgivelser.
Kjartan Fløgstads roman handler om en mann som går ut døren tidlig en morgen og kommer hjem sent i livet, og om en kvinne som sitter i vinduet, men hun ser ikke ut.

Hva er det med Odda? Jeg spurte kriminalforfatter Chris Tvedt:
Jeg liker Odda. Kanskje fordi solen alltid skinner, kanskje fordi Oddingene er optimister og glade i stedet sitt Odda har sjel som svever fritt mellom høye fjell. Litteratursymposiet er med på å lyse opp.

Slik var mitt symposium denne gangen. Det lyktes meg ikke å overvære programmet i sin helhet. Uansett. Odda må oppleves. Når det er Litteratursymposium og ellers.

Enten du var i Odda disse dagene eller fulgte #oddaoddaodda, hva har du å si til Johanne Magnus´oppsummering?