Enda vanskeligere er det å sette seg inn i hele gitarens historie og utvikling, og på den måten kanskje opddage og bli imponert over enkelte musikeres nyskaping og utvikling.

Vi kan gjøre dette til en diskusjon om ord også, f.eks. hva som kjennetegner en med tittelen «god gitarist». Betyr det at han må være god i et langvarig perspektiv, eller holder det å være nyskapende i en begrenset periode?

TIL EN ØRLITEN GRAD kan man dissekere musikk og analysere om den inneholder elementer som frasering, oppbygginger, forløsninger o.l. og om musikerne er teknisk gode. Dette stopper ikke folk fra å like musikk som er fullstendig blottet for kjente musikalske virkemidler, fremført av selvlærte tonedøve tullinger uten rytmesans og stemmemaskin.

Derfor skal ikke jeg komme her og påstå at jeg (eller noen andre) vet forskjellen på hva som er bra og dårlig. Men her er noe av det JEG liker av gitarsoloarbeid:

- Nils Lofgrens solo på «Youngstown», Bruce Springsteen:
http://open.spotify.com/track/7uZ3UQB7i6XecaqqwAJxiE

- Sjefen sjøl trenger ikke egen sologitarist for å spille med 200 % feeling:
http://www.youtube.com/watch?v=4iIweNHqALY

- Flere av Mark Knopflers episke soloer, f.eks.
http://open.spotify.com/track/7r2eD36gY52DRiVECunCmN
http://open.spotify.com/track/6EGcNXGJALgLsmi5pDoOHP

- Jimi Hendrix (lov å si «så klart»?)

- Marc Fords arbeid med Black Crowes, f.eks. soloen på «Sometimes Salvation»:
http://open.spotify.com/track/0ShiMyX0FdcgvF3Eh8WmRB

Følelser, intensistet, oppbygging, forløsning og en evne til å dra med seg resten av musikerne til å støtte opp om egne improvisasjoner. Noe jeg aldri har følt at Clapton greier mer enn «ganske bra» sammenlignet med andre store navn. Så jeg blir nok vanskelig å overbevise.

Jeg er absolutt ikke medlem i «Claptons menighet», men forstår ikke hvordan man i det hele tatt kan stille spørsmålstegn ved om Clapton er en gitarist! Han er en gitarist, sanger og artist. Det er da vel ingen tvil om det!

At han ikke har verdens største sangstemme, eller er verdensmester i publikumsfrieri betyr ikke at han ikke kan formidle! Det fikk jeg bevis for der jeg stod i regnet på torsdag! Jeg ble imponert over den selvfølgelige og uanstrengte måten å spille på – og likevel er det personlig og med innlevelse. Jeg sammenligner den litt med Sissel Kyrkjebøs uanstrengte måte å synge på. Og ingen påstår vel at hun er en middelmådig sanger?!

Jeg bøyer meg i støvet over alle musikere som i sin formidling blir ett med musikken, og spiller med hjertet! Da kan teknikk være teknikk aldri så mye!

Enig; yttringsfrihet er oppskrytt – og på et slikt sted bare tull.

Unnskyld, O’Store Jada, at jeg legger igjen denne mening til deg. Det skal ikke gjenta seg.

DS

Gode pinse. Unngå for all del alt som er av pentatoniske skalaer…

Folk må gjerne høre på Clapton – det har jeg ingen kommentarer til. Men når maset om gitarguden begynner, må endel av oss komme med motytringer.

Hans venstrehånd er nokså døv og han anvender ikke håndens fulle potensiale.

Hans fingerspill er ordinært.

Hans plekterføring er helt på det jevne og ikke noe å skrive lærebok om.

Hans harmoniske oversikt er svært begrenset, noe som gjør seg gjeldende i både soli, akkordvalg og låtvalg.

Derfor: lik Calpton, elsk Clapton, tilbe Clapton – men ikke fortell at han er en utrolig gitarist.

God pinse*

Og hvis du hører på tolkningene av Robert Johnson’s låter på kassegitar så er det faktisk ganske vanskelige greier. Tviler på at mora di greier å spille det… Tror ikke det er så mange i Norge som klarer det i det hele tatt. Ikke at det er så kul umulig, men det kreves en god del dedikasjon og rytmisk forståelse for å spille det.
Men det er uansett uvesentlig. En gitarist blir ikke dårligere av at mange andre også klarer å spille det han spiller. For å bruke Dæhlie sammenlikningen: Clapton har vært en olympisk mester i gitarspill og vil alltid være det. Det kommer ikke noe nytt fra karen, men det gleder like mye fortsatt å høre alt som er Clapton komme ut gjennom tonene i gitaren.

Bruk kvelden til å høre litt på clapton, også det fra før 1990! Kanskje du får en liten A-ha opplevelse? hva vet jeg?

Clapton er middelmådig på gitar. Han er en slags leirbålgitarist der den eneste evnen er å jabbe i vei på den pentatoniske skalaen og bende de samme tonene om og om igjen. Om Clapton er gitarist, er min mor også gitarist – hun har også gitar og er ikke langt unna nivået til Clapton.

Ikke ta det personlig – det er hypen rundt ham som er ute av proporsjoner.

Ps: jeg kunne plukket kommentaren fra hverandre punktvis om det var et poeng – men orker ikke.
Oppsummert kan jeg bare si at den er argumentfri tribunesynsing.

