Apropos diskusjonen om anmeldelser generelt, synes jeg det er artig hvor forutsigbart det hele ofte er. Ikke i Lydverket nødvendigvis, men jeg er langt fra overrasket over at Rolling Stone smeller til med fem stjerner, mens Pitchfork gir mer moderate 5.9. Anmeldelser er fine, men de må tas for det de er. Om man skal dømme ut ifra kommentarfeltet til denne anmeldelsen virker det som om mange tar en noe negativ anmeldelse som en personlig fornærmelse, men dette er jo ikke annet enn en velskrevet og subjektiv mening om et album. 

Tilfeldigvis passer anmeldelsen også sammen med den persepsjonen mange har av hvordan Lydverket ønsker å fremstå. Litt hipster. Litt lille-Pitchfork. Litt «contrarian».

• Hvorfor er det flaut å referere politisk ladet musikk som har vært viktig for sin samtid? Spesielt når du mener det ikke fungerer på W.B. Greit å ikke prioritere det, men flaut? Det å kunne skjene presist til musikkhistorien er kraftfullt, aldri flaut. 
 
• Jeg ser ikke behovet for å være nedlatende fordi at jeg på strak arm ikke klarer å plukke andre navn enn Cooder og Jackson. Kom gjerne med eksempler, jeg sjekker det gjerne ut.
 
• Når det kommer til å utvikle seg musikalsk. Det viktigste er vel at verket står seg selv?  Ibsen skrev 12 strake verk i realismens ånd. Står noen av de 4 siste verkene svakere fordi han ikke våget seg inn i impresjonismen?
 
• For meg er det helt irrelevant om du liker han eller ikke. Min eneste kritikk er at anmeldelsen er svakt begrunnet, tidevis på grensen av faktum. 

• Lydverket er antageligvis den tyngste populærekulturelle musikkinstitusjonen i Norge. Derfor forventer jeg mye av en anmeldelse. Kvalitet og subjektivitet er ikke synonymer. I så tilfelle kunne vi alle vært anmeldere i Lydverket. I tillegg Maria, så har du en frekk penn. Det krever ekstra. 

/jens

Det er selvsagt helt i orden å være uenig i en anmeldelse og gi uttrykk for det. At vi i det hele tatt opererer med et kommentarfelt, er vel den beste indikasjonen på det. Men personangrep og andre usakligheter imøtekommes selvsagt.

At du ikke er enig i en anmeldelse, betyr imidlertid ikke at den ikke er velbegrunnet. Leser du det første avsnittet, bør du ha et brukbart grunnlag for å forstå konklusjonene som gjøres videre.

Brukernavnet og profilbildet ditt gir en viss grobunn for å anta at du rett og slett ikke vil at anmeldelsen skal henge på greip. Men det betyr jo slett ikke at den ikke gjør det.

Subjektivitet er ikke noe vi «skjuler oss bak». Subjektivitet er selve kjernen i alle anmeldelser, på samme måte som det er kjernen av all motbøren akkurat denne anmeldelsen møter fra hårsåre og ukritiske Springsteen-disipler.

Jeg regner forøvrig med det kommer et svar til Jens’ velkomne bidrag til debatten fra anmelder i løpet av dagen.

Hilsen Marius 

Mykje av det skriv går rett og slett på at du ville vald ein anna innfallsvinkel, og framheva andre poeng enn det eg har vald å gjera, dersom du skulle skrive ein anmeldelse av dette albumet. Og det står du sjølvsagt heilt fritt til å gjera.

Men som du kanskje skjønar når du ser på bylinen: dette er min anmeldelse, min innfallsvinkel, og min prioritering av kva som er relevant.  Det kunne ikkje falt meg inn å dra i gang ein flau Guthrie/Dylan-filosofering, brukt uttrykk som »heksegryte», eller påstått at dette albumet er ein kulminasjon av noko som helst. Difor har eg heller ikkje gjort det.

Når det gjeld bruken av «høyrt det før»: det er Bruce Springsteen eg snakkar om, ikkje politisk motivert musikk som sådan (at du er av den oppfatning at det berre er Ry Cooder og Jackson Browne som har teke opp dagens krisetider i sin musikk, seier for øvrig litt kor ulikt utgangspunkt me har).

Om du ikkje syns det er spesielt viktig at ein artist går nye musikalske vegar, så bør det kome fram ganske tidleg i denne teksten at dette ikkje er ein anmeldelse du treng å bry deg om. Personleg meiner eg at ein artist mister noko av sin relevans (om ikkje sin marknad) ved å ikkje til ei viss grad utfordra seg sjølv og publikum. Og berre for å ha sagt dette: eg har høyrt mykje på Springsteen. Og eg har elska han.

