Kommentarer til: Fire plater som forandret verden

Av: Pyro » En litt forsinket rapport fra Pearl Jam

Pyro » En litt forsinket rapport fra Pearl Jam — Wed, 11 Jul 2012 14:32:47 +0000

[...] men da viser Pearl Jam seg mer som jammeinspirert enn classic rock-band, slik de opprinnelig var.Les om Ten og tre andre plater som forandret verden i 1991— Nydelig å høre balladen Immortality fra Vitalogy live. Klissete og pompøs, men også [...]

Av: NRK Lydverket » Nirvana gjenforent?

NRK Lydverket » Nirvana gjenforent? — Fri, 13 Apr 2012 08:06:16 +0000

[...] Fire plater som forandret verden [...]

Av: NRK Lydverket » RHCP gir bort låter

NRK Lydverket » RHCP gir bort låter — Tue, 03 Apr 2012 10:33:35 +0000

[...] Les også: Fire plater som forandret verden [...]

Av: NRK Lydverket » Hør: Beyond Magnetic

NRK Lydverket » Hør: Beyond Magnetic — Fri, 09 Dec 2011 13:20:22 +0000

[...] Fire plater som forandret verden [...]

Av: NRK Lydverket » Pearl Jam til Norge – vinn billetter!

NRK Lydverket » Pearl Jam til Norge – vinn billetter! — Thu, 08 Dec 2011 16:02:29 +0000

[...] Sjekk en reportasje jeg laget tidligere i år om blant annet Ten. [...]

Av: NRK Lydverket » Vil toppe lista til jul

NRK Lydverket » Vil toppe lista til jul — Wed, 07 Dec 2011 13:41:05 +0000

[...] også: Fire plater som forandret verden «Nytt» fra Nirvana – Han var en pest og en [...]

Av: NRK Lydverket » Fengslende konsert

NRK Lydverket » Fengslende konsert — Fri, 02 Dec 2011 10:35:59 +0000

[...] fengslende opplevelsen vil finne sted den 6. juni, og er en del av en turné der bandet feirer at det er (ca.) 20 år siden de ga ut The black album, eller Metallica, som det egentlig [...]

Av: NRK Lydverket » Metallica til Norge

NRK Lydverket » Metallica til Norge — Thu, 01 Dec 2011 11:19:46 +0000

[...] Les også: Fire plater som forandret verden [...]

Av: Terry Bell

Terry Bell — Sun, 16 Oct 2011 16:51:00 +0000

Tsk.

Av: Anonym

Anonym — Sun, 09 Oct 2011 12:10:00 +0000

Dette likte jeg å lese!

Av: p3.no » Nytt kommentarfelt på P3

p3.no » Nytt kommentarfelt på P3 — Thu, 29 Sep 2011 08:44:27 +0000

[...] Lydverkets anmeldelse av Swedish House Mafia – Until One Lydverkets anmeldelse av Katzenjammer – Le pop Lydverket: Fire plater som forandret verden [...]

Av: Thomas Felberg

Thomas Felberg — Thu, 29 Sep 2011 08:04:00 +0000

Noen som husker Urban Dance Squad fra Amsterdam her?
Deres Mental Floss For The Globe fra 1989 må jo være en av de første rapmetal skivene i sin helhet noensinne. Før det så var det vel mer eksperimenter med enkeltlåter.
Ingen som har nevnt Anthrax sin I´m The Man fra 1987 her heller. Tidlig rapmetal indeed. Og deres samarbeid fra 1991 med Public Enemy på PE låta Bring The Noise må vel også nevnes.
Enig at Judgement Night soundtracket føltes veldig fresht når det kom.
En glemt en fra den er Sonic Youth og Cypress Hill sin I Love You Mary Jane.
Jane´s Addiction og Ice-t med gitaristen fra Ice-Ts metalband Bodycount fremførte en cover av Sly Stones klassiker Don´t Call Me Nigger Whitey i 1992 Jane´s Addiction filmen Gift.
Litt rapmetal info der.

Av: Andreas

Andreas — Wed, 28 Sep 2011 19:31:00 +0000

Slettemark: er uenig i at RHCP ble «blåkopien for rap metal» som du sier. Det der er det nok heller Public Enemy og diverse NYHC band som skal ha den tvilsomme æren for. På It takes a nation of millions rappa Chuck D over Slayer riffing og band som Leeway gjorde crossovers mot slutten av 80-tallet. Ray Cappo rappa i Shelter på Perfection of Desire i 1990. Biohazard slapp førsteskiva i 1990 og fulgte opp med Urban Discipline i ’92. Cro Mags hadde på Alpha Omega (1992) både rapping og scratching. I tillegg hadde nok soundtracket til filmen Judgement Night i 1993 også langt større inflytelse på sjangeren enn det RHCP hadde.

