Det er helt fint å forsøke å være morsom i en anmeldelse, men her tar nånsjalansen overhånd på bekostning av begivenheten. Og siden den kjedsommelige frykten for å bli lurt av «kunstmusikken» styrer midtpartiet, kunne det kanskje være relevant å nevne at FF i det minste viste et ganske solid teknikk i sin gitarklimpring? For dem som ser et veddemål bak enhver eksperimentell gest, virker det ofte beroligende med litt godt gammelt håndverk; da blir man i det minste ikke helt lurt. (Noen har øvd! På gitaren sin!)

Jeg kan være enig i at FF innbyr til hodebry, men ville heller omfavnet dette, snarere enn å redusere det til en hippie-sjablong innhyllet i marijuanatåke. Ettersom konserten nå er historie, vil jeg anbefale et (gjen)hør med hans siste album, hvor man finner flere av låtene han tok utgangpunkt i under konserten.