At det er mer is i Arktis nå enn for ett år siden, betyr ikke at issmeltingen har stanset opp. Den langsiktige tendensen er fortsatt svært alarmerende.

Arealet på sjøisen i Arktis har blitt så godt som halvert i løpet av 30 år. Fordi man bare har satellittdata tilbake til 1979, er det ikke enkelt å svare på hvor «unaturlig» dette er. Like fullt finnes det studier som antyder at vi må nærmere 8.000 år tilbake i tid for finne et isdekke som er like lite som i dag. Går vi tilbake til siste mellomistid, er det mulig at Arktis var helt isfri i perioder om sommeren. Men det er altså 125.000 år siden.

Med fjorårets minimum friskt i minne, trodde mange at årets utbredelse skulle komme til å definere et nytt bunnivå. Slik gikk det ikke. Smeltingen stoppet 12. september, og på det tidspunktet var det ti prosent mer is enn i fjor. Dette kan virke rart, men her må man skille mellom en underliggende, langsiktig tendens og naturlige svingninger fra år til år.

Den negative trenden er entydig – det gjelder for øvrig ikke bare september, men alle månedene i året. Det var ramaskrik i 2005, da en foreløpig bunn ble nådd, men utviklingen siden den gang er mildt sagt foruroligende. I fjor var isen redusert med ytterligere 22 prosent siden da. I år ligger vi 15 prosent under 2005-nivå.

Et annet uromoment er at klimamodellene ikke makter å reprodusere den raske smeltingen. I henhold til deres projeksjoner skal ikke isens areal ned på dagens nivå før om minst 30 år. Vi kan ikke se bort fra at klimapanelets varsku om at arktiske somrer kan bli isfrie i løpet av dette århundret er altfor defensivt.

Men hvorfor smelter det så raskt? I en ny artikkel har Lars Henrik Smedsrud sammen med kollegaer fra Bjerknes- og Nansensentrene sett på de siste årenes isutbredelse i Arktis. Dette studiet viser at en rekke forhold påvirker isens omfang. Utslipp av drivhusgasser og global oppvarming er selvsagt viktig. En amerikansk studie indikerte i fjor at drivhuseffekten bidro med minst halvparten av den observerte sjøisreduksjonen i perioden 1979-2006.

Isens alder og tykkelse er faktorer som gir systemet en slags hukommelse. Ifølge NASA pleide den tykkere, flerårige isen å utgjøre 50-60 prosent av den samlede ismassen. I dag er andelen mindre enn 30 prosent. Ettersom den unge isen både smelter og bryter lettere opp enn den gamle, er fordelingen mellom disse svært viktig ved inngangen til en ny smeltesesong. Dersom mer av den flerårige isen forsvinner, øker sjansen for at smeltingen akselererer.

Varmetransporten i havet som når Arktis er også viktig. Her påviser Smedsrud & co. en mulig økning som kan ha bidratt til smeltingen de siste årene. I atmosfæren har ikke varmetransporten inn i Arktis økt i samme periode.

Den siste nøkkelfaktoren er hvor mye is som «eksporteres» fra år til år. Vinden over Det arktiske hav har en tendens til å trykke isen sammen mot nordsiden av Grønland og Canada. Herfra blir den fraktet ut gjennom Framstredet mellom Grønland og Svalbard. I fjor var denne faktoren avgjørende. Fra 1. april til 1. september pekte vindpilene i snitt nesten rett sør gjennom Framstredet. Dette fjernet så mye is at det i stor grad bidro til den ekstremt lave isutbredelsen. I år var vindmønsteret forskjellig i den samme perioden. Isen ble i større grad ført østover i retning Barentshavet. Dermed var det lite is i Grønlandshavet i sommer. I tillegg var det heldigvis såpass kaldt tidlig i smelteperioden i år at mye ettårig is overlevde.

I global sammenheng spiller den arktiske sjøisen en viktig rolle. Snødekket is reflekterer opp til 90 prosent av solstrålingen. Når isen bryter opp, smelter og forsvinner, blottlegges et mørkt og åpent hav, som snarere absorberer enn reflekterer solenergien. Dette forsterker den ubalansen vi allerede har initiert med våre utslipp. Vi mottar kort og godt mer varme enn vi sender ut til verdensrommet, og dette setter fart i is- og snøsmeltingen.

StatoilHydro ser ikke ut til å innse alvoret i dette. Helge Lund sa til International Herald Tribune forrige uke at Barentshavet kan bli Europas viktigste olje- og gassprovins, og fastslår at selskapet «aldri har hatt et mer aggressivt undersøkelsesprogram enn i dag».

