Om duste-Moslet a-lister dem igjen er P3 dødt for meg…
For alltid…

Må si det er moro å lese disse engasjerende innleggene.
Selv har jeg en mening…ikke nødvendigvis sannheten i andres øyne, men i hvert fall slik jeg ser det.
1. Musikksmak er personlig.
2. Anmeldere har alltid vært, er, og vil alltid være arrogante. Det er jobben deres å virke hovmodige…man må bare lære seg å ta det de sier med en klype salt ettersom deres mening er en av mange.
3. Musikkbransjen er ingen edens hage hvor alle lever under de ti bud. Den er beinhard og sterkt knyttet til populær opinion. Det finnes faktisk komiteer i alt av media og dikterer hva som er hørbar og selgbart…det er ikke personlig, men pur business.
4. Forstår du hva som skrives eller sies, hvorfor lage en egen post til å rette på andres ubetydelige skrivefeil (kårni skjønte jeg faktisk)? Kommunikasjon krever ikke en sekser fra norsk rettskriving i skolen.
5. Katzenjammer er like unik som Carola eller Eminem…De er et band som forsøker å skape noe. Det blir originalt for noen som ikke har hørt deres type vinkling før, og uoriginalt for de med tusenvis av plater og nesten autistiske Arne Scheie-kunnskaper innenfor musikk.
6. Til sist…noen av kommentarene her antyder at «ekte» musikere har gått jazz-linjer eller lignende, og at det er en sammensetning av slike musikere som skaper «ekte» musikk. Hva f…?!?!? Hurra Torpedo – musikk. Rolf Harris – musikk. Bjelleklang – musikk…eller?
En musiker spiller musikken akkurat som man selv vil…med alle kjente og ukjente noter man vil bruke. Når man først har en fasit til «ekte» musikk…hvordan i all verden kan man forsøke å skape noe nytt? Der ligger vel mye av dillemaet for en låtskriver…ALT HAR ALLEREDE BLITT GJORT.
For å sitere en vis mann: «Uansett hvor flink man er, finnnes det alltid en million mennesker som er bedre.» Tenk på den i et større bilde dere.

mvh
Martin

La spesielt merke til uttryllet «four exceptionally talented female multi-instrumentalists»!

Jeg er selv en Katzenjammer elsker og har fulgt de siden jeg først hørte de på urørt. Jeg synes det er ett spennende og virilt band og da jeg for første gang hørte de live på Kaizers Orchestra konsert kan jeg trygt si at jeg var frest. De er et supert live band som lager til et ‘heidundranes’ liv. De har sjarm, spenning og viser noe nytt, det er en flott kraft over stemmene deres og når de synger flerstemt gir det meg gåsehud. Det er noe groft og uferdig eller ‘raw’ over instrumentene, det er dette som gjør hele opplevelsen så stor.

Grunnen til at jeg nevner dette er rett og slett for å ha en bedre forklaring til hvorfor Le Pop rett og slett ikke holder mål. Selve kraften er borte fra plata, det er puttet inn så mange smådetajer som anmelder også nevner at det blir rotete og også derfor mister noe av sin råhet og sjarm. Alt er blitt mykere og renere og for meg blir dette mer kjedelig for det som før var spennende og innbydende er nå blitt flatt, jeg får ikke lenger gåsehud av stemmene deres når de synger i kor nettopp fordi du nesten ikke kan høre det! Nei, det er en helt annen opplevelse å gå på konsertene deres, de er et band som passer til små intime typiske ‘låve’ lokaler eller kjellere (rockefeller var ikke bra! men det er nok mye lydmann sin feil). De er grenseløst bra live og deres innspill av Ronja Røverdatter ‘themes’ er morsomt og lager show, jeg kunne bare ønsk de kunne kommet ut med en live plate. Igjen jeg er ikke helt enig med anmelder, dette er ikke en 2′er, men det er ikke stort bedre enn en svak 4′er heller mener jeg.

hmm apropo å beherske sine instrumenter.. bob dyland har aldri vært kjent for å beherske stemmen sin, eller være en av tidenes beste gitarister, alikevel har han kommet rimelig langt.

the beatles var ikke de beste artistene i starten heller.. men de kom også ganske langt.. mener jeg å huske…

Katzenjammer har kanskje de bese flerstemte koringene jeg har hørt i norge… nå skal det jo sies at jeg liker band som Crosby, stills nash and young som er kjent for rimelig bra koringer, og band som the Eagles.

så klart kan det ikke forventes at alle skal like Katzenjammer, fordi lydbildet kan virke rotete. men melodilinjene er meget fine.. det som kommer ganske godt frem av dette bandet, er at de har særpreg, og det er da virkelig noe vi burde takke for her i landet. ikke skyve ned..

synes det er litt dumt at de får pepper her fordi de ikke passer inn i Idolsirkuset som vi alle liker så «godt»

mvh meg

Videre får hun høre at hun er arrogant. Det kan sikkert hevdes at det er spekulativt å tro at man hører på mer musikk enn andre «bare» fordi man er anmelder. Men man skal være utrolig glad hvis anmelderne tror de hører på mer musikk enn ikke-anmeldere, av den enkle grunn at deres jobb er å være litt mer kompetent enn gjennomsnittet.