Det fins mange musikkanmeldarar som framleis er svært positivt innstilte til Springsteen. Dei er ofte litt eldre enn meg, og med litt ulik kromosomsamansetning. Eg er viss på at dykkar musikkriterium er i betre overeinstemming enn dine og mine.

Med venleg helsing,
Maria Horvei

Først vil jeg si at det er helt fint at du gir plata en 3`er. Det jeg har et større problem med er begrunnelsen din som i mine øyne stiller deg i et litt uheldig lys. Det er ofte interessant å lese en velbegrunnet negative anmeldelse, spesielt når konsensus for platen er høy (konsensus for Wrecking Ball ligger så langt på 8 av 10 poeng). Meningsbrytning er bra, men det krever mer enn lemfeldig subjektiv synsing. Og det er her jeg mener du synde.
Du starter, og gjør et stort poeng av «takk, jeg har hørt det før». Vel, har du det? Med min begrensede kunnskap er Ry Coders «No bankers left behind» og Jackson Browns opptreden i Zuccotti Park (OW) de eneste sporene du finner i nyere musikken av den Nye Store Depresjonen. Noe som strengtatt er pussig. Kjenner ikke unge musikere og artister sin besøkelsestid? Og, i så tilfelle hva sier det og hva betyr det? Jeg vet ikke hvor mye du heller har tatt innover deg tingenes tilstand i den vestlig verden des site 4 årene? Vi her på berget seiler jo ufortrødent videre av gårde i våre egen søte boble. jeg syntes det helt ok å være i denne boblen, men det er kanskje ikke så ok å ikke forstå at vi nettopp er i en boble. Denne krisen – Den Store Nye Depresjonen – har altså satt slik som deg og meg på gaten over hele europa og USA. Slikt gjør noe betydelig med verden, både på individnivå og i politikken. Jeg syntes det også er viktig å huske at det er de færreste på denne kloden forunnt å ha sosialdemokratiets lune nett å falle inn i, når grunnen under deg blir revet vort av krefter større enn deg selv. Wandrup i Dagbladet er på penga her. 

Så, mitt svar til deg er: Nei, du har ikke hørt DETTE før.
Men, kan du argumentere, det å mene og synge opp om de «riktige» tingene gir jo nødvendigvis ikke en god plate. Og, det gjør jo selvfølgelig ikke. Men, det å avfeie konteksten, spørsmålene og sinnet platen reiser med «takk, jeg har hørt det før», borger kun for et vitnesbyrd om at du ikke mentalt har oppdatert prosseroren til vestens realitet 2012.

Deretter går du videre med å angripe forutsigbarheten i at det er nettopp Springsteen som gir ut denne platen. Vel, for å snu på flisa; det hadde jo vært synd om mannen ikke kunne få lov til å fortsette med det han gjør best. Du kunne fremhevet at Springsteen vokst opp under trange arbeiderkår med en far som var sterkt preget av at det var moren, og ikke han som stod til livets opphold. At sentimentet fra dine 30 første levde år antakeligvis preger deg mer enn de neste 30. At Guthrie slettes ikke var en fattig man. Kanskje en referanse til Dylan på 60-tallet og hvorfor det fungerte da, og ikke nå. Men, disse nyansen om hvor karakterene (ja, det er karakterer og ikke Springsteen selv) og forfatteren som du møter på plata kommer fra er du ikke nærheten å røre bort i. Personlig syntes jeg anmeldelsen lider under at du ikke mener noe om troverdigheten, eller tar innover deg karakterene vi møter. Dette er et seriøst verk for tøffe tider, og slikt krever en ”spesielt seriøs” anmeldelse.

Passasjen om «We take care of our own» er fin. Selv ville jeg foretrukket å tatt med at uttrykket er klassisk høyreretorikk i USA, og at uttrykket først og fremst kjennetegnes av utelukkelse av de man til enhver tid ikke betegner som sine egne. Men, meg om det.  
Videre konstaterer du negative begreper som spøkelse om Seeger Sessions. Denne platen var en gedigen suksess her til lands med 1. plass på VG-lista, 41 uker med betydelige listeplasseringer fordelt over 3 år. Konsertene i Spektrum med SSB fikk vel knapt annet enn 6`re og Lydverkets sjefsguru Slettemark har selv fremhevet det som noe av det råeste han har sett i Spektrum. Derfor fremstår spøkelse-bemerkningen som underlig. Det hadde vært langt mer relevant å skrive at Wrecking Ball fremstår som en kulminasjon av hans verker på 2000 tallet. Så, kunne du argumentert om det fungerer eller ikke. Kunne du ikke?
Neste snarvei du tar er å hoppe over den faktiske analogien i «Death of My Hometown». Poenget her at landet har gjort mer skade på seg selv innenfra enn en krig noen gang så langt har klart. I stedet henfaller du til nok en lettkjøpt referanse til sporet med nesten samme navn fra Born in the USA-albumet. Du kunne vært morsom å skrevet at denne gangen har også «Forman» fått sparken, men den gang ei. For meg spretter denne låta ut av høytalerne. Hvorfor faller denne levering platt for deg? Det hadde vært interessant å høre.

