Konkurransen er nå avsluttet og vinneren er trukket. Beklager til de som ikke var heldige denne gangen, men følg med på Lydverkets nettsider for flere spennende konkurranser!

Mvh,
Karina

Men, like fullt – for min del (hvis jeg -må- velge en), så velger jeg å gå for The Rising.
Jeg var 12 år gammel da faren min dro meg med (ja, faktisk – DRO meg med, jeg var latterlig motvillig og ville helst sitte på motellet og lese boka mi) på konserten i Stockholm i -99.
Men, jeg hadde ikke noe valg – og jeg ble med. Noe jeg omtrent har takket faren min for mentalt hver eneste dag, siden da. Springsteen er min all-time-favourite. Etter den konserten fikk han meg ett hundre prosent hekta, og jeg har fått med meg alle albumene og konsertene siden da (jeg gikk til og med til det skrittet å tatovere «no retreat baby, no surrender» på skuldern min – pappa var ikke så glad for det..)

Da jeg var 16 hadde jeg flytta på hybel, og jeg fikk the rising-albumet i 16årsgave av broren min. Det albumet hørte jeg på omtrent hver eneste dag, fra jeg kom hjem fra skolen til jeg sovna, og det er ikke en eneste sang jeg ikke likte eller liker. Det albumet hørte jeg på gjennom forelskelser, vennskap, kjærlighetssorg, problemer på skolen, når jeg sto på snowboard, hvis jeg trengte avbrekk fra skolearbeid, venting på toget på vei hjem til foreldra mine, og rett og slett når jeg trengte å slå ihjel tid.

Det albumet er fylt opp av godsanger hvor det er mye for enhver anledning – man har paradise, my city of ruins og you’re missing når man er deppa, man har mary’s place, the rising og waitin’ on a sunny day når man er i humør og er klar for å bli i enda bedre humør og som er fantastiske for stemningen på konserter, man har world’s apart og empty sky når man føler seg litt «eksistensiell», man har into the fire og lonesome day når man rett og slett vil la tankene flyte og bare nyte musikken.

Følelsene som bunner i Springsteen er uendelige, det er minner knyttet til hver eneste sang, konsert, album, samleplate og -boks, og det er på en måte klin umulig å sette et album over alle de andre. Grunnen til at dette kommer så høyt er at det var det jeg hørte på hele skoleåret jeg var 16, det er det albumet jeg kjenner best, og som har fulgt meg gjennom flest oppturer og nedturer. Det er fortsatt en helg haug andre sanger og albumer som er fantastisk flotte og som setter i gang en tankeprosess hos meg som ingen andre sanger eller artister klarer (Uansett om jeg vinner samleboksen eller ikke – takk til faren min som introduserte meg for han her .

Får rockefot av rustfritt stål av flere av de andre skivene, men til syvende og sist faller jeg alltid tilbake på Nebraska.

Jeg har aldri tenkt nøye over hvorfor, men det må vel være den unike sjarmen den har.
Dette er 100% Springsteen fra start til slutt. Dette er ærlig, det er sårbart, trengende.. Og ikke minst – sjefen spiller alle instrumentene selv.
En ting til som gjør dette til en unik skive, er alle låtene som senere er fremført med høy «trøkk i trynet»-frekvens som for eksempel «Atlantic City», «Open All Night» og «Reason to Believe». Det viser at det ikke finnes noen restriksjoner.

Og hvem tør, og har «tillatelse» til å dra det så brutalt lang ned etter et bankende fenomenalt dobbeltalbum som «The River», til dette åpne, usensurerte, tårefylte, legendariske mesterverket Nebraska er?
- Jo, det er «The Boss»! Det er Bruce Springsteen.

Favoritt skiva er uten tvil «Nebraska».

Har ofte drømt om å kjøre på en amerikansk endeløs landevei mens jeg nyter denne plata. Tenk rød ford Mustang. Tenk en pakke Lucky Strike (selv om jeg egentlig har slutta). Tenk cowboyhatt. Tenk svette boots. Tenk «Highway Patrolman». Tenk gire ned, å kjøre forbi ett av de der svære vogntoga. Tenk å seinere elske med kvinnen ved min side på et litt svett og slitent motell…. Åhhh deilig! Er det rart jeg elsker denne plata?

Dette er historien om anti-helten som setter nøkkelen i tenningen og vrir om på Thunder Road, der han kjører gjennom natten og bakgatene i Night og Backstreets, friheten han føler i det han suser gjennom prærielandskapet med kalesjen nede i Born to Run, til det hele ebber ut i en varm sommernatt på en parkeringsplass utenfor en amerikansk diner i Jungleland.

Albumet har en klar rød tråd, samt en tematikk som spinner på ung sultenhet, uvisshet, og det å ha livet foran seg. I tillegg sitter en igjen med følelsen av en slags to be continued…-følelse ved albumets slutt. Og det er jo her Darkness on the Edge of Town følger opp på en mesterlig måte.

En endeløs sommernatt, denne plata har nok stoff til å lage et tresifret antall filmer. Selvfølgelig fristende å velge en live-utgivelse som favoritt, men med tanke på det monumentale arbeidet som ligger bak BTR, en uendelig lang innspillingsprosess og ellers alle omstendighetene rundt, blir det bare forsterket. Hans siste forsøk på gjennombrudd, bære eller briste. Det bærer fortsatt, 35 år senere.

Jungleland er min favorittlåt. Klassisk, jazz, vise, kirkemusikk og beinhard rock med sjel. Så kommer verdens suverent mest legendariske saxofonsolo. Avslutningen er den beste på noen låt i musikkhistorien.

Tittellåta er en leksjon i oppbygging av en fantastisk låt. Så tett lydbilde at notene renner ut av ørene etterpå.

Backstreets, et tekstmessig mesterverk. Får tårer i øynene av mye mindre.

Tenth avenue freeze-out, FOR en råtøff vokalprestasjon. Og blåserekke med både Michael og Randy Brecker!

De andre låtene er hver og en bedre enn 99,5 % av alle andre låter i hele verden.

HERLIG!

Fordi den er best.

Men det er PERLER på hvert eneste album.

Dette er et totalt album! Og personlig tror jeg dette satte standarden for utallige pop/rockalbums vane med å runde det hele av med en episk, balledepreget diamant av en låt.

Det var en LITEN begrunnelse…