Av: Arild_noven

Arild_noven — Wed, 28 Sep 2011 17:09:00 +0000

Det går virkelig ikke an å bli enig om smak! Det har du helt rett i! Mine kommentarer er basert på observasjoner av unggutter som KNAPT har hørt noen annen musikk enn denne pubertære skrål-musikken som har vært så fryktelig viktig for Slettemark og hans generasjon! Straks de får høre skikkelig musikk, innrømmer de at de blir nødt til å utvide horisonten betydelig.
Det er ikke verre enn det! Kall det gjerne arrogant om du vil, men det biter ikke på meg!

Av: Lloyd

Lloyd — Wed, 28 Sep 2011 12:39:00 +0000

Jeg var 21 i 1991 og hadde akkurat sluttet i et band jeg startet i 1987 som var et rent Aersomith møter AC/DC rockeband med MC jakker, olabukser og langt slitent hår med låter som kunne sklidd rett inn i Aerosmiths eldre katalog. Når GunsNRoses kom hadde vi egentlig allerede holdt på en stund med punka hardrock ispedd litt funky rytmer slik Guns gjorde, men Appetite skiva var en bombe i en ellers ganske rosa heavy metal verden.
Nirvana var en videreføring av Pixies og Sonic Youth, Iggy osv. Band som hadde druknet i mainstreamen. Jeg hadde selvfølgelig «Smells Like..» vinylen og spilte den ofte men forandringen merket jeg mest hos de litt yngre folka. (som Slettemark f.eks) Forandringen jeg merket ved 1991 som komponist og musiker var at old school rockebandet mitt mistet vokalisten i 1991 (som stemmemessig var en fantastisk krysning av Bon Scott og Axl Rose) og vi tok med en grungefyr på vokal som iløpet av 1 år lagde kun grungelåter alla Nirvana og Soundgarden og etter kort tid var det bare meg igjen som ikke brukte armybukser og poncho og ikke mente verden var dritt. Jeg sluttet i bandet i 1991 da jeg ikke fikk gjennomslag for låtene mine ( i mitt eget band hehe ) og fordi bandet hadde forandret seg så radikalt etter tidsånden. Kort tid etter var bandet historie og jeg igang med et alternativt funkmetal band som lagde låter ut fra endeløse jamsessions på lokalet + good weed. Vet ikke om denne historien var til noe nytte men det jeg prøvde å fortelle subtilt var at ikke alle følte den store forandringen alle snakker om i 1991. Selv om jeg var en veldig aktiv musiker med .. ehm.. dels suksess i fylket (hehe) så var jeg og noen av mine musikervenner ikke veldig påvirket av 1991 grungeperioden. Det er litt halleluja over denne perioden. Joda.. Nirvana drepte Motley Crue og puddelrocken men puddelrocken hadde i flere år levd på luft og kjærlighet med poweballads og møkk som Poison osv, så lojaliteten til heavy metal fra 87-91 var minimal slik jeg husker det og tiden var overmoden for band som f.eks Nirvana.
Den korte perioden Slettemark skriver om er absolutt intressant men er nok heller et resultat av at plateselskapene skjønte at noe var i gjære og konkurrerte seg imellom med å «breake» ny grunn for videre salg enn at det plutselig dukket opp en helt ny æra fra mørke kjellere og garasjer i Seattle etc.

Av: Thomas Felberg

Thomas Felberg — Wed, 28 Sep 2011 11:32:00 +0000

uten tvil mye bra fra 1987 og fra hele 80 tallet. Men 1988 er et slags vannskille, om enn et litt perifert et. Men føler at Jane´s Addiction sin debut Nothing´s shocking, samt Sonic Youth Daydream Nation og Pixies sin Surfer rosa og flere andre 1988 plater. Markerer at her er det snakk om et skifte av et musikalsk og etiske grunnsyn.
Dette hadde vokst og vokst igjennom hele 80 tallet frem til 1988 i undergrunnen.
Da særlig i USA. De store plateselskapene solgte så mye plater på 80 tallet at de ikke brydde seg om indie labels og indie platebutikker som solgte og overlevde ganske bra på egen hånd igjennom 80 og ut 90 tallet (selv om alle majorlabels hadde signet seg hvert sitt eller flere av disse indie bandene da dammen brast i 1991 med Nirvana). I det nye millenniumet har denne scenen og måten å jobbe på i undergrunnen med sine egne kanaler, distrinutører, klubber og promotører mer eller mindre død hen.
Men musikken lever enda. Thank god!

