Jeg er også skeptisk til undersjanger-klassifisering, men siden de ofte er knyttet til spesifikke scener eller bevegelser, er de ofte interessant å dykke inn i. Stedsbetingede bevegelser er min favorittform for ‘rock-mystikk’. Jeg har en viss glede av å gruppere derimot, og jeg er av den formening at det er et stort tall unike band der ute som fortjener sine ‘egne’ sjangre. Og jeg synes det er veldig underholdende å finne slike og gjøre meg opp en mening om dem som ikke er allmennt. Hehe.

Jeg er sikker på at innenfor alt dette hører jeg på en haug med hva som blir omtalt med enda flere undersjangre etc, men jeg tenker ikke så mye over det, for på et visst nivå blir dette veldig rockemagasinkonstruert. Og noen ganger er forskjellene så subtile at jeg ikke ser helt poenget med å omtale noe som f.eks noisecore, grindcore, noisegrind etc.

Egentlig dreier det seg heller ikke om at f.eks Converge tar avstand fra et begrep som mathcore og sier de ikke vil ta del av det som sådann. Men det er bare det at blir de spurt i et intervju diverse rundt det å være et mathcoreband, så har de svart: Hva er det egentlig, det er ikke noe de tilstreber å være eller tenker over. De sier musikken er aggressiv, høy- men å kalle seg selv mathcore er aldri noe de ville ha gjort selv.

Jeg er ikke så opptatt av subgenrer i musikk. Mathrock er muligens ikke det jeg er mest inne i, selv om jeg ser at jeg har hørt en del av de bandene som blir nevnt i forbindelse med sjangeren, uten at jeg har tenkt over at det er «sjangeren» de tilhører.

Subgenremylderet er blitt så stort at jeg føler det har mistet en del av sin betydning. Av og til er det jeg hører stort sett det jeg tenker på som en slags form for alternativ rock, men så ser man det har fått merkelappen det og det. Og personlig er jeg ikke alltid av den formening at det er så nyskapende at det fortjener en egen «sjanger».

Men det er min personlige mening.

Jeg synes Nirvana og Pearl Jam og Mudhoney og Alice in Chains har en ganske så lik sound, ja, i mye større grad enn f.eks. store post-punk band som Joy Division, The Fall og Wire. Dét regner jeg for en bevegelse i mye større grad, men jeg regner forskjellige sounder som kom ut av post-punk for forskjellige sjangre. På samme måte har punk rocken mye mer til felles og kan kalles en sjanger, men det er jo selvsagt forskjell på The Clash, The Damned og the Sex Pistols. Det er vel et definisjonsspørsmål, men jeg synes definitivt at de store grunge-bandene har nok til felles til at man kan kalle grunge en sjanger. Grumsete, noe mørkt og ‘rockete’. Og mens han sikkert ikke er en bedre kilde enn enhver annen, har Cobain selv sagt at grunge startet med Wipers. Konsensus! Hehehe. Egentlig spiller det ikke så stor rolle. Jeg synes kvalitet er viktigere enn innovasjon, men de to synes ofte å komme i par.

Særlig en sjanger som mathcore ser jeg ikke at band har et problem med fordi sjangeren karakteriseres av noe som er et veldig bevisst valg, nemlig bruk og forandring av forskjellige tidssignaturer og rytmer. Dessuten slår tanken om at ‘jeg er unik og vil ikke settes i bås’ meg som noe naiv. Man kan aldri være 100% original uansett, du vil alltid ligne på noe, på en eller annen måte. Da synes jeg det er bedre å bare fokusere på musikken og evt. drite i navnet på sjangeren du spiller, om du ikke er fornøyd med det, enn å klage over det på en slik måte.

Og siden du kun snakker om mathcore, har du hørt noen math rock-band? (Og dette er ikke et overlegent spørsmål på noen måte, men et forsøk på å promotere en av mine yndlingssjangre! <:)
http://www.youtube.com/watch?v=2-RcTJHfCpc
http://www.youtube.com/watch?v=9o_C9n0mh_M
http://www.youtube.com/watch?v=0Qg6kPtVAM4

Begge disse er vandrende rockestjerner som lever og ånder rock n`roll.
De er ikke langrennsløpere.

Og ellers er jeg vel av dem som liker at rock i essens skal være litt farlig. Ellers kan det fort bli tannløst. Og nei, jeg har ikke vokst vekk fra rockemytene. Det er en del av magien med rock for min del.

Saken er at etter min mening er grungebølgen på 90-tallet et begrep som egentlig omtaler band som, selv om det er visse fellestrekk, ikke nødvendigvis har så identisk sound at man kan omtale Wipers som en fellesfaktor/kjennetegn. At all grunge hørest ut som dem.

Skal man nevne hva de var inspirert kan man gå langt tilbake i tid, langt før Wipers.

Igjen, dette er øye som ser.

Når folk i dag omtaler f.eks Creed som «grunge» er det mulig dette er sjangeranvendelsen som blir brukt i praksis. Men personlig vil jeg vere sterkt uenig i dette. Egentlig vet jeg om jeg ikke ser på noen av nåtidens band som grunge.