Når det kommer til «Land of Hope and Dreams» så kunne du jo spurt deg selv hvorfor han har tørket støv og polert en 13 år gammel låt som har blitt spilt live mer enn godt er. Vel, selv sier han at «you can`t have an American Dream in America, if some people can`t get on the train». Altså dette er jo kanskje bare tull, men det at du som anmelder overser et av hovedverkenes gjøren og laden på albumet borger jo først og fremst for slett forståelse fra din side, gjør det ikke? 

Jeg syntes også at det står farlig lite om det musikalske i anmeldelsen. Her har du altså en heksegryte av country, gospel, rock, hiphop, celtic, folk, synth, samples, feler, blåsere, strenger og loops. Ikke akkurat den tradisjonelle oppskriften på stadion rock spør du meg, men ok. Litt dybde i hvorfor dette ikke fungerer, og hvorfor det ikke føles vitalt hadde vært interessant. Du har jo ikke hørt dette før. Ærlig talt, du har faktisk ikke det.  
Når du så går videre og anmelder 2 spor som ikke engang er med på platen, så er du farlig nær parodien du selv referer til.

Tilslutt så argumenter du med at det hele blir «Til politisk brannfakkel å vera er det merkeleg uengasjerande, noko som i seg sjølv går hardt ut over relevansen til heile prosjektet.». Det er en fair konklusjon. Det hadde bare vært en så himmla mye mer interessant og tungtveiende konklusjon om argumentene og forståelsen av verket du anmelder hadde glitret med sin tilstedeværelse.

Utover det, fortsatt god dag!
/Jens

Du har åpenbart verken skjønt hva en en anmeldelse er eller tilegnet deg grunnleggende leseferdigheter.

Dermed er dette trolig bortkastet tid, energi og båndbredde, men la gå: En anmeldelse er et uttrykk for en subjektiv verdivurdering. Dermed blir «en nøytral anmeldelse selv om du ikke liker musikken» så langt unna vår målsetning som det overhodet er mulig å komme. 

Nøyaktig hva som er respektløst med Clemons-setningen må du gjerne forklare for oss; de fleste vil nok snarere oppleve den som det motsatte. Generelt er jeg temmelig overbevist om at Maria Horvei har en lysende fremtid som musikkjournalist. 

Hilsen Marius,
vaktsjef, Lydverket nett

PS. Jeg redigerte bort et par av de flaueste og mest usaklige sleivsparkene i kommentaren din – først og fremst av hensyn til deg selv.      

Grei nok du er ikke fan av Mr. Springsteen , men det må da være mulig å skrive en nøytral anmeldelse selv om du ikke liker musikken og har tydeligvis PMS i tillegg. 
Bare sitatet » med ein vár siste salutt frå Clarence Clemons » viser totalt manglende respekt for en av verdens mest anerkjente saksofonister.

Din fremtid som musikkjournalist vil ikke bli lang i dette sporet. Det bestemmer faktisk leserne.!  Og i herrens navn. Hva salgs nynorsk er det du skriver. ? 

Grei nok du er ikke fan av Mr. Springsteen , men det må da være mulig å skrive en nøytral anmeldelse selv om du ikke liker musikken.
Bare sitatet » med ein vár siste salutt frå Clarence Clemons » viser totalt manglende respekt for en av verdens mest anerkjente saksofonister.

Din fremtid som musikkjournalist vil ikke bli lang i dette sporet. Det bestemmer faktisk leserne.!  

Har du bare hørt albumet på Wimp kansje, som ikke spesifiserer dette?

Pga. dette faller jo bl.a. hele avrundingen av anmeldelsen din vekk.

Har du bare hørt albumet på Wimp kansje, som ikke spesifiserer dette?

Pga. dette faller jo bl.a. hele avrundingen av anmeldelsen din vekk.