Kaizers eier og dialekten er konge

At jeg heter det samme som anmelder gjør meg smått irritert… /blodfan

—
For all del, alle kan mene hva de vil. Men når man trekker frem Hjerteknuser som platas beste låt, da har man misforstått fullstendig. Første gang jeg hørte låta var i Popsalongen, rett etter at Moi hadde vunnet konkurransen. Jeg kunne ikke tro mine egne ører, det var det verste jeg hadde hørt. Dritskuffa, for å si det mildt. Nå derimot, er jeg meget glad i låta, men den er absolutt en av de svakeste på skiva.

Og hva er greia med å trekke frem forklaringer og ekstra info inn i anmeldelsen av plata? Det som står i cd-bookleten har da vitterlig ingenting med musikken og gjøre (og jeg skjønner ikke hvordan anmelder kan trekke det NED uansett…), det er da ikke album art m.m. som avgjør om musikken er god eller ikke.

Ved kvart albumslepp har eg gleda meg stort, og kvar gong vert eg både svært begeistra og svært skuffa ved første gjennomlytting. Ein har dei «lette» låtane, i denne omgang gjeld dette Hjerteknuser, som er lett å lika. Det finst nemleg dei kaizerlåtane som «alle likar». Som vert radiohitar. Det er deileg musikk som ein kan nyta den første gongen ein høyrer dei. Dei som gjev meirsmak. Dei som lokkar publikum inn mot kaizersverda.

Så har ein dei kompliserte sangane. Dei som ein må lytte til fleire gonger før ein innser at det som først verkar «krampeaktig» verkeleg er fantastisk, komplisert og genialt. I denne sjangeren ligg Svarte katter og flosshatter. Etter mange gjennomhøyringar av heile plata er det denne eg har som personleg favoritt. Det er klart at når ein legg så mange element inn i ein og same song, så krever det noko av lyttaren og. Når ein har eit band som leverer så solide låtar som dette, er det klart at lyttaren og må leggja ned litt tid i å skjøna og verdsetja musikken. Dette er låtane som seinare definerar kaizers for blodfanen. Det er desse låtane som utfordrar lyttaren. Personleg trur eg at noko av det spesielle bandet mellom Kaizers og blodfansen er nettopp forståinga og verdsetjinga av det kompliserte. Det vert ekslusivt å vera kaizerfan, nettopp fordi ein må gjera ein innsats også som lyttar.

Det er kombinasjonen av desse låtane som gjer kaizers til det bandet det er. Dei har låtar som lokkar oss inn, som gjev meirsmak, som freistar oss til å høyre meir. Og så har du dei låtane som først forvirrar og forundrar deg, men som trollbind deg når du minst ventar det.

Sjølvsagt er dette mi meining, subjektivt nok i massevis. Og det er klart at anmeldaren har rett til si meining, og har eit frunnlag for si karaktergjeving på same måte som eg har mitt. Men som sagt, det er på mange måtar ekslusivt å vera kaizerfan. Ein må leggja ned det arbeidet som krevst for å verdsetja musikken Kaizers Orchestra gjev oss. Så eg er på mange måtar einig med anmeldaren. Ved første gjennomlytting er dette albumet kanskje ein trear. Hjerteknuser er blant låtane som gjev meirsmak. (Nå skal det seiast at eg og hadde lytta ein del til fleire av dei andre låtane på førehand, og mildt sagt likte det eg høyrde.) Men når ein går djupare inn i plata, når ein let seg freista, så får ein ei djupare forståing av musikken. Bråket forsvinn, og fram trer fantastisk musikk. Fram trillar ein seksar på terningen.

A «blodfan» has spoken.

Det som til gjengjeld gir meg frysninger nedover ryggen er kommentarfeltene på Lydverkets anmeldelser. Har en hel generasjon mistet totalt innsikt i hva en anmeldelse er for noe? Er subjektivitet plutselig helt fremmed? hvordan i helvete er det egentlig mulig i bloggens og narsissismens nye tidsalder?