Av: Pyro » Dillinger covrer Nirvana – nice!

Pyro » Dillinger covrer Nirvana – nice! — Wed, 28 Sep 2011 08:46:17 +0000

[...] I anledning 20-årsjubileet til Nirvanas klassiker Nevermind, har Kerrang! fått en haug med artister til å covre bandets mesterverk. De herlige bråkebøttene i Dillinger Escape Plan kjører seg opp med Nirvanas kanskje sinteste låt, Territorial Pissings. Bonus: les mer om Nevermind-jubileet her, inkludert en finfin TV-sak om 1991. [...]

Av: sb1

sb1 — Wed, 28 Sep 2011 08:03:00 +0000

Skjedde mye i 87 også, gitt. Hva med Songs about fucking og Locust Abortion Technician? (Og helt personlig: Melvins’ Gluey Porch Treatments)?

Av: Thomas Felberg

Thomas Felberg — Wed, 28 Sep 2011 07:00:00 +0000

Takk Karl Arne.
Hvordan kunne jeg glemme de! Veldig bra.
Da er lista på 23 album som definerer fremtiden i 1988.
Noen fler?

Av: Karl Arne Dalsaune

Karl Arne Dalsaune — Wed, 28 Sep 2011 05:41:00 +0000

Du glemte Pixies – Surfer Rosa og Mudhoney – Superfuzz Bigmuff. Sannsynligvis de to viktigste innflytelsene på Nirvana da de lagde Nevermind.

Av: Karl Arne Dalsaune

Karl Arne Dalsaune — Wed, 28 Sep 2011 05:41:00 +0000

Du glemte Pixies – Surfer Rosa og Mudhoney – Superfuzz Bigmuff. Sannsynligvis de to viktigste innflytelsene på Nirvana da de lagde Nevermind.

Av: Thomas Felberg

Thomas Felberg — Tue, 27 Sep 2011 22:12:00 +0000

Word. Så sant så sant Asbjørn.
Appetite for destruction fra 1987 innleder faktisk begynnelsen på slutten på puddelæraen i hardrocken. Selv om ingen visste det da. Use your illusion 1 og 2 er ujevne. Jeg vil faktisk hevde at det første alternative året er 1988 og ikke 1991. for oss som faktisk fulgte med på musikk da og ikke bare har lest om det i ettertid. Så var det året da mange «alternative» band begynte å stake ut kursen for revolusjonen i 1991. Da resten av verden fulgte etter i millionvis.Her er en liste over 1988 (og en 1987 plate) utgivelser som alle peker mot skiftet i musikkbransjen i 1991. (Listen er i tilfeldig rekkefølge og er ikke en topp 21 liste, men en oversikt)1: Jane´s Addiction: Nothing´s shocking2: Sonic Youth: Daydream nation3: Faith No More: Introduce yourself (1987)4: Masters Of Reality: The blue garden5: King´s X: Out of the silent planet6: The Sugarcubes: Life´s too good7: Living Colour: Vivid8: Carcass: Reek of putrefaction9: N.W.A: Straight outta Compton10: Fishbone: Truth & soul11: Bad Religion: Suffer12: Ice-T: Power13: Talk Talk: Spirit of Eden14: Ministry: Land of rape and honey15: Dinosaur Jr.: Bug16: Soundgarden: Ultramega OK17: Steve Earle: Copperhead road18: My Bloody Valentine: Isn´t anything19: Cowboy Junkies: The trinity sessions20: Death: Leprosy21: Galaxie 500: TodayDisse platene ved gjennomhøring skulle ikke gjøre 1991 til det store sjokket som det var for noen. Og det er sikkert «viktige» 1988 utgivelser jeg har glemt her. Året 1991 var for flere av oss stadfestelsen vi hadde ventet på i noen år på at verden ikke bare var spandex og permanent (ikke for det jeg hadde selv permanent på midten av 80 tallet.)Men jeg elsker også 1991 som plateår! Don´t get meg wrong. Men ingenting kommer fra ingenting og tegnene var allerede på veggen når Nirvana og Pearl Jam gjorde millionbutikk av såkalt alternativ rock eller grunge.Så neste gang la oss prate om 1986, året da 80talls metal peaker.Med 1986 i lomma er 1987 og Guns´N´Roses sin Appetite For Destruction en naturlig mellomstein. Gammel rock blir som ny i hendene på hedonistiske rockere bosatt i LA.Vanskelig å forklare idag hvor ufattelig rått det var å høre rock ala Guns´N´Roses i 1987, men det føltes faktisk viktig og ikke minst en god plate å feste til.Musikk er gøy og da skrev jeg meg bort i musikktåka igjen. Digg!Thomas Felberg