Isens utbredelse i Arktis kan ta seg opp i en kortere periode dersom vindmønstrene og andre faktorer endrer seg. Pådrivet fra drivhusgassene er imidlertid så sterkt at det store spørsmålet er når, og ikke om, vi kan seile til Nordpolen i september. Et annet spørsmål er om, og ikke når, vi skal pumpe opp enda mer karbon nettopp fra Arktis.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert som en kronikk i Dagsavisen, 1. oktober 2008.

Selv setter vi (les: vi!) en ny verdensrekord hvert år. Tallet i år er 385. Jeg legger velvillig til ppm. Det står ubeskjedent for parts per million. Og er en måleenhet for hvor mye CO2 det til enhver tid befinner seg i atmosfæren*.

CO2-økningen pleide å være på under 2 ppm per år (1970-2000), nå er den over.

Er ikke rekorder fascinerende?

Blar man raskt gjennom Guinness rekordbok dukker de sykeste rekorder opp av bladarket. Felles for mange av disse rekordene er at det er enkeltindivid som presser seg godt forbi normalen, dess flere standardavik dess bedre. Det meste er jo harmløst. Og siden vi snakker om is. Verdensrekord på 100-meter barfotspringing på is er visstnok 17,35 sekunder. Til forskjell handler de årlige CO2-rekordene ikke om hva ett enkelt individ er kapabel til, men snarere om summen av de alle (og noen mer enn andre, det er klart).

I løpet av 3 generasjoner – 1960, 1990 og 2020 – vil vi ha tilført atmosfæren ekstra CO2 tilsvarende en økning på 30%, eller 96 ppm. Det høres kanskje beskjedent ut, men det tallet kommer først til rette hvis vi setter det inn i en proper kontekst.

I løpet av den siste 3 million år har klima på jorda skiftet mellom istider og mellomistider. Forskjellen mellom en fullblods istid og en levelig mellomistid ligger på cirka på 80 ppm. Sist gang det skjedde tok det i underkant av 6000 år, og det under naturlige forhold. Det er altså noe mindre enn de 96 ppm vi klarer å tilføre 100 ganger raskere – alt hva vi klarer.

Har våre utslipp noe til felles med barfotspringing på is?

Vel, har man først tatt rennefart ute på isen tar det en stund før en stopper helt opp, selv etter at beina har falt til ro. Reduserer vi det globale utslippet av CO2 med 50% vil den relative konsentrasjonen like fullt fortsette å stige i flere hundre år før det stabiliseres. Og selv etter det vil 3-7% av utslippene våre bli værende i systemet i ytterligere 100 000 år, men på det tidspunktet har vi sikkert gått tom for is. Nok en rekord kanskje?

*PPM=The mole fraction is defined as the number of molecules of CO2 in any given air parcel divided by the total number of all molecules (except water) in that parcel. For CO2 it is usually expressed as parts per million, abbreviated as ppm.

I løpet av 5 år slipper Canadas samlede transportsektor ut omtrent 1000 megatonn (1Mt=1000000 tonn)  med CO2-ekvivalenter (CO₂e). Ei bille, med slektninger, klarer å forårsake et tilsvarende utslipp ved ett enkelt års angrep på furuskogen i USA. 

Her må det umiddelbart legges til at denne driftige fjellbilla (Dendroctonus ponderosae Hopkins) ikke slipper ut denne CO2 sjøl, men forårsaker det indirekte ved å drepe trær (primært kontortafuru) som derav reduserer opptaket av karbon og som gjennom forråtnelse igjen slipper ut CO2. Det hører også med til disse tallene at de opprinnelig er fordelt over 21 år, noe som gir en netto drivhuseffekt tilsvarende  990 Mt karbondioksid ekvivalenter (CO2e). 

For den negative effekten av en plutselig skogdød varer lengre enn et enkelt år – det tar som kjent ei stund før nye furuer når gamle konglehøyder. Billeutbruddet i 2007 var i så måte en historisk toppnotering. 

Nytt arbeid
I et fascinerende arbeid av Werner A. Kurtz og medarbeidere estimeres det at ymse billefester i de kanadiske skoger over perioden 2000 til 2020 har – og vil – resultere i et kumulativt tap på omkring 270 megatonn med karbon. Billene har med andre ord omgjort skogen fra å være et karbonsluk til å bli det motsatte. 