Man kan selvsagt «anmelde» en anmeldelse. Man kan være uenig, og man kan vise til områder hvor anmelder gjerne tar feil. Men, dersom anmelder gir uttrykk for at noe er vurdert ut fra smak, og ikke nødvendigvis musikalsk kvalitet osv, så får det være sånn. Da får man heller være uenig. Men man kan da for faen ikke begrunne med at at en anmelder tar «feil fordi jeg har likt bandet i 10 år og jeg vet dermed best, fordi min musikksmak er upåklagelig og riktig». Hue ut av ræven, folkens. Og anmeldelser som sjanger inn i norskundervisningen, takk.

Violeta vol1 sitter derimot ikke, foreløpig. Har hørt gjennom cd’en 5-6 ganger fra A til Å, og entusiasmen lar foreløpig vente på seg. Det hele virker litt krampeaktig og påtatt, og jeg er enig med anmelderen om at tekst og melodi for ofte virker som å være i håndgemeng med hverandre.

Det kan være at Violeta vil vokse på med tiden og bli bedre etter hvert. Kommer uansett til å kjøpe violeta 2 og 3. Kanskje det er de siste platene som er de sterkeste i triologien, ikke vet jeg?

En siste ting; jeg ser det blir snakket om cockyness. Rockestjerner har lov til å være litt cocky og uoppnåelige. Det er jo litt av greia med å være rockestjerne. Resepsjonister har ikke lov til å være cocky, det hører ikke hjemme i stillingsbeskrivelsen. Men en rockestjerne er ikke en resepsjonist. (Radioresepsjonen er unntaket fra regelen).

Refrenget på «Tumor i ditt hjertet» er etter min mening platens svakeste punkt. Sammenmed hele siste sangen.

«Katter og flosshatter», «En for orgelet» og «Dimant-kull» er etter min smak de sterkeste låtene på plata.

Jeg føler heller ikke at resten av bandet er nedtonet på noe vis.

Og til Marie Horvei: Gjer litt research før Volum 2, så kanskje anmeldelsen blir litt mer… lesbar. Dette gav meg en blandet følelse: 50 % lattermild, 50% irritert.

Jeg er for så vidt enig i at anmeldelsen kan sies å være saklig, men det er desverre i så fall over en lav sko. Med denne bemerkningen er jeg ikke ute etter å angripe anmelderens personlige betraktninger eller tekstens innhold for øvrig, men snarere hva vedkommende har vektlagt i sin anmeldelse.

En liten copy-paste til ms-word viser at den delen av anmeldelsen som omhandler albumets musikalske innhold kun utgjør 30 prosent av den totale teksten (ingress og tittel utelatt). Dette er ikke nødvendigvis et godt argument i seg selv, men dersom en ser på hva anmeldelsen av det musikalske faktisk inneholder, skal det være mulig å forstå hva jeg mener.

La meg ta et eksempel: Anmeldelsen avsluttes med følgende; «… Men litt sterkare album må dei faktisk koma med.» Dersom en skal ha grunnlag for å forstå hva anmelderen mener med dette utsagnet, og hvorfor, og i tillegg kunne si at anmeldelsen er saklig, bør en kunne finne god argumentasjon som underbygger utsagnet. Tar en for seg avsnittet som lister opp anmelderens negative musikalske erfaringer, «I iveren etter å fortella ei historie, …», kan teksten som dette inneholder i denne sammenheng betraktes som en slags argumentasjon. Den er imidlertid ikke god. Dét er min subjektive mening (skjønt jeg synes jeg har gode belegg for den). For eksempel er kun to av låtene fra albumet nevnt her, og da med kun ett adjektiv på deling.

I en tidligere kommentar i denne tråden ble det nevnt at anmeldelsen er informativ. Når det gjelder det musikalske, er jeg fullstendig uenig. Det er således et altfor snevert grunnlag til å danne seg en forståelse av bakgrunnen for det anmelderen mener.

