Albumet må høres fra start til slutt, og da høre du at det er en plan fra A til Z og at det er passe variasjon mellom låtene. Den sterkeste siden med albumet er at den har en dirrende stemning som varierer mellom sommerlig rånestemning og melankoli. Samtidig låter vokalen riktig så sår og vakker innimellom.

Skal man lete etter noe å kritisere (og det skal man jo, når man kritiserer) må det være at vokal-effekter som autotune og massiv chorus/romklang er solid overforbrukt og gjør meg litt trøtt i ørene etter noen runder i ipoden. Til tider høres det ut som om fyren har en god stemme, men det er egentlig ikke godt å si hva som er sang-kvaliteter og dyktig autotune-arbeid i studio, for det er ikke mange lag med naturlig stemmeprakt igjen i alle disse filterene.

Dessuten er det noen låter som vandrer litt i overkant mye på de samme tre første tonene i skalaen. Joda, det er forsåvidt en del av den rap-baserte vokalmusikken sitt varemerke. Men på noen av sangene sitter jeg litt med den følelsen jeg ville hatt om jeg hadde vært på besøk hos en 3 år gammel nevø med et lekepiano med bare 3 tangenter. Små-artig en liten stund, slitsomt monotont i lengden.

Men det er flere gullkorn her. Særlig «Strawberry Swing» er nydelig arrangert. Men også «Novocane» og «Songs for Women» har en fin nerve og god melodiføring. Samtidig er «American Wedding» kanskje den smarteste komposisjonen på plata, og det er kanskje et lite svakhetstegn i seg sjøl – i og med at den låta faktisk ikke er annet enn en pen og kanskje litt forenklet versjon av Eagles sin ekstremt utslitte «Hotel California».

Flott utgivelse, absolutt noe av det bedre jeg har hørt i det siste. Men jeg skal legge rimelig mye godvilje til for å gi det så mye som terningkast 5, til det mangler for mye. En god 4′er, kanskje?