1. Meningløst.
2. Greit.
3. Det mest meningsløse. Han var i forkant for el. gitaren på 60-tallet. Har inspirert uttallige, hvis ikke de fleste. Hvordan oppstå gitarsoloen i en pop, rockelåt? Clapton satte standarden og på 70- 80 tallet prøvde alle å høre ut som han. Det ble pinlig etterhvert.
Han inspirert kjente gitarister som Van Halen, Eric Johnson, John Mayer, Bonamassa, Stevie Ray vaughn og ja, Hendrix. Hendrix dro jo til England pga av Clapton.
4. Latterlig kommentar. Det er nærmest mindretallet som bruker venstre pekefinger under soloer. T.o.m. det tekniske vidunderet Steve Vai bruker venstre lillefinger minimalt når han spiller soloer. Latterlig.
5. Ikke mange har gått dypere inn i forståelse av frasering for å nå inn i bluesens røtter enn Clapton. Han har perfeksjonert et egen uttrykk som gjør han øyeblikkelig gjenskjennelig. Han har personlighet i spillet. Kankskje det viktigste en må ha for å være blandt de beste.
6. Det viser så stor uvitenhet at det er ikke til å tro. Orker ikke argumentere for det en gang.
7. Mulig. Det er uttrykket og innlevelsen som er viktig hos Clapton, ikke den abstrakte intelektuelle formidlingen.
8. Hva skal man si? Tull selvsagt, men enig i at han spiller mye av det samme han alltid har gjort. Poenget at det er mer enn godt nok. En blir ikke lei sex selv om det er mye av det samme hver gang. Clapton vil en høre om og om igjen.
9. Kan vel si det etter dagens tekniske standard. Men til gjendgjeld spiller han ALDRI en dårlig note. Og i sine beste dager så gikk det mer enn fort nok. De som har hørt han spille jazz vet at han kan briljere mer enn med standard blues licks.
10. En god grunn: Inderligheten. når man LYTTER til Clapton får man et dypt innblikk i mannens personlighet. Spillet er så utrolig personlig. Uansett hva han spiller hører en med en gang at det er Clapton.

I Yardbirds spilte både Eric Clapton og Jeff Beck. En sammenligning av disse to viser at mens Clapton fremdeles gjør det han gjorde på 60-tallet, har Beck utviklet seg kontinuerlig i tiden etterpå. Det er altså mer nærliggende å kalle Clapton stagnasjonens mester.

1) Clapton har aldri vært bedre enn sitt verste. Sånn sett er han jevn.
2) Clapton skriver middels tekster.
3) Clapton er ingen gitarist. Når og hvor oppstod det ryktet, egentlig?
4) Hva skal Clapton med venstre lillefinger, den er jo aldri i bruk?
5) Claptons såkalte soul er tett knyttet opp mot pulveret han putter i nesa.
6) Claptons betydning for el-gitarspillets utvikling er like stor som Siv Jensens betydning for ostehøvelens utvikling.
7) Clapton appelerer til folk med enkel og likefrem musikkforståelse – journalister f.eks.
8 ) Clapton spilte i 1966 et lick han stjal fra Jimi Hendricks – siden har han spilt det licket. Bare det.
9) Å kalle Clapton virtuos er som å kalle Sahara en frodig oase.
10) Én god grunn til å høre på Clapton? I det tilfelle du er masochist og ønsker selvpining og tortur er Clapton det perfekte valg.

Anbefalt lesning: «Wow – populærmusikkens historie» av Y. Blokhus og A. Molde.

Mitt poeng er ikke at Clapton er DEN viktigste, beste, tøffeste, unike osv. Han er langt fra min favoritt. Men Clapton blant flere spilte en meget sentral rolle i forhold til å ”polere” bluesens tonalitet, og mikse det inn i popsanger på en måte få hadde gjort tidligere.

Anbefalt lytteeksempel:
Sunshine of You Love – orginalinnspillingen fra Disraeli Gears. Personlig synes jeg dette kjennetegner en drittøff sang med en drittøff gitarsolo – du husker soloen, og du kan synge/plystre/nynne dens melodilinje.

Er åpen for at du har rett, men ellers er jeg ganske lei forherligelsen av Clapton som gitarist, jeg har aldri hørt ham spille dritbra på gitar (og da tenker jeg IKKE på teknikk).

Når man i musikkhistorisk sammenheng trekker frem det intetsigende begrepet ”beste gitarist” dreier dette seg ikke utelukkende om hvem som kan spille det mest teknisk avanserte. Det handler først og fremst om hvem som kan sies å ha vært nyskapende og banebrytende. En som gjennom sin musikalske utrykksform baner vei for andre.

I dette tilfellet kan Eric Clapton sees på som en person som rett og slett var på rett sted til rett tid – vi snakker om London på 60-tallet hvor hvite ungdommer kopierte sort (i første omgang elektrisk) blues fra artister som Buddy Guy og B.B. King m.fl.

Med denne kopieringen startet han og andre en musikalsk trend som er uten sidestykke i rockens historie. Sammen med disse andre regnes Clapton (og ja, senere Jeff Beck og Jimmy Page) som en rimelig flink gitarist som gjorde store ting i band (The Bluesbreakers og Cream). Deretter kom plutselig en ny banebrytende gitarist som igjen åpnet nye dører innen elektrisk gitarmusikk: Jimi Hendrix.

Jornalisten burde nok heller anerkjenne og legge vekt på Claptons betydning i forhold til å ha gjort bluesmusikken populært for et hvitt publikum. Denne populariteten førte til at et skare av unge gitarister satt på gutterommet og kopierte Claptons innspillinger, og dermed ble teknisk sett mer ”flinkere” og/eller mer ”akrobatiske” om dere vil.