Så vil jeg kritisere kritikere av anmeldere: Når vanlige/ikke anmeldere kritiserer anmeldere skjer det stort sett i ett tilfelle: når man er uenig om anmeldelsen. Med andre ord er dette et temmelig relativistisk stanspunkt å ta: man kan ikke si noe substansielt om anmeldere generelt eller spesielt når kritikken er tuftet på det enkle faktum at man er uenig i anmeldelsen.

Jeg er forøvrig ikke anmelder selv, men leser med glede andres anmeldelser, både positive og negative, de jeg er uenig og enige med, og finner meg stort sett bare provosert av at andre, til dels inkompetente og særs subjektive ikke-anmeldere, skal mene noe om anmelderen.

Er plata bra? Ikke nødvendigvis. Er anmeldelsen bare passe greit skrevet med dårlige begrunnelser og forutinntatte meninger? Helt klart. Men «forklaringene» var kanskje verst. Denne tok kaka:

«Det er klart vi lever på ulike planeter, jeg lytter trolig mer til musikk enn det du gjør og stiller av den grunn litt høyere krav til det som blir gitt ut.»

Jo, jeg er enig i at en musikkanmelder sannsynligvis lytter til mye musikk, og nesten må gjøre det, men denne uttalte holdningen om at «jeg har mer peil enn deg fordi jeg hører på mye musikk» er utrolig arrogant. Det er klart at dette gjelder hvis det er slik at den aktuelle lytteren kun hører på Britney og synes alle andre som ikke liker Britney er teite. Men her vet ikke Sollie hvem hun tiltaler i det hele tatt. Samtidig er det anmelderens oppgave å veilede publikum utfra noen objektive kriterier, ikke bare utfra personlig oppfatninger.

Uansett: Svak anmeldelse, i overkant hysteriske tilbakemeldinger og en debatt som burde få hovedstadspressen til å tenke seg litt om.

– Under By:Larm 2008 greide de å lage en egen artikkel på deres nettsider, med en rangering over de 10 (om jeg ikke husker feil) teitest band-navnene på arrangementet. Og da var det uten å vise noensomhelst form for interesse for musikken. Og dette var ikke frøken Trine som skrev.

– Er det virkelig slik man bedriver tiden sin når man er på jobb i NRKs musikkredaksjon? Veivesenet harav gammelt ikke allverdens til rykte, men at NRK skulle falle i samme bås hadde jeg ikke trodd. Stå å henge i veikanten, og slenge litt drit om forbipasserende, gutta i veivesenet har da i det minste vett til å holde det for segselv.

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6254208

http://blogg.torvund.net/2008/10/09/hold-kjeft-plateanmeldere/

Go helg!

– Kan en anmelder være objektiv?

– Nei, det går jo selvfølgelig ikke an. Man kan i beste fall være intersubjektiv. De eneste områdene man kan være objektive på, er det som omhandler filmens lengde, hvem som har produsert den, slike ting. Alt annet blir relative begreper. Men en anmelder kan klargjøre premissene sine, og det kan virke oppklarende for leserne.

(http://www.aftenbladet.no/kultur/926700/%26ndash%3B_Terningbruk__er_paradoksalt__og_forenklende.html)

Alle vet at seksere og enere selger mer enn treere og firere.

En stygg slakt gjør det lettere å komme på trykk enn en reflektert treer. En panegyrisk sekser med opphausing av en artist selger flere aviser enn en fornuftig firer.

Livet som kritiker er ikke lett. De opererer under tilsvarende forhold som artistene de skriver om der de kjemper for sine posisjoner og for å få tekstene sine på trykk.

De som vinner er de som selger flest aviser. (mest lesere) Altså de som slakter eller hauser opp. De blir referert til i andre medier, blogget om og får seg et navn før man vet ordet av det.

En sekser til Ida Marie havner på forsida, det samme gjør en ener til Anne Grete Preus. Dette er jo selvsagt bare piss. Alle skjønner jo at begge disse hører hjemme nærmere midten på terningen.