Billa som holder til i Nord-Amerika og Canadas vestlige furuskog går med andre ord ikke av veien for biler og trailere når det gjelder påvirkning av den globale karbonsyklusen. 

Det er lett å glemme hvor allsidig og lunefull naturen kan være. 

Tilbakekoblingsmekanismer kan være umiddelbare, effektive og av store betydning for klima. Noen er enklere enn andre å forutse. Den omfattende smeltingen av den arktiske sjøisen (se her) og konsekvensene det måtte føre med seg (albedoeffekten endres signifikant over et drivende svært område), er kanskje lettere å forestille seg enn effekten av et enkelt billeutbrudd. 

Biller og klima
Kombinasjonen av varmerer og tørrere somre, samt reduserte minimumstemperaturer om vinteren (>12 timer med -40 °C dreper billa), favorisere utbrudd og spredning av Herr og Fru D. Ponderosae i større områder enn før og i større grad enn før. Utbruddet i 2007 var derfor en orden mer omfattende enn noe tidligere kjente epidemier. Vi påvirker klima. Klima påvirker oss. Og billene. 

Det finnes andre ’tredödare’ der ute også. Brann er kanskje den viktigste av de (ser bort fra landrydding her) som oksiderer mellom 1,7 og 4,1 Gt (1Gt=1000000000 tonn) med karbon i løpet av et år (IPCC-tall) på globalt nivå. 

Fremtidige modeller
I tilegg til den overnevnte fjellbilla er det også andre insekter som reduserer veksten, eller også dreper trær på en slik skala at det må arbeides inn i fremtidige klimamodeller som pådriv for  signifikante endringer i vegetasjonsdekket. Det kan vise seg at de nåværende anslagene på hvor mye skogene klarer å balansere av menneskeskapte CO2-utslipp er noe i overkant av hva de burde være. 

Det er med andre ord på tide å få en billefaktor inn i CO2-budsjettet.

Den 28. Februar forlot hurtigruta MS Nord-Norge Sør-Georgia. Med seg i lasten frakter den fruktene av fire ukers intenst feltarbeid, møysommelig katalogisert og pakket. Når båten ankommer havna i Bergen i begynnelsen av mai begynner den virkelige jobben.

For øyeblikket er bølgehøyden 5-6 m og det blåser friskt på dekket til GO Sars, men ombord er det bare smil å se. Vi er en dag unna Falklandsøyene hvor vi skal tanke vann og drivstoff, før vi legger kurs for Sør-Georgia. Ei øy den norske geologen Olaf Holtedahl besøkte med den norske antarktiske eksedisjon på slutten av 1920-tallet. Tida er moden for et nytt besøk.

Ombord på skipet er alt utstyret vi trenger for å bore innsjøer, fjorder og stein omhyggelig pakket ned i aluminiumskasser. Flåten er spent fast. Seks meter lange PVC-rør stablet opp ved dens side. King Edward Point, en britisk forskningsstasjon som ligger i Cumberland Bay (nede til venstre i bildet), blir basen vår i fire uker, men det er fremdeles et godt stykke unna.

Her smaker ennå utsikten av salt. Små geysirer av vann bryter horisonten med jevne mellomrom – det er finnhvalene som puster ut mellom dykkene. Sel jager rastløst gjennom bølgene, albatrossene like over. En og annen månefisk driver fraværende forbi skroget vel uvitende om at det er nok et internasjonalt polarår (det forrige var i 1957).

Når vi kommer fram til Sør-Georgia blir det hardt arbeid i fire uker. Ambisjonen våre er å bore så mange innsjøer og fjorder og steiner som mulig, hente inn så mye data som mulig. Dette vil være avgjørende for hvorvidt vi kan klare å rekonstruere hvordan isbreene her nede har variert bakover i tid. Klarer vi det kan det kast nytt lys over hvordan klima endrer seg i den sørlige hemisfære til forskjell fra hjemme i Skandinavia, men også bidra til å vise hvordan endringer i den sørlige hemisfære påvirker det globale klimaet.

For å klare det trenger vi ikke bare førsteklasses data fra land, men tilsvarende fra havet og fra modellkjøringer. Hvilket er akkurat det vi skal prøve på i dette prosjektet. Det lyder navnet PALEODRAKE. Hvis du vil vite hva det står for går du ganske enkelt hit: http://www.polararet.no/seksjoner/prosjekter

Vil du følge toktet går du hit: http://www.imr.no/antarktis/home

Hvis du vil ned å gjøre jobben selv er du bare en utdanning unna.