Av: Caroline Glomseth

Caroline Glomseth — Tue, 27 Sep 2011 21:39:00 +0000

Jeg så Primal Scream på årets Glastonbury da de turnerte med Screamadelica in its full – kanskje den beste konsertopplevelsen jeg har hatt. Det var awesome. Det albumet er like mye forut sin tid nå som det var for tjue år siden. Lille, tynne Bobby Gillespie kommer ut på scena i en flagrende sølvjakke med et gospelkor på slep. DET lysshowet. Herlig!

Av: Erlend

Erlend — Tue, 27 Sep 2011 19:52:00 +0000

Morsomt sitat fra 06 angående EV, spesielt siden mannen nok er så langt fra å være pompøs og fjols som det omtrent er mulig å komme…hehe. Det store spørsmålet er jo om du fortsatt står inne for denne noe kvasse skivebommen av en kommentar? Setter forresten stor pris på temaet om plateåret 1991, og kan vanskelig være uenig i dine valg av akkurat disse fire platene! Personlig vil nok min topp 20-liste se noe annerledes ut, bl.a. er det synd og skam at Skid Row’s nydelige Slave to the Grind ikke nevnes av folket, men spesielt viktig var den vel aldri, selv med bortimot toppkarakterer på AMG.

Av: Marius Asp

Marius Asp — Tue, 27 Sep 2011 17:52:00 +0000

Vinnere av bokssett + deluxeversjoner er trukket: Gratulerer til Ove, som kan forvente seg en DIGER pakkke i posten i nær framtid, mens Helga, Kristin og Øystein får hver sin fjonge, utbygde Nevermind som et «plaster» på «såret». Og da var på tide å spole fram til… 1992?

Av: john hegre

john hegre — Mon, 26 Sep 2011 17:16:00 +0000

Hva som gjør disse artistene så mye «ektere» enn Justin Bieber handler mest om hvem som er 14 år i dag og hvem som var det for 20 år siden. Myten om at rock/heavy er mer ekte enn pop er da avlivet for lengst. Musikksnobberi er ikke spesielt stilig uansett om du snobber oppover eller nedover.

Av: Lise MC

Lise MC — Mon, 26 Sep 2011 14:59:22 +0000

I 1991 kom faktisk artisten Sputnik med BÅDE Sputnik 7 og Den store Festkassetten! Sistnevnte er solgt i ENORME mengder og kvalifiserer alene for å stå øverst på denne 1991-kåringen. Rart og smålig dere ikke ser det.

Av: NRK Lydverket » Den syvende landeplagen

NRK Lydverket » Den syvende landeplagen — Mon, 26 Sep 2011 14:51:05 +0000

[...] ukens 1991-fokus her i Lydverket, er det fristende å spekulere i hvilken status en plate som Unto The Locust får når metalens [...]

Av: John

John — Mon, 26 Sep 2011 14:31:31 +0000

Puh! En reflektert betraktning gjorde godt! Men jeg mener det vil være mer korrekt å si at Blaze In The Northern Sky høres like «syk» ut den dag i dag.

Av: John

John — Mon, 26 Sep 2011 14:22:11 +0000

Slutt å forfalsk verdenshistorien da duster. Dere skjønner ingenting om hvordan verden egentlig fungerer.

Av: John

John — Mon, 26 Sep 2011 13:49:11 +0000

Jeg vet at jeg banner litt i kirken, men synes ikke min karakteristikk av Guns N’ Roses er for drøy. Jeg mener fortsatt at de mest kjente riffene fra Slash er tydelige eksempler på pregløs og alt for kalkulert retrorock. Husk på at de var en gigantsatsing fra plateselskapet.
Jeg var selv nyskjerrig på G N’R da de dukket opp men ble fort skuffet, jeg synes de aldri klarte leve opp til hypen. Det er klart de har hatt enorm betydning for genren bare i kraft av at de ble så stor. Men jeg mener G N’R bidro mest til kommersialisering og forflatning av genren.

