Jeg tenkte jeg skulle gi deg noen tilsvarende tips tilbake, men jeg må smertefullt innrømme at det ofte ikke er de nyeste albumene som gir meg mest gåsehud.

Uansett, her er noen kjappe i retur:

Van Hunt – ikke den «Popular» fra 2008 (som aldri ble utgitt, og er over middels vanskelig å spore opp), men «On the Jungle Floor» fra 2006. Deilig soulstemme, fiffige arr og kul produksjon. Begynn med «Character», en deilig sløy soul og «No Sense Of Crime», en tørr, pussig liten genistrek.

P J Morton – ikke «Walk Alone» fra 2010, men «Emotions» fra 2005. Begynn med «No Ordinary Love» og «Heavenly Father». Kanskje litt naive låter på dette albumet, men for en produksjon! Deilig neosoul med et legendarisk bra komp – laidback, jazza og fullt av varme gospelreferanser.

Toumo – ikke «My Own Private Sunday» fra 2010, men «Reaches out for you» fra 2009. Begge albumene har mye pen soulpop, men sistnevnte inneholder den nydelige perla «Ordinary» som bør høres! Albumene til denne funky finnen lider kanskje litt under en kjedelig produksjon, men som låtskriver er han smågenial.

Benny Sings – «Benny at Home» fra 2007/2008. Det har vært stille noen år for denne nederlenderen, men det er noe utrolig sjarmerende over den tørre sounden som gjør at dette høres ut som om sitter ved siden av deg og synger. «We’ll Make Lovesongs» er en søt funky sak som flere burde hørt, og «Feather» er en nydelig popballade.

Alle disse fire albumene forsvant litt under radaren for de store massene, men bør lyse godt opp i horisonten. I tillegg er det vanskelig å slippe unna følgende på pensumlista:

Al Green – «Lay It Down» fra 2008. Joda, dette albumet fikk masse presse, og det låter som slutten av 60-tallet. Men når albumet har en av historiens flotteste stemmer og inneholder perler som «You’ve Got the Love I Need» med Anthony Hamilton, er det bare å dekorere terningen med alle prikkene du har.

Corinne Bailey Rae – «The Sea» fra 2010. Dette albumet fikk også rikelig presse, og er vel strengt tatt nokså popete. Men «I’d Do It All Again» er så full av følelser at det er umulig å ikke smelte.

Jeg vil hevde at dette er en solid maxiyatzy!

Er enig i at Saadiq behersker den tilbakeskuende soulen bedre enn kanskje noen andre i verden akkurat nå, og The Way I See It var (og er fortsatt) et briljant album i «sjangeren», enten han forsøker på å vekke til live Sam Cooke, Curtis Mayfield eller diverse Motown-grupper. Det er vel egentlig helst låtmaterialet jeg synes Stone Rollin’ strander på, men jeg lover å gi det noen sjanser til (og eventuelt skamme meg i sommersola om jeg har tatt feil).

Jeg synes dog du svartmaler situasjonen en smule når det gjelder ny soul/r&b. Det finnes absolutt ting å glede seg over også på den fronten (og dét uten at det høres ut som det ble spilt inn i 1968) – sjekk for eksempel:

Frank Ocean: http://www.nrk.no/lydverket/dypt-vann/
The Weeknd: http://www.nrk.no/lydverket/helg-hele-uka/
The-Dream: http://www.nrk.no/lydverket/vat-drom/
Bilal: http://www.nrk.no/lydverket/stjerne-i-solnedgang/

Hørbar påvirkning fra soul/r&b er også å høre hos unge briter som Jamie Woon og James Blake (anmeldelse av sistnevnte her):
http://www.nrk.no/lydverket/a-lytte-mellom-lydene/

Vi er ikke tydeligvis ikke helt enige i hvilket album som er best, og det trenger vi ikke å være. Personlig liker jeg best motown-flørten fra de siste albumene. Men da skjønner jeg litt bedre hvorfor du synes at Raphael går i feil retning med de siste albumene.

«Instant Vintage» var virkelig en højdare i karriæren til en mann som har hatt sine magiske fingre borti ubegripelig mye av det beste som har skjedd i Junaiten det siste tiåret. Sånt sett er det ingen vanskelig vurdering å si at; som album betraktet, er «Stone Rollin» av lavere kvalitet enn forgjengeren. Og selv som hardcore fan er jeg ikke enig i de avisene som har trillet til super-yatzy de siste ukene.

Og du Marius, står fritt til å mene hva du vil, det respekterer vi alle. Men dersom du spanderer noen runder til på Stone Rollin’ og sammenligner det med annen soul som er utgitt nå for tida, så glitrer det bittelitt 24-karats gull og diamanter, der andre utgivelser har plastik og juggel tvers igjennom.

La gjerne Stone Rollin’ gå på shuffle sammen med resten av soul-samlingen din, og fjern den enerverende «Over You» fra spillelista. Isåfall tipper jeg du kommer til sitte i solskinnet på Huk og ergre deg litt over 3′eren din utpå sommeren en gang.

Nå skal det nevnes at Instant Vintage for min del er det nokså soleklare høydepunktet i mannens albumkatalog.

Psykedelia-flørten, formulaiske og dvaske, panoramiske overblikk – det er sånn at anmelderen skriver om seg selv. Min gjetning er at denne anmelderen hører litt for mye på annen type musikk til å kunne gjøre rede for seg her. Det kunne det vært redegjort etter navnet, til eksempel n.n. (indie-rocker) (altmuliglytter) osv.

Selv om jeg ble ørlittegranne skuffa over dette albumet, vil jeg si at «Movin’ Down The Line» og det skjulte ektrasporet på «The Answer» gjør at albumet er verd hver krone!

(PS! Jeg håper ingen i Bergen leste det jeg skreiv nå, for det er visst solgt fryktelig mange dagpass-billetter til Bergenfest i morra. Huffameg, tabba jeg meg ut nå??)