Da det ble kunngjort at halvparten av Nobels Fredspris gikk til FNs klimapanel, ble mange overrasket, ikke minst forskerne selv.

Mange har vanskelig for å forstå koblingen mellom fred og klima, men historien er full av eksempler på at sivilisasjoner har tilpasset seg eller kollapset i møte med vedvarende eller plutselige klimaendringer. Det ufrivillige nye med dette forholdet er at vi har gjort oss selv moralsk ansvarlig for de endringer vi har i vente. Det menneskeskapte klimaet kan fort bli en uønsket konfliktforsterker.

John Steinbeck har udødeliggjort «the Okies», klimaflyktningene som trakk vestover mot California under Depresjonen på 1930-tallet. Flere millioner bønder ble tvunget bort fra slettene som hadde forsynt hele landet med korn. En flerårig tørkeperiode gjorde at dette vanligvis fruktbare landskapet lå brakk i mange år.

Nylig brant California, New Orleans frykter en ny orkan og Florida trues av havnivåstigning. Syv amerikanske stater er daglig avhengig av vannet fra Colorado River, men fordi vannstanden er stadig synkende og reservoarene tørker opp er situasjonen i ferd med å tilspisse seg. Vannverkene er privatiserte, interessene motstridende. Langvarig tørke kan igjen ble en realitet. Kan det være mulig at klimaendringer kan bidra til å forrykke balansen selv i USA?

Det er mange som tror at naturen ikke er i stand til å forandre seg så fort som den faktisk gjør, og i hvert fall ikke at det kan skje fordi vi har tuklet med den. De har sett noen vintre og tviler på at morgendagen kan bli særlig annerledes. Det er imidlertid all grunn til å tro at de neste 50 årene kommer til å bli veldig forskjellig fra de foregående 50 år.

Den feilaktige troen på stabilitet har vært til stede også innen klimaforskningen. For få tiår siden var det ingen som snakket om klimaet i Arktis. Hva var det å snakke om? Der blåste det surt og var utrivelig kaldt. Nå kan man knapt lese en fagartikkel uten at ordet «Arktis» er med. Nordområdene har fått sin renessanse, mye på grunn av den vikende sjøisen.

Med utviklingen av satellitteknologien har man oppdaget at Arktis ikke var fullt så statisk som man trodde, ikke fullt så avsondret fra resten av verden. Tvert om, Arktis har stor innvirkning ikke bare på de klimatiske forholdene i Norge, men fremfor alt på det globale klimasystemet. Den arktiske svingning (eller Arctic Oscillation) beskriver det tydeligste værmønsteret på den nordlige halvkule, men er kanskje ukjent for folk flest.

En kraftig lavtrykksaktivitet rundt Island styrer fuktige luftstrømmer fra Atlanterhavet inn mot Norge, noe som fører til milde, våte vintre her hjemme og tørre, kjølige vintre på kontinentet. «Svingningen» består av at situasjonen reverseres de vintrene lavtrykket over Island er mindre markant enn normalt. Siden slutten av 70-tallet har dette systemet vippet fra en kald fase til en varm og fuktig fase. Vintrene har blitt kortere og snømengdene har avtatt. Dette er en utvikling som er i tråd med klimapanelets fremtidsscenarioer.

Klimapanelets viktigste oppgave er og har vært nettopp å komme med kvalifiserte prognoser om de klimatiske forholdene i nær fremtid. Samtidig har man oppdaget hvordan klimaendringer i fortiden har påvirket verdenshistorien. Vi vet nå at klimaet ikke er en statisk parameter. Det er tvert imot i konstant endring, og det er god grunn til å tro at klimatiske svingninger har bidratt til omfattende omveltninger i samfunnet.

Selv om langt fra alle store samfunnsmessige endringer skyldes klimatiske svingninger, er vi mer sårbare enn vi kanskje selv tror. Med endringer i havstrømmene langs norskekysten kan vi få forandringer i fiskebestandene. Vi ser for eksempel at torsken stadig trekker lenger nordover for å gyte.

Vi vil bli påvirket av de globale endringene som er i anmarsj, å tro noe annet forblir naivt.

FNs klimapanel opererer med ulike fremtidsscenarioer. De mest optimistiske av disse tyder på en fortsatt og akselererende oppvarming. Enorme jordbruksområder står i fare for å bli utsatt for hyppigere tørke og en knappere tilgang på ferskvann. Midtvesten er ett eksempel på det, men konsekvensen av en 20 prosents reduksjon i nedbør over Sør-Afrika kan bli langt mer kritisk. Morgendagens klimaflyktninger kan derfor komme til å representere en betydelig humanistisk utfordring for Europa.

