God anmeldelse selv om noen av elementene som blir fremstilt som negativt hos anmelder er positive elementer for meg. Terningkast 5

Og at musikken er spesialisert, som platmeldaren Petter Vollset klagar over her, er for min del berre fint.

Synes virkelig ikke at Vollset klager over at musikken er spesialisert, han bare konstaterer det. Kanskje såpass spesialisert at et forsøk på å se plata så objektivt som mulig, som er en anmelders jobb, fordrer at dette blir nevnt? Om Yes kan man f.eks. si mye, blant annet at det er pompøst. Men det betyr ikke at man klager på at det er pompøst. Jeg liker Yes jeg, men at det er pompøst, det er sikkert og visst. Det må være lov å kalle en spade en spade uten at det skal tolkes som noe negativt. AC/DC er f.eks. «enkelt», det er vel få uenige i. Men det går an si at enkelt kan være bra, akkurat som «pompøst» kan det. Han kaller dem jo ikke akkurat Meat Loaf heller.

Alt i alt syns jeg anmelder plasserer The National akkurat der de hører hjemme, verken mer eller mindre, uten å selv bli verken for enkel eller for pompøs. Dette er en god anmeldelse.

Med fare for å avsløre at jeg ikke har noe liv ;o) Jeg tror ikke han synger I don’t want to get over you? Synger han ikke I don’t want to get it over you? Synes det høres sånn ut, men jeg har ikke sett teksten, så jeg vet jo egentlig ikke …

Men jeg er prinsipielt enig i at denne anmeldelsen blir dessverre alt for fokusert på anmelderens behov for å analysere, situere og slenge ut referanser som bare et ekte barn av Indiebølgen 2.0 klarer å gjøre (en indikasjon på et manglende faglig fundament å jobbe ut i fra?), og det står fint som et grelt motstykke på den ektefølte og genuine musikken The National alltid har laget.

Fint om man kunne fra anmelderens side begynt å bevege seg bort i fra speilrommet og inn i et mer musikkfaglig, interessant og lærerikt perspektiv istedet! Eneste henvisningen jeg ser til annen «relevant» musikk eller band er Interpol, og bruken av den referansen er sarkastisk, i beste fall banal.

Eg meiner kunst, og i sær musikk, bør vere «self-indulgent» – den bør ha ambisjonar, for har den ikkje det vert det heile berre underhaldning og framføring – utan særleg substans. Noko som til sjuande sist berre leiar fram til den idelause ørkenen som er Idol og Eurovision.

At mange musikarar har sagt takk og farvel til ironien, i musikken, er ein god ting. Det eksisterar alt for mange band som til stadigheit skal vere «smartass», leikande, refererande og post-modernistiske i dagens indiekultur.

Post-modernismens klamme hand pregar også rockejournalistikken. Tankegodset frå slutten av 1970-talet, med punkens opprør mot prog-rocken, er totalt dominerande. Omgrep som dinosaur og pompøs blir slengt ut, heilt ukritisk, om ein artist presenterar kunsten sin i ramme alvor. For platemeldarar med Spinal Tap i baggasjen blir dette ufordrageleg, og pennen blir henta fram for å rive ned og latterliggjere den kunstneriske plattformen ambisiøse artistar som The National står på. «Sjå! Han meiner det han syng, men han kan no umogleg meine alvor?»

Jau, artistar kan framføre musikk i ramme alvor. Og at musikken er spesialisert, som platmeldaren Petter Vollset klagar over her, er for min del berre fint. For min del kan Petter Vollset godt få kose seg glugg i hel med å spele i hel leikande indiefavorittar som Of Montreal og Hot Chip og anna Pitchfork-møl på ipoden sin. Men eg vonar av heile mitt hjarte, og i ramme alvor, at Lydverket slepp andre til når artistar med større ambisjonar enn berre å vere sjølvironiske skal meldast og gis karakter.

NB! Eg spelar no «Yes – Tales from a Topographic Oceans» som motgift. Befirande lite sjølvironisk – pompøst og gravalvorleg, og skikkeleg Spinal Tap .