Det kunne det være interessant å heller se litt lengre lister fra folk så vi får sett litt mer av bredden, og ikke for eksempel de veldig korte topp-5 eller topp-10 hvor alt man finner er musikk som også vil være på ‘alle andre’ topplister.

Nok om det, tenkte jeg skulle tipse om et par andre lister som definitivt er mer særegne sammenlignet med de andre:

Rough Trade har laget en fin-fin topp-100, har sjekket ut flere tips herfra til stor glede: http://www.roughtrade.com/site/content.lasso?page=AOY_2011_page2.html

Kanadiske Exclaim Magazine har laget mer sjangerorienterte lister og kommentarer i sin oppsummering, det tror jeg vi vil komme til å se mer av, ref også diskusjonene i denne tråden:  http://exclaim.ca/Features/YearInReview

Tilslutt gleder jeg meg til Other Music kommer med listene sine for i år, der pleier det alltid å være morsomme nye oppdagelser, ref listene fra 2010
http://www.othermusic.com/perl-bin/OM/html_proxy.cgi?filename=/staffpicks/2010.htm&ID=5976960.7671

Det kunne det være interessant å heller se litt lengre lister fra folk så vi får sett litt mer av bredden, og ikke for eksempel de veldig korte topp-5 eller topp-10 hvor alt man finner er musikk som også vil være på ‘alle andre’ topplister.

Nok om det, tenkte jeg skulle tipse om et par andre lister som definitivt er mer særegne sammenlignet med de andre:

Rough Trade har laget en fin-fin topp-100, har sjekket ut flere tips herfra til stor glede: http://www.roughtrade.com/site/content.lasso?page=AOY_2011_page2.html

Kanadiske Exclaim Magazine har laget mer sjangerorienterte lister og kommentarer i sin oppsummering, det tror jeg vi vil komme til å se mer av, ref også diskusjonene i denne tråden:  http://exclaim.ca/Features/YearInReview

Tilslutt gleder jeg meg til Other Music kommer med listene sine for i år, der pleier det alltid å være morsomme nye oppdagelser, ref listene fra 2010
http://www.othermusic.com/perl-bin/OM/html_proxy.cgi?filename=/staffpicks/2010.htm&ID=5976960.7671

Personlig trur eg ikkje det nødvendigvis er fordi det er mangel på bra plater også i andre sjangrar. Det er vel her mitt største ankepunkt ligger.

Little Dragon – Ritual Union
Fleet Foxes – Helplessness Blues
PJ Harvey – Let England Shake
King Krule – King Krule
Rustie – Glass Swords

Hederlig omtale for Destroyer, M83, Mogwai, The Middle East og Cory Johnson.
Vil gjerne legge til at alle har rett til sin mening, så jeg vil gjerne be folk om å avstå fra å fylle Lydverkets nettsaker med usaklige kommentarer om hvordan deres smak er bedre enn andres.

Er ellers einig i at Helle si liste var smal, men det var ikkje poenget mitt då eg drog den fram som eit eksempel på ei «interessant» liste. Seier ikkje heller at den nødvendigvis var bra. Til det har eg ikkje nok kjennskap til banda ho nevnte. Men den representerte i allefall noko som gav uttrykk for ein litt individuell og personlig stil/smak, og ei sjangerinteresse slik eg oppfatta det.

Som musikkinteressert vil eg iallefall personlig synest det er meir interessant å lese ti forskjellige årslister av folk som har fordjupa seg/har genuin interesse for ein sjanger(det vere seg elektronika, house, metal, punk, hip hop m.m) enn ti «vide» lister som er meir eller mindre kopiert fra internasjonale musikkmagasin/nettsider og har alle dei korrekte navna for året. Disse har ein som regel meir eller mindre lest før uansett og då blir ikkje nødvendigvis det totale inntrykket mangfoldig. Men, dette er mi personlige meining. Det er ikkje sikkert alle deler den.

