Det som også er kritikkverdig, er norske band som ikke gir mening på engelsk. Jeg snakker om når tekstene deres kun blir en vag stotring uten sammenheng fra den ene grammatisk ukorrekte linjen til den andre. En forstår fort at her har de tenkt den klassiske norske tanken – «vel, jeg hører egentlig ikke på teksten, jeg hører bare på musikken.» Dette er, etter min helt subjektive mening, å lure seg selv, særlig når en hører på artister som rimer sweet med feet, love med shove og you med true. Da kommer sannheten for en dag. Gys.

Men den norske feilen jeg hadde i tanken, er det lite kjente krysskleppet fra helvete. Jeg snakker da ikke om Åpen Posts herlige kryssklipp, eller Tarantinos kritikerroste fortellingsteknikk. Jeg snakker om tapre forsøk på å pare linjer som ikke har noen annen sammenheng enn at de synges etter hverandre på en engelsk som kun gir mening om den oversettes tilbake til Norsk. Donkeyboys enorme suksess tåler en sunn kritikk, så da kan vi ta deres eksempel i de første linjene i «Sometimes»:
Nationwide – hey there people here I come!
Step aside, broken bones ain’t what you want.
But sometimes I need somebody who can make me feel alright..
Verset har ingen sammenheng med refrenget annet enn den «klassiske» tematikken «jeg er sykt fremadstormende og arrogant, men av og til trenger også jeg litt bekreftelse fra en jeg kan holde rundt!» Jeg vet ikke hvordan dere reagerer når dere tar en nærmere titt på teksten, men jeg går fra å bli fenget til å tenke at låten mangler dybde.

Kjør debatt!

Personlig synes jeg det er langt klammere å se Skanksters i Grand Prix med den mest påtatte, innøvde cockney-aksenten på et tiår, enn det er å høre Nils Bechs norsk-engelsk. Interessant også at de færreste klager på Bjørks islandsk-engelsk eller Broder Daniels tidvis fantastisk fascinerende svensk-engelsk.

Andreas

Jeg synnes det er forfriskende, Nils hadde ikke vært det sammen om han hadde synget på engelsk som Morten Harket!