Et problem i artikkelen med svar på spørsmålet er at det ikke er avklart hva det spørres om. Gjelder det humor i musikk, humor i tekst, humor i fremførelsen, eller humor i omstendighetene rundt bandet/prosjektet/musikken?

Eksempelet Boyzone viser ikke til humor i musikken, forstått som en lydmessig størrelse. Humoren ligger i fortellingen om «bandet», filmen, pressepakken osv. Selve musikken er helt lik annen popmusikk.

Det andre ytterpunkt er der Zappa bruker humor i selve musikken, altså humor i rytmikk, melodikk, harmonikk eller klangbildet. Hos Zappa finnes også mange eksempler på bruk av humor innen alt ovenfor, også det samme som Boyzone. Eksempel på bruk av humor i musikken hos Zappa er lett å finne; Harmonikk: Låten America Drinks tar for seg den velkjente akkordprogresjonen 2-5-1, som Zappa kalte «the essence of bad white-person music». Han kalte låten en studie i 2-5-1 stupiditet: «“America Drinks” is based on the same subconscious formula that all those pukers use. You know, II-V-I chord progressions, modulating all the way around. They normally modulate in regular songs in the circle of fifths. But this changes key and modulates and it gets weird.»

Humor i melodi finner man for eks. i låten «Inca Roads» mellom 0:57 og 1:10. Her blir en «vakker» og flytende melodi totalt brutt opp av rare og hissige melodiske løp. Dette fikk bl.a. tangentisten George Duke til å spørre Zappa: «This is such a beautiful melody, do you have to mess it up?» Hvorpå Zappa repliserte «It needs some messin’ up». Andre steder bestrider Zappa idealet om å skrive pen og velklingende musikk ut fra det faktum at denne verden ikke er pen og velklingende (fritt etter egen hukommelse). Uansett, dette er humor. Og det er musikalsk morsomt. Nerdete? Ja, som bare faen, men det er morsomt.

Morsomheter som går på tekst, innpakning og presentasjon skiller seg ikke fra morsomhetene man finner på teateret, i filmen eller på revyscenen. Zappa har drøssevis av disse også. Mor dere med hans introduksjon til låten «I have been in you» NYC Live 1977. Finnes på youtube, eller for de som har mer tid: «The Illinois Enema Bandit» fra samme plate, dette er den sanne historien om han som tok gisler i en bank og ble dømt for det. Det han ikke ble dømt for, fordi det ikke fantes noen lov mot det, var at han hadde påtvunget de kvinnelige gislene klyster. I retten forsvarte han seg med å si at det var dette kvinnene trengte «because they are so full of shit».

Så når Zappa spør om humor hører hjemme i musikk, så er det ikke først og fremst den morsomme teksten i Bobby Brown han sikter til. Han sikter til det han i sin grad er ganske alene om i populærmusikken, også å tørre å bruke humor i den rene musikken. Dette er jo fy fy for de aller fleste kredible artister: man kan spøke i intervjuer og si noen morsomheter mellom låtene, men når sangen spilles er det blooooodig alvor og veeeeldig høytidelig.

http://www.nrk.no/urort/Artist/HedemarkensSnner/default.aspx

Jeg har respekt for et godt hip hop band som spiller med trommis og skikkelige beats, trommis, og kanskje en live scratchende DJ. Men hvis jeg drar på konsert og alt jeg får høre er singback og en overautotuna svak vokal blir jeg oppgitt.

Men tilbake på saken:
Kommer det til å selge? Ja, for folk bryr seg ikke.
Bør det respekteres? Ja, men som egen sjanger.

For å sammenligne dette med f.eks. revy: Hvis ei revygruppe fra Nor-Trøndelag tropper opp på operaen og de har solgt billetter til folk som vanligvis ser opera er det katastrofe. Hvis de derimot leier det lokale samfunnshuset og inviterer godt bygdelag til en humoristisk kveld er det garantert suksess så lenge noen visse standarer innfris.

Han og hun har faktisk fattet
begge dele dårligt.»

- Piet Hein.

Øystein Sunde??!??!?!?!??!

Dessuten vil jeg nevne gitarduoen Paul and Storm.