Og angåande Kanye West-eksemplet. Tja, beviser det at Pitchfork ikkje først og fremst fronter indie? At det er eit visst mangfold på nettsida skal eg ikkje seie noko på, og det er for all del mykje bra der, men hovedkompetansen slik eg ser det går på «sekkebegrepet»/tradisjonen indie. Dette begrepet er vanskelig å formulere, men eg føler likevel ein gjenkjenner det når ein ser det. Pitchfork har ikkje ein genuin tradisjon for f.eks hip hop, rock eller metal.

Har ikkje noko mot Kanye West, men betyr det at eg anser Pitchfork som gode på hip hop? Ikkje egentlig. Skulle eg oppsøkt sjangeren hip hop og finne nye ting av kvalitet finner eg sannsynligvis meir interessante ting ved å oppsøke ein eller annan blogg av eit hip hop-hode, som lever og ånder for hip hop og har nisjekunnskap om sjangeren. Skal ein oppsøke rock eller metal blir det mykje av det samme.

Jeg tror mye av grunnen til at P4k blir så mye referert er at de har gjort veldig mye riktig i lang tid, med fokus på og kjærlighet til musikken. 

Jeg er helt enig med deg at det er mange sjangre de ikke er langt nede i, selv om man finner både mange harde uttrykk og rap. Og det er visse sjangre de er mye bedre i enn andre. Derimot så vil jeg samtidig si at de har en bred tilnærming, i forhold til for eksempel Helles liste som jeg oppfatter som veldig smal. 
Grunnen til at jeg reagerte litt på ditt første innlegg er de lettvinte koplingene jeg stadig vekk merker mellom hipsteren og pitchfork, i et forsøk på å ta et lettvint og trendy standpunkt mot pitchfork. Tar man en titt på hva som har fått aller høyeste karakter 10.0 hos pitchfork det siste drøye året så er det Kanye West  (mange kaller denne dagen og dette ene øyeblikket for Hipsterens Død), samt reissues av høyst forskjellige utgivelser som Can – Tago Mago, Talk Talk – Laughing Stock, Beach Boys – Smile Sessions og Weezer – Pinkerton. Ingen bør dermed være i tvil om at dette først og fremst dreier seg om ektefølt kjærlighet til musikken.

Tilslutt vil jeg kommentere de norske anmelderne som lett blir veldig like: er helt enig i det. Hvorfor er det ingen av de som presenterer sin topp-50-liste istendenfor de korte utsnittene, så vi får se mer av mangfoldet i det de liker? Kanskje de ikke lytter til så veldig mye mer enn det resten av det store flertallet lytter til?

Men jeg synes ikke dermed at Pitchfork skal ha skylden for mangelen på mangfold. De anmelder 25 album i uka som med noen pauseuker blir ca 1100 album i året. Det er samlet sett mer mangfold i disse enn på de fleste andre musikksteder jeg vet om. 

Og på mange måtar er indie-verden like klisjeaktig som mange tilsynelatande meir kommersielle sjangrar, iallefall i forhold til sjølve «livsstils-pakken» som kjem i kjølvatnet av den. Pitchfork er først og fremst indie. Det er mulig dei kan vere innom rock og hip hop, og til og med metal, men mitt inntrykk er at dei egentlig ikkje har djup forståelse for dei sjangrane i tilsvarande grad som dei vil ha for et band som f.eks Arcade Fire.

For å svare på spørsmålet ditt: Alternativet. Tja. Alt dreier seg om å finne musikk ein genuint liker, gjer det ikkje? Personlig har eg voks opp med både indie og rock/metal, men veit ikkje om
eg sjølv har funne nokon einsarta kvalitetsmagasin som dekker f.eks
genuin «alternativ»(i hermetegn) rock på ein måte eg liker. Word of mouth og å leite er vel fortsatt min favorittmetode. Den siste plata eg hørte på var «Bloodlust» av Uncle Acid and the Deadbeats, etter at eg hørte ein lyttar ringte inn til eit amerikansk radioprogram og sa dei ligna på Black Sabbath. Slike ting. Å bruke magasin og bloggar er ikkje nødvendigvis ille, det er ikkje det eg seier. Problemet mitt er meir når eg får inntrykk av at det blir en slags fasit
ved slutten av året, når årets lister blir kåra.