Ellers, jeg er uenig i at om et band ikke vil bli omtalt som mathcore, så er det pretensiøst. Hvorfor det?

Mathcore er etter min mening derimot et pretensiøst begrep, og samtidig innsnevrende. Det kan kanskje vere til hjelp for fans som er ute etter å finne ny musikk og vil ha en viss referanse. Men ellers, hva er egentlig så kult med å plassere et band i en bås?

Hvorfor skulle et band ha lyst til å bli satt i bås? Et band med kunsterisk integritet og ønske om å være originale har vel først og fremst lyst å bli oppfattet som noe særegent, ikke bli puttet i en bås med mange andre.

Det er greitt med noen hovedsjangre som gir en viss retningslinje men disse subgenrene som media slenger på band, tror jeg egentlig har vel så mye med at man vil finne på nye sjangre som hørest «nye» og «forfriskende» og hause opp ting litt. «De var det første mathcorebandet» etc…..It`s all bullshit in my opinion.

Når det er sagt, som musikkfan kan jeg ha en viss nytte å bli referert til band som ligner på ting jeg liker i en sjanger. Men jeg skjønner godt at band ikke vil kategoriserest.

Hva angår band som ikke er fornøyd med sjanger-kategorisering er nå ikke det en uvanlig ting. Personlig synes jeg det er en pretensiøs og meningsløs holdning å «ikke ville settes i bås.»

Men poenget mitt var uansett at dette dreier seg om synspunkter, like mye som hvilket fotballag man holder med.

Punkfans vil f.eks alltid vere uenige hva som startet punken, hvilke scener i USA som var viktigst, England vs. USA etc.

Dermed faller Wipersargumentet ditt i fisk.

Den Wiperslåten på youtubeklippet hadde forresten Red Hot Chili Peppers med på et MOJO-soundtrack de lagde for noen år siden som fulgte med magasinet. Dette var da en cd med band som hadde vært med å inspirere dem. Men det finst flere slike band. Wipers var et av dem.

Slik vil jeg tro det også var for forgrunnsfolk i grungebølgen. Dave Grohl ramser f.eks opp en haug med undergrunnsband i et videointervju han gjør når han er inne på Amoeba i Los Angeles og kjøper og anbefaler plater som inspirerte han som musiker.

Sjekk ut Amoeba sin nettside forøvrig. Seksjonen med bandfolk/artister som anbefaler album er meget interessant. Mye utrolig bra undergrunnsmusikk som blir anbefalt der.

Dette vil ikke si at Nirvana var de som hadde sounden først eller oppdaget noe helt nytt, for de var det, men de ble symbolet på grungebølgen. Mer enn noe annet band, vil jeg hevde. Selv om jeg som sagt selv var og er større fan av Alice in Chains enn Nirvana.

Da tenker jeg nesten mer på grunge som en «bølge» enn en sjanger. For sjangermessig er band som Nirvana, Pearl Jam og Alice in Chains nokså ulike selv om man kan omtale de innenfor hovedkategorien «rock». Har grungen egentlig et helt klart definert uttrykk og «sound»?

Ta et band som Nirvana:
De var sikkert også påvirket av band som Poison Idea og The Germs før dem.
Wipers er et av flere undergrunnsband sentrale grungere lot seg påvirke av, men nå er da en gang slik at grungen som bølge ofte omtalt i forhold til tidsånden rundt starten av 90-tallet, da den fikk sitt kommersielle utspring. Jeg tenker på band ala Screaming Trees, Green River og hele Seattlescenen.

Og det finst band før The Wipers som ikke er helt fjerne fra den sounden de hadde heller.

Det finst sikkert folk som vil hevde at en «sjanger» startet med det og det bandet, men dette er etter min mening et synsspørsmål. Jeg foretrekker heller å snakke om at det kan ha vært band som har vært innflytelsesrike for at rocken går i en bestemt retning.

I det hele tatt vil man også ofte se at band selv ikke kategoriserer seg selv i subgenre. Dette er det stort sett journalister som gjør. Derfor kaller f.eks ikke Converse seg mathcore. De kaller seg et band som spiller høy, aggressiv musikk.

Jeg liker ikke rockestjerner, og jeg tror det er der argumentet vårt i bunn og grunn ligger. Mitt inntrykk av det store flertallet av rockestjerner er at de er selvgode, overlegne og uintelligente drittsekker. Så klart med unntak. Og kanskje har du rett i at slike rockestjerner i de fleste tilfeller vil være inspirerende for unge mennesker ved at de utløser forkjærligheten for musikk i utgangspunktet av, men det er vel en like irrelevant faktor som at moren din fødte deg, og uten henne kunne du aldri spilt musikk etc. Å bli inspirert på en slik måte er kun sjelden en viktig inspirasjon, og de færreste kommer seg forbi dette stadiet, noe som gjenspeiles i den store mengden dritt som blir laget.

