På scenen så er han seg lik, samme teite crossleggs og vinglete positur, døds fett

Takk for kommentar og oppklaring. Jeg slo meg nok litt vrang med vilje her – forstod egentlig hva du mente… Men det var uklart om det kanskje heller var ditt eget fremfor andres forhold til Led Zep du beskriver, og dermed reflektere på bakgrunn av.

Ja, alle vet at Zep nærmest stod for et paradigmeskift i rockehistorien, men synes verken det er rettferdig eller meningsfylt at alt Plant gjør i ettertid (i større grad) sammenliknes med Zep-perioden (forholdsvis kort) av hans musikalske liv.

BLACK SABBATH !

Takk for innlegget.

Vennen din har et godt poeng, og i og med at jeg mener bandet ikke overbeviste i går ble jeg jo skuffet over konserten. Synd om du tror jeg ikke kommer for å høre plant anno 2010, men det gjør jeg selsagt, jeg skriver om Plants kreative opptur de siste årene, jeg er veldig glad i de siste fire platene. Har sett han før, og går gjerne igjen, men i går ble jeg altså skuffet.

Jeg likte også Scotts versjon av «Satisfied Mind», og den, for meg, åpenbare koblingen mellom teksten og Plants veivalg ledet meg til den litt flåsete tittelen.

Vi er nok ikke enige om hvorvidt konserten var vellykket, nettopp derfor er det fint at du forteller veldig bra om din oppfatning av kvelden.

Dette er refleksjoner før konsertstart. Jeg beskriver publikum, og tenker på folks forhold til kveldens hovedperson. Han er en viktig fyr. Dessuten er det viktig for meg å fortelle at jeg setter stor pris på Plants seneste plater. Jeg har ingenting å utsette på klesdrakten til noen, tilogmed lua til Buddy Miller er ok for meg.

La oss få en ting helt klart fra starten av. La oss sjekke hvilket navn det står på konsertbilletten før vi går inn døra på Sentrum Scene. Der står det «Robert Plant & the band of Joy», ikke «Led Zeppelin» . Det virker likevel som om mange(om man skal dømme på t-skjorter og medbragte plater til signering) ikke har skjønt dette. Jeg må nesten spørre meg når jeg leser denne anmeldelsen, om det er slik at denne gjengen har sluttet å høre på musikk i 1982? Uten å trekke forhastede konklusjoner, kan det virke slik, og man kan legge til at de til tross for dette handikappet, likevel forventet å høre sine favorittlåter aktualisert på scenen når de går på konsert.

Robert Plant er en av de musikerne som alltid har laget musikk fordi han elsker å gjøre det, selv om hans berømmelse kommer fra deltagelse i et stort men avsluttet bandprosjekt. Jeg skal ikke si at jeg sluker alt Plant har gitt ut like lett. Fra «Pictures at Eleven» til «Fate of Nations» skjuler det seg mye musikk som så mange ikke nødvendigvis klarer å nynne melodien til om de blir spurt. Men jeg mener at(om man har hørt seg gjennom denne back-katalogen) må man annerkjenne at ligger en stigende treffsikkerhet i det musikalske uttrykket mot «Dreamland» og «The Mighty Re-arranger». De to siste mer konseptuelle platene, «Raising Sand» og «Band of Joy», ikke kan sies å være noe annet enn et resultat av energimessig overskudd og musikalsk selvtillit. Attributter som ofte heller følger artister som verdsetter integritet og ærlighet mer enn det følger de som alltid har løpt etter pengene.

