Du skriver en mye bedre anmeldelse enn anmelderen! Bra! Du har skjønt hva denne plata prøver å være.

«Det er disco, det er rocka, det er sexy, det er kaldt og møkkete. Det er strålende!»

Godt å se at folk mener forskjellige ting uten å oppføre seg som om de diskuterte innvandring på db.no!

Andreas Øverland

Anmeldelse «Röd» Kent:

Kent er nå ute med sitt 8 album med tittelen «Röd». Ryktene har gått om at dette skulle bli et enda mer elektronisk album enn forgjengeren «Tillbaka til samtiden» og ryktene stemmer men bare delvis. Dette albumet er på en måte en logisk og naturlig forlengelse av det forrige albumet. De tar synthene enda litt lenger frem i lydbildet enn noen gang og gitarene litt lenger bak men til min lille overraskelse gjør det ingenting. For å slå fast med en gang så ER det fortsatt gitarer her og gitarist Sami Sirviö har heldigvis ikke blitt arbeidsløs noe som enkelte kritikere har fleipet litt med. Gitarriffene kommer tettere enn man først tror og ved flere gjennomhøringer oppdager man stadig flere detaljer i lydbildet og bl.a de nevnte gitarriffene som man hører både her og der.
Albumet åpner med en korsang som praktisk talt er en «ikke-låt». Dette er en åpning som vitner om et band stinne av selvtillit som våger å la noe sånt åpne albumet. Overgangen fra den til platas egentlige start «Taxmannen» er imidlertid strålende og når man hører de første sekundene tror man kanskje ikke dette er Kent for innledningen av låten kunne kanskje gjort seg på et rave-party eller noe sånt. Låten bygges rundt en enformig synthmelodi og i det Jocke synger «älskling, det är livet som leker» så er den bare fantastisk. Dette ER Kent allikevel for raskt kommer de enkle og geniale melodilinjene frem som er typisk Kent slik vi kjenner dem. På flere av låtene har låtskriver Berg byggd de opp på en sånn måte at de vokser og utvikler seg hele tiden. Det er liksom ikke den tradisjonelle introen og med vers, refreng, vers og refreng. På bl.a den vakre «Sjukhus» så starter den som en ballade og kan virke litt monoton de første minuttene men så eksploderer den etter ca 3 min og der ifra og ut er den plutselig blitt en storslått og episk låt som tar deg med til nye høyder. Outroet er magisk og jeg påstår det bare er Kent som klarer å konstruere slike låter. Låtene «Ensamheten» og «Det finns inga ord» er også låter som utvikler seg veldig igjennom låtene. Det er derfor viktig å høre på hele låta for når man tror man har hørt «alt» etter ca 2-3 minutter så kan brått låten gjøre en liten vending som griper tak i deg igjen for å liksom fortelle at «hallo, det kommer mer».
Albumet har blitt et helhetlig album med et veldig høyt «minstenivå». Det er først og fremst veldig melodiøst og det er flere «hooks» på albumet. Du hører ikke alt dette på en gang (men det er det jo sjeldent man gjør) og derfor har albumet et veldig vekstpotensial. Synthene har som nevnt innledningsvis fått stor plass i lydbildet men dette blandet sammen med gitarer og et mer rocka uttrykk kler Kent veldig godt. Man hører i aller høyeste grad at dette fortsatt er Kent slik vi er vant til men med en litt mer moderne og fremtidsrettet innpakning selv om sjangeren synthpop/rock er en gammel sjanger. Det er disco, det er rocka, det er sexy, det er kaldt og møkkete. Det er strålende!
Albumet får en ørliten ripe i lakken av at refrengene på et par av låtene «redder» dem. Enkelte vers kan kanskje virke litt tafatte men så kommer det refrenger som er så vakre som gir deg gåsehud (f.eks «Hjärta» og «Idioter»).
Jocke Bergs tekster er igjen kryptiske og det er opp til lytteren og tolke dem slik man vil. Generelt sett kan de MULIGENS handle om hvordan vi mennesker kan opprettholde kjærlighet, varme og tro i et kynisk og likegyldig samfunn. Albumtittelen «Röd» kan bety mye men kan kanskje relateres til varme, vennskap og kjærlighet?
Jeg tror de nå har laget et album de har drømt om å lage lenge for Kentgutta er egentlig gamle synthere. De har nå opparbeidet seg en såpass stor selvtillit og lojal fanskare at de kan bestemme nærmest helt og holdent selv hva de vil gjøre. De er fullt fortjent det størte bandet i Skandinavia og slik jeg ser det det er det ingen som er i nærheten av å levere varene gang etter gang slik Kent har gjort album etter album. Og jeg konstaterer at de har gjort det nok en gang. Når Jocke i den storslåtte avslutningslåten «Det finns inga ord» synger «vi känner alltid samma sak, vi känner alltid samma saaaaaaakkkkkk» etterfulgt av magiske gitrariff får jeg en liten gledeståre i øyekroken.

På en skala fra 1-10 får albumet en soleklar 9′er!

Avslutningsvis må jeg bare si at skiva er helt fantastisk og de har gjort det igjen og det er rett og slett nesten ikke til tro:-)

Sangen Sjukhus er meget bra, fantastisk text om frykten for å bli gammel og syk.

Synes ikke lydbildet er utdatert. Det er desverre slik musikk laget med garageband høres ut.