Jeg har mye større respekt for mennesker som holder seg til sine idealer, og som ikke nødvendigvis bryr seg om å tjene penger, eller ha sex, eller ta dop. Mennesker som lever for musikken, heller enn mennesker som lever for livet RUNDT musikken.

Og kommentar nr. 2 vil jeg ikke engang kommentere fordi den er så dum.

Litt det samme kan vel siest om nu-metal, selv om jeg assosierer denne «sjangeren» med mange drittband og totalt sett ikke samme kvaliteten som grungen. Noen band, som f.eks Slipknot, har fått ufortjent mye kritikk og blitt avfeidd som nu-metal. Dette er eksempel på «sannheter» som etablerer seg uten at folk egentlig har hørt all verdens mye på musikken de omtaler, eller forstår den. En gjengs indieanmelder vil ha null forståelse for Slipknot, og sannsynligvis en gjengs punk/metalfan også, men det beste av Slipknot er metal av høy klasse.

Ellers må man ikke bli så snobbete at man ikke kan omtale bra «kommersiell» musikk i samme åndedrag som undergrunnsbands. Jeg verdsetter band som The Germs og Negative Approach på sin måte, men det utelukker da ikke at jeg ikke kan se kvaliteter i band som er i en helt annen skala i forhold til kommersialitet. Det er dessuten ingen tvil om at frontfigurene i band som har oppnådd en viss form for kommersiell suksess kan være sterkt influerert av fete undergrunnsband. Kurt Cobain er jo bare et eksempel på en som var det.

Det er klart at Stones og Oasis ikke nødvendigvis er det hippeste man refererer til hvis man vil ha «cred» i våre dager, men så har dette også litt med image mange er veldig opptatt av å uttrykke. Jeg er sikker på du synest The Weirdos er mye kulere enn Oasis, og jeg kan på et nivå skjønne dette.

Samtidig er jeg av den skolen som liker å se en viss kvalitet også få kommersiell oppmerksomhet. Som liker å lese om legender som Led Zeppelin, The Doors etc- rockestjerner som har fått kommersiell suksess og lever opp til rockemyten.

Med dette som bakteppe: Jeg sier f.eks ikke Oasis er verdens beste band på et kvalitetsmessig plan. Det finst band som er mer innflytelsesrike, mer komplekse i uttrykket etc. Men likefullt kan jeg sette meg ned en dag og høre på Definetely Maybe og tenke: Verdens beste band. På sin måte. Og da er det hele pakken det er snakk om. De er et av bandene som har evner til å framkalle dette i min verden. Da er jeg mentalt i et arbeiderklassestrøk i Manchester og suger inn hele Cigarettes og alcohol-verdenen og rockemyten blir sann i mitt hode. Liam Gallagher er en genuin rockestjerne, og jeg debatterer gjerne enhver som vil argumentere mot det.

Hvorfor kan man spørre seg? Hadde dette skjedd hvis media ikke hadde hypet denne imagen og myten? Kanskje ikke i så stor grad i allefall.

For, for all del- jeg er den første til å elske å sette meg ned å lytte på tidlig 80-talls Los Angeles-punk, men hvorfor skal dette komme på tverrs med at jeg også liker at det eksisterer rockeguder? Da snakker jeg ikke bare om kultlegender på Darby Crash-stadiet, men arenarockguder.

Og denne dissingen av Stones må man bare slutte med. De er big league. Når ble det kult å disse Stones? Det er det samme som å disse The Beatles. Det blir aldri kult.

Når det gjelder Pitchfork kan man elske eller hate siden, men det lureste er kanskje å ta den for det den er; et innflytelsesrikt nettsted som ofte befatter seg med god musikk, og som ideelt sett bør leses med en klype salt for hånd.

Personlig synst jeg for øvrig Big Boi`s «Shutterbugg» er en skikkelig drittlåt. Når ble det allmenn enighet om at dette er en av årets beste låter? Jeg kan akseptere kvaliteter også i hip hop, men den låten gir meg absolutt ingenting. Jeg får ikke noe «the black man`s CNN»-følelse når jeg hører den for å si det slik.

Norsk musikkpresse generelt er 70 prosent påvirket av Pitchfork.

Det er som når man velger favorittlag i fotball, Liverpool eller Man Utd.

Hvem skal morgendagens talenter bli inspirert av når det man ser på tv er Akon og David Guetta? Eller får det for seg Avenged Sevenfold liksom er metal? Vil de noen gang få vite hvem Poison Idea er? Vil de noen gang kunne nyte et riff som «Alan`s on fire»?

Vil man produsere genuine rockestjerner som er talsmenn og blir ikoner? Nye Keith Richards og Gallagherbrødre? Eller vil man få en massiv hip hop-inflytelse i fremtiden? Er rocken i ferd med å dø? Kanskje ikke nisjerocken og subgenrene, men den kommersielle kvalitetsrocken?

For greitt nok om Converge spiller mathrock/core etc, men du og jeg vet like godt at de aldri vil bli et arenaband. Og man trenger gode arenaband også.