Hvis historien har lært oss noe, må det være sammenhengen mellom ressursmangel og konflikter. Mange kriger har tilsynelatende blitt utløst av bagateller, men mer presserende behov har som regel ligget under overflaten. Det uunngåelige spørsmålet blir derfor: Hva kan gjøres?

I 1985 publiserte tidsskriftet Nature et banebrytende arbeid som viste at ozonlaget hadde blitt 10% mindre, og allerede tre år etter denne oppdagelsen vedtok Sveriges regjering å fase ut alle nye produkter som inneholdt KFK-gasser innen 1994. Ozonhullet er ennå ikke tettet, men ekspertene mener at det ikke er så lenge til. Denne historien viser til fulle at vi er i stand til å endre kursretning, og det på kort tid, hvis viljen er til stede.

Det må imidlertid understrekes at den globale oppvarmingen er langt mer omfattende enn ozonlagsproblemet. Hele verden må gå sammen om å finne gode alternativer til alle karbonbaserte brensler. Men tiltakene som skal imøtegå disse utfordringene er urovekkende spake og tyder fremfor alt på at forståelsen av hva som må gjøres ikke sitter spesielt dypt. Norge er en lilleputt sammenlignet med mange andre land når det gjelder utslipp av CO2, men vi er like fullt verdens tredje største eksportør av olje. Vi mener at dette gir oss et spesielt ansvar.

Utdelingen av årets fredspris har satt søkelyset på klimaendringer som konfliktforsterker. Få land i verden besitter de samme mulighetene som Norge har til å komme opp med effektive og innovative løsninger, men vil regjeringen vise vei? Vi vil med dette utfordre den nye Miljøvernministeren til å komme opp med konkrete løsninger for hans annonserte grønne revolusjon. Som han sikkert vet er det mer enn tid og velgere som står på spill.

Denne kronikken stod på trykk i Adressa 03.12 2007

For ti år siden oppdaget man at det for 8232 år siden ble kaldt, ikke bare et lokalt sted i Nord-Atlanteren, men over hele fjøla. Hardangerjøkulen vokste, havstrømmer endret karakter og det atomsfæriske innholdet av metan (CH4) sank, og alt på grunn av en demning som brast. Å tidfeste den hendelsen med en viss presisjon har tatt, ja nettopp, 10 år.

Av Øyvind Paasche

Det høres kanskje trivielt ut. At det gikk en flom for 8232 år siden, men å kunne si at det skjedde for akkurat 8232 år siden krever en eksepsjonelt god alderskontroll, og er av den grunn alene alt annet enn trivielt. Det hører også med til historien at den var noe større enn en gjennomsnittelig norsk vårflom, men det kommer jeg tilbake til.

Selv om det finnes en serie med teknikker vi kan anvende for å datere en spesiell hendelse (eller en lengre sekvens for den saks skyld) er de alle befengt med minst én usikkerhet (i tilegg til at det koster flesk, prisen på en datering ligger et sted mellom 1000 og 10000 kr). For radiokarbondateringer, som muligens er den meste kjente teknikken av de alle, er det altså intet mindre enn tre usikkerhetsmomenter.

Følgelig er det vanlig i paleoverden at ingen dateringer er absolutt nøyaktige (med mindre de er historiske som for eksempel et vulkansk askelag), og vanligvis øker usikkerheten omkring en datering jo lenger tilbake i tid du reiser. Og selv om 8232 år tilbake i tid kan virke imponerende på en som nettopp har blitt pensjonert er det altså blåbær i forhold til hvor langt man faktisk kan gå tilbake i tid – men nå sporer jeg av her.

Poenget er at uten et sikkert aldersestimat kan det godt være at en sammenligner hendelser som ikke egentlig har noe til felles. Og denne problemstillingen har forfulgt den kalde perioden vi her snakker om helt siden den ble oppdaget.

I løpet av de siste 10 årene har det klimatiske fingeravtrykket til 8200-hendelsen som den gjerne kalles, blitt ’oppdaget’ i mange forskjellige datasett verden over. Men dreier det seg egentlig om den samme hendelsen? Er det bare epler i kassen eller har det sneket seg inn noen pærer?

En ytterligere komplisering er at de fleste ’arkiv’ representerer naturlige system som bruker noe tid på å respondere på endringer i det eksterne pådrivