thanks

http://www.theonion.com/content/news_briefs/members_of_twisted_sister

Jeg tror uansett ikke DIOs popularitet var det minste avhengig av fremgangen til Poison eller påppmetallen generelt, snarere tvert imot.

Fantastiske orkester som Soundgarden, Pearl Jam og Nirvana derimot, ødela mer enn de skapte om man ser på hvilken tilstand de etterlot hardråkken i, eller dens tilstand i skrivende stund for den saks skyld.

For meg personlig så er mer enn nitti prosent av all musikk jeg hører på, enten det er tungmetall, påppmetall, hardkår eller pønk, minst ti-femten år gammel. Og årsaken til det skal ikke tillegges Poison, et orkester som nøt knappe fem år før grønsjen og den tyngre metallen knekte dem fullstendig.

Jeg tror tungmetall og påppmetall er to av de råkkesjangrene som har de fremste forutsetningene for sameksistens, som faktisk tjener på hverandres suksess.

Tungmetall og grønsj derimot, er en helt annen sak. Det var ikke bare bare å kle seg i skinnbukser, arrangere sceneteater og synge om drager, satan, krigere og annet slags liksomskummelt etter at Nirvana og Metallica hadde satt skapet på plass utpå nittitallet.

Vil du skylde på noen Fredrik, så skyld på de som fortjener det. Poison var bare verdens beste gutteband (overs. boyband), og det holder ikke til å velte en hel sjanger.

Mvh
Marius

Nei, du. Det var Nirvana som reddet rocken etter at puddelbandene nesten totalt ødela den.

Når kommer S.O.D.-spesialen? Eventuelt et åpenhjertig intervju med Billy Milano om den evige rivaliseringen med D.R.I.?

Gitaren og musikkhistorien har mye å takke oasis for.

Når det gjelder Twisted Sister er det få påppmetallorkestre som kan skilte med en plate like god som «Stay Hungry». Den inneholdt blant annet tidenes beste hardråkkballade, «The Price», og begge de store klassiske låtene deres hvis navn skulle være uødvendig å nevne.

Mvh
Marius

Mvh
Marius

Tungmetallere er gutter som tøffer seg for gutter, påppmetallere er gutter som tøffer seg for jenter. Stor forskjell.

Mötley Crüe var mer Sex Pistols og Kiss enn Sabbath for å si det sånn. Og påppmetallen, i disse dager kalt sleaze, har vært mer enn halvdød helt siden Nirvana, Metallica og ironisk nok Guns ‘n Roses, et av sjangerens egne og fremste orkester, gjorde kort prosess med alt som var gøy, potent og uhøytydelig innen hardråkken.

Istedet ble det populært å høre på smalskuldrede gutter i briller spille alternativ råkk og postgrønsj. Mindre impotent og mer ufarlig kunne det ikke ha blitt, og slik har det vært siden. I hvert fall helt til Gluecifer og Hellacopters entret banen.

Råkken og hardråkken derimot, er steindød, eller rettere sagt impotent, hvilket for denne sjangeren er samme sak. Metallen blomstrer jo som aldri før i utallige sjangre.

Hellacopters, et av de siste ekte hardråkkorkestrene la opp med stil, og Gluecifer ga seg for en god stund siden. I dag har vel The Donnas de største ballene, selv om de ikke har baller i det hele tatt, og er et av svært få orkester som spiller ekte hardråkk, det vil si høylytt tungråkk om festing, puling og alt annet som egentlig betyr noe her i verden. Personlig synes jeg de har et knippe høvdinglåter samt noen fantastiske versjoner av hardråkk- og påppmetallklassikere.

Når det gjelder tungmetall, er det fortsatt den tungråkksjangeren som selger mest, antageligvis fordi det gir en tenårig pjokk med markeringsbehov større kredibilitet i gjengen å høre på Metallica og Iron Maiden enn voksne rampegutter som sminker seg og snerrer og skriker istedenfor at de synger eller brøler om riddere og satan m.m. Det finnes ikke mer dedikerte musikktilhengere enn tungmetallere.

Men husk det gutter, macho er homsete, tøft er tøft. Det er jentene som skal imponeres, ikke gutta. Såvidt det ikke er preferansen da selvfølgelig.

Personlig makter jeg kun å høre The Donnas versjon av «Living After Midnight», ettersom jeg får ubehagelige bilder i hodet av å høre Rob Halford synge «lovin till the morning…» Ikke min kopp te, men han er flink da.

Mvh
Marius