Jeg blir så flau av de som ikke skjønner at det ligger stor integritet i å holde på dette prosjektet istedenfor å ofre musikken for en kommersiell gjenforening av et gammelt band. Plant som Cohen har alltid trodd på musikken som et medium for å formidle kjærlighet. Jeg tror ikke verken Cohen eller Plant hadde funnet energien til å gjøre konserter som gamle menn om de ikke trodde på dette. Her ligger mitt ankerpunkt. Å gjenforene Zeppelin for å lage et speilbilde av en svunnen tid, istedenfor å fortsette sitt prosjekt om musikk som en kureer for kjærligheten, er ikke noe godt bytte verken for Robert Plant selv, eller for oss som vil dra på konsert med han. La oss heller verdsette at han faktisk har denne innsikten. Da blir det også lettere å sette pris på Plants egen selvironi når han slenger med noen Zeppelin klassikere i ny drakt for å ha det moro.

En venn av meg som liker å more seg med tidlige og sene perioder av både Led Zeppelin og Robert Plants karriere, sa en gang til meg: «Plant er aldri bedre enn det bandet har med seg…». Med dette mente han ikke nødvendigvis at Plant er avhengig av andre musikere som er bedre enn ham selv. Det jeg tror han mente er at Plant er en musiker som lager større energier gjennom synergier: en musiker som leter etter sjanser for å skape sammen med andre. Derfor trenger Plant musikere som deler en slik holdning til musikk. Jeg vil hevde at musikerne fra «Band of Joy» deler denne egenskapen, slik de som spilte i Led Zeppelin en gang gjorde.

En ting er jeg enig med anmelder om. Lyden var ikke bra, som Plant selv kommenterte. Men musikerne lot seg ikke synlig påvirke av det, foruten den gangen feedbacken fra kontrabassen overdøvet Patti Griffin når hun skulle starte en låt på egenhånd, og måtte be bandet starte på nytt. Dette kan ikke Plant eller bandet klandres for. Hvis det er én ting jeg skulle ønske meg fra konserten igår, så var det at Zeppelin-slageren «Rock ‘n roll» ble byttet ut med for eksempel Plants egen låt «Shine on» fra 2005. Men med tanke på at mesteparten av det norske publikummet møtte opp i Zeppelin t-skjorter og ropte «We love Led Zeppelin» mellom låtene, kan jeg forstå prioriteringen fra bandets side.

For meg var gårsdagens konsert full av inspirerende og store øyeblikk. Vi fikk se en avslappet og ærlig Plant som fortsatt har en fantastisk sangstemme. Vi fikk se et band som spiller sammen, der det er plass til at alle kan være med å bidra foran og bak på scenen. Jeg vil, som anmelder, trekke frem «Satisfied Mind» med Darrel Scotts nydelige sangstemme i spissen som et stort øyeblikk i konserten. Ved å la de andre i bandet slippe til foran på scenen ble det skapt en spenning og dynamikk i konserten som krever et sterkt lim i midten. Plants karisma og formidlertalent er dette limet. Konklusivt tror jeg at de som kom for å se Robert Plant & the Band of Joy hadde en fantastisk konsert, mens de som kom for å se Led Zeppelin kanskje ble en smule skuffet.

Hva i all verden er det du forsøker formidle her? At karen bak deg liker Led Zeppelin?! Eller at flere burde ha hatt Zeppelin-tøyer, med eller uten genser?

Les heller Dagbladets anmeldelse. Den gir et riktig bilde av konserten.

http://www.dagbladet.no/2010/10/17/kultur/musikk/musikkanmeldelser/konsert/led_zeppelin/13874255/

Noe av det bedre Jagger har gjort er uten Stones.
Johnny Rotten suger.
Robert Plant har mange bra plater i ryggen. Stor vokalist? Nja, men bedre en de fleste på banen. På eldre dager må man tilpasse stemmebruken til det den klarer, helt ok, så lenge man ikke prøver å treffe de gamle høyder i tamme forsøk på å ikke bli noe annent en de man en gang var.

Når det er sagt så kan man dra frem mange gamle helter som ikke klarer å finne seg selv på gamledager. Men det er dems rett å fomle i mørke, for å så finne et spor de kan leve godt i, på alderens høst.

Men når det er sagt, har mannen Plant levert glimmrende på de senere platene han har gitt ut. Synd konsertet ikke ble like bra som plata.

Ørving