Av: Børre Michelsen

Børre Michelsen — Mon, 26 Sep 2011 13:05:47 +0000

Utvilsomt veldig enig her Asbjørn. Vulgar Display of Power (Pantera) og Dirt (Alice in Chains) kom noen mnd for sent til å være med på -91 listen, men har fulgt meg siden de også.

Av: Lou's views

Lou's views — Mon, 26 Sep 2011 13:00:46 +0000

Rocken er syrebasert, men har til gjengjeld langt flere par. Mamas & the Papas for eksempel.

Av: sb1

sb1 — Mon, 26 Sep 2011 12:07:38 +0000

Var det ikke i 1991 at Nova Norvegia kom ut? Det må i så fall feires.

Av: Stein Eriksen / norskmusikk.org

Stein Eriksen / norskmusikk.org — Mon, 26 Sep 2011 10:54:52 +0000

Pearl Jam sitt Ten ga meg en ungdomstid jeg ikke ville vært foruten, fantastisk fett album å drikke de edle dråper til. Ikke minst synge/rope med på Alive eller Jeremy
Sykt å tenke på at så mange bra album ble sluppet på så kort tidsrom

Av: sneby

sneby — Mon, 26 Sep 2011 10:09:41 +0000

best eller viktigst – vanskelig å skille for mange, tydeligvis! jeg tenker som så at de fire platene som omtales i artikkelen helt klart må være blant aller viktigste platene fra 1991. uten tvil. om det er de beste, er annen sak – da kommer smak og behag inn i bildet. alle disse platene ga «frampek» mot noe som var i emning, og som skulle bli viktig for rocken i årene som kom.

og så kan man snu det hele på hodet: var det noen plater dette året som markerte SLUTTEN på noe, og i den forstand er viktige? jeg mener at det var det. eksempel:

Van Halen ga ut For Unlawful Carnal Knowledge – som markerte slutten for gitarhelten EVH og tilhørende onanister (som jeg selvfølgelig hadde sett voldsomt opp til fram til da, som 18-årig aspirerende gitarist). mange vil sikkert hevde at slutten for VH begynte lenge før, men dette er selve gravølet for en sjanger som brått ble umulig å definere på levekraftig vis.

ellers kan man kanskje også argumentere for at Gn’R sine to plater og Metallicas ene også markerer en slags slutt? jeg kjenner i alle fall mange som mener det…

uansett: takk til lydverket for et strålende initiativ. dette er jo som en 90-talls nachspieldiskusjon å regne!

Av: Larsern

Larsern — Mon, 26 Sep 2011 10:03:03 +0000

Takk Arild.
Det er godt det fortsatt finnes noen som kan skille epler og pærer.

Av: MikkelSkrev

MikkelSkrev — Mon, 26 Sep 2011 08:42:09 +0000

Er det noe feil med Portveien 2 også nå?

Av: MikkelSkrev

MikkelSkrev — Mon, 26 Sep 2011 08:38:49 +0000

… jævlig skrives med g, når du først elsker rettskriving så jævlig

Av: MikkelSkrev

MikkelSkrev — Mon, 26 Sep 2011 08:33:16 +0000

Greit nok at du ikke liker GN’R, men å påstå at de for det meste bedrev komersiell musikk er en ganske sær kommentar. Ja, de hadde en del sanger som etter hvert viste seg å ha betydelig kommersiell verdi, men sammenlignet med mange rockeband i deres samtid hadde de også mye både kompleks og ‘sær’ musikk som var milevis unna å rette seg mot et stort publikum. Uavhengig om man liker musikken eller ikke, mener jeg det erl ganske malplassert å sammenligne for eksempel Estranged med listepopp ala Britney.

Dette blir sikkert litt ordkløyveri, men når du skriver at de aldri skrev en klassisk takt eller tone kan man jo nevne at GN’R bruker klassisk strykerorkester på November Rain. For øvrig en melodi som inneholder et gitar-riff som for kort tid siden ble kåret til det 6. beste gjennom tidene av Guitar World.

Selv om den ble utgitt før 1991 kan jeg vel også nevne at Slash sitt rif på Sweet Child O’Mine ble kåret til verdens beste riff av Total Guitar i 2004. Slike kåringer er selvfølgelig subjektive og selv om jeg personlig ville fremheve andre riff før både Sweet Childs O’Mine og November Rain, så kan det ikke være særlig tvil om at Guns N’ Roses har hatt sin betydning for hardrockens utvikling og at mange fremhever Use Your Illusion I&II fra 1991 som en betydelig utgivelse i generen.