Er alle anmeldarar
«ærlige» når mange av dei har 60 % av dei samme platene på
sine lister? Eller er det indirekte ein del påvirkningskrefter som
iallefall i utgangspunktet har styrt dei i den retning at det er dei
platene dei har hørt på i løpet av året?

Ser ein på f.eks Dagbladet, Vg, Aftenposten, Lydverket etc etc, liker stort sett alle det samme. I år liker alle James Blake, Bon Iver, PJ
Harvey, Frank Ocean etc. Tilfeldigvis gjer også Pitchfork, Uncut osv omtrent akkurat det samme. Klart det er masse av dette som er bra plater, og det kan i utgangspunktet vere ein grunn til «enigheten». Samtidig har eg inntrykk av at denne konsensusen først og fremst går veldig mykje på at media påvirkar kvarandre i flokk, plateselskap pusher album etc.

Mitt endelige poeng: Personlig synst eg iallefall det er kulare å sjå anmeldarar som velger å gå litt utanfor dei mest typiske standardplatene når dei oppsummerer året. Ikkje at eg hadde hørt ei einaste av platene på f.eks Helle Stenkløv si liste som eg såg her i stad. Ikkje at den nødvendigvis representerte smaken min heller, men den fikk eg iallefall inntrykk var litt individuell og oppriktig.   

De virkelig gode nettstedene som dekker ny musikk like godt, med 5 nye fyldige og godt skrevne musikkanmeldelser 5 dager i uka, kombinert med masse nyheter og multimedia. Lydverket er jo ikke i nærheten, NME er steindødt, Q likeså, Drowned In Sound er ganske oppegående, Exclaim bra for kanadisk osv. Vi som lever og ånder for ny bra musikk kan jo ikke stoppe å orientere oss, løpende, hver eneste dag, hele uka. Pitchfork er for meg et must med 5 rykende ferske anmeldelser til frokosten, så kompletterer jeg med alle mulige andre blogger i tillegg.

Så til Rolv Kristian: hva er løsningen, hva er alternativet etter din mening, for oss som lever og ånder for ny musikk og nye uttrykk?

http://www.youtube.com/watch?v=5Mxw22sUHz0

http://www.youtube.com/watch?v=IvCV2EbMj2I&feature=related

Dette er også litt av problemet rundt heile «Pitchfork-generasjonen» slik eg ser det. Indie har på sin eigen måte blitt ein kommersialisert, trendbasert livsstilspakke, og blir solgt som det.

Personlig har eg ikkje noko direkte mot Pitchfork som sådann, men føler norske musikkjournalister ser ut til å automatisk bruke nettsida som referansepunkt for kvalitet og namedropping i nesten alle sammenhengar. Pitchfork er slik eg ser det ei heilt ok/bra musikknettside, som for all del får fram bra ting, men som også opphøyer mange relativt middelmådige band(som ellers passer inn i reglane i indie-verdenen).

Nettsida har slik eg ser det blitt kunstig innflytelsesrik i forhold til kva som gir cred, og sjølv om den nok fanger opp det som skjer innanfor typisk «indie», er den rimelig utilstrekkelig på ein del andre sjangrar.  

Ellers, personlig vurdering i den sammenheng: Ironisk nok likte eg M83 si siste plate godt, ei plate som fikk masse ros i nettopp Pitchfork. Valget på Midnight City som «årets beste låt» derimot, er heilt ufattelig for meg. Sannsynligvis den låten eg betrakter som svakast på heile albumet. Ein direkte irriterande sang eg misliker fra plata. But there you go.

Dette reflekterer også årets topp 10 album på en god måte  - kun 50% er fra US (US,Canada,Frankrike,England,US,US,US,Canada,US,Canada).

Men sånn ellers har Lydverkets Kim Klev betryggende nok fått med seg den fysiske plasseringen av Pitchforks lokaler. Ett poeng til Klev.