Det er sikkert ulike grunner til at anmeldelsen har blitt publisert i sin nåværende form; tidspress, ressursmangel osv. Det er i så fall synd at NRK ikke evner å presentere et bedre produkt enn dette.

Jeg hadde ventet mer av et såpass slagkraftig medium som Lydverket.

Kaizers har aldri produsert noe materiale verdt mer enn en sterk 4′er, så det vil overraske meg om de overgår seg selv med denne plata (nei, jeg har ikke hørt annet enn Hjerteknuser).

For det første er det direkte feil å skrive at tekstene mangler det tidligere «større enn livet-preget»; Kull til Diamant og Tumor i Ditt hjerte og ikke minst Arthur Philemon kan alle knyttes opp mot andre ting enn historien som går gjennom albumet. Noen av de andre er selvfølgelig værre å skille fra historien de forteller, for eksempel Din Kjole Lukter Bensin, Mor, men slik er det nødt for å bli når man gir seg i kast med et såpass ambisiøst plateprojekt, og jeg er uenig i at teksten/melodien lider nevneverdig av trangen til å fortelle historien

For det andre skjønner jeg svært lite av påstanden om at Kaizers har mistet drivet sitt; bare hør på En for Orgelet og en for Meg, eller Psycho Under Min Hatt (som det forøvrig tar litt tid å fatte omfanget av, synes nå jeg).

Plata er på ingen måte perfekt, men fortjener ingen treer, selv fra en som ikke forventet mye.

Jeg vil også legge til at jeg får et inntrykk av at anmelderen trekker ned på platas helhet fordi kaizers har vedlagt en booklet med deres tolkning av tekstene. Det er en gest til de som liker slikt, ikke en del av plata.

Det at hun velger å si at psyko under min hatt og svarte katter og flosshatter er krampeaktige synes jeg blir dradd fram fra intet (eller en flosshatt om du vil).

Det som eg merkar meg, er at det verkar som anmeldaren har ei litt anna holdning enn det eg har, men det skal ho sjølvsagt få lov til.
Med det meiner eg at Kaizers Orchestra, først og fremst har vore, er, og vil fortsette å vere ei live-band.
Ho dømmer dei likt som allskens kommers musikk, som hovedsaklig er laga for å vere radiovenleg, og dermed selge i bøtter og spann til folk som gjerne ikkje har tid eller større behov for å sette seg ned å nyte musikk, gå den etter i saumane, og gjennomføre dybdeanalyser av tekstane.
Musikk som Kaizers Orchestra lagar må ha ein del gjennomlyttningar før den sitter og ein verkeleg kan sette pris på den.
All musikk skal ikkje være like lett tilgjengelig, desto større er «belønninga» når du skjønner kva verselinjene refererer til, eller du «tar» det eine eller andre taktskiftet.
Alle desse små finessene er med på å gjere Kaizers Orchestra så geniale, og gjer at det er kvalitetsmusikk som kan spelast om og om igjen utan at ein vert lei.
For om ein berre lytter så er det framleis noko «nytt» å oppdage.

At «Hjerteknuser» vert trukke fram som den sangen som «skiller seg såpass klart ut i positiv retning» er eit utsagn som eg er heilt uenig i.
Faktisk så er mi personlige meining at nevnte sang er blandt dei «svakaste», men det betyr slett ikkje at eg synest den er dårleg, nei tvert imot, for sjøl denne ligg laangt over snittet.

Eg kan skjønne skuffelsen eller «frustrasjonen», frå dei som synest dette ikkje er Kaizers «nok» eller kva det måtte vere.
Og som Janove så bra sa det: «Den dagen dere kan lage neste Kaizer plate for meg, legger jeg opp.»

Eg fekk dette «sjokket» då dei kom ut med tredjeplata «Maestro» som eg brukte laang tid på å verte frotrolig med.
Først og fremst fordi ho var så totalt forskjellig frå den geniale andreplata «Evig Pint»
Men som sagt, så trur eg genialiteten i denne utgivelsen vil kome endå meir til sin rett når Volum II og III kjem ut

-T