Kall meg gjerne kjedelig og konvensjonell, men jeg syns liksom at hovedfokuset i et musikkprogram burde være musikk. Ofte later det imidlertid til at Lydverkets journalister ser det som en æressak å fokusere på sære og uvesentlige emner, helt i randsonen av fagfeltet.

I høst har vi bl.a. fulgt Maria Mena på den tornefulle veien mot å bli (en helt rævva) rapper. Dette kan da ikke være av interesse en gang for ihuga Mena-manikere og/eller rap-fantaster…? Videre har vi blitt servert en reportasje om fenomenet «fan fiction» – det at enkelte fans skriver sexnoveller med favorittartisten i hovedrollen. Hvem med en genuin interesse for musikk ønsker å kaste bort tida på sånt pjatt?!

Kveldens program føyde seg fint inn i rekken av reportasjer med tåpelige vinklinger. Redaksjonen mente tydeligvis at et innslag om bruken av fugler i videoer og plateomslag (men ikke i selve musikken) ville være et viktig bidrag til musikkjournalistikken. Og hvem var den viktigste fagpersonen i denne reportasjen? En artist? En musikkritiker? Nei da – det var en zoolog!

Man hadde også en reportasje om Antony & The Johnsons’ opptreden med Kringkastingsorkesteret. Dette kunne faktisk ha blitt et ganske godt og interessant innslag. Bl.a. fikk vi høre om Antony Hegartys fascinerende vyer og ambisjoner med dette samarbeidet. Men alt dette valgte man å ødelegge ved å krøsskleppe til et parallelt intervju med en (åpenbart tilfeldig valgt) KORK-musiker, uinteressert inntil det foraktfulle i hele prosjektet. (Kanskje ikke så rart, når man – av alle ting – hadde funnet fram til en tubaspiller på bakerste rad…) Rent ut sagt et respektløst innslag – mot både artist og seer.

Kveldens gjester var metallbandet Rise to Remain. Her ville naturligvis en seriøs journalist ha fokusert på bandets musikk. Programlederen var imidlertid mer interessert i sangerens slektskap med Iron Maidens Bruce Dickinson. Med tanke på programmets øvrige mangel på intelligens og profesjonalitet burde vel ikke dette komme som den minste overraskelse. Men pinlig og respektløst er det nå likevel.

Problemet er nok rett og slett at Lydverkets redaksjon består av en gjeng amatører uten fokus og synlig musikkjournalistisk skolering. Det eneste innslaget jeg hadde litt sans for i kveldens program var det faste segmentet «en artist presenterer sin favorittvideo». Denne gang var videoen Röyksopps «Eple». Et godt valg!

(For øvrig var det en lettelse å for en gangs skyld få slippe all den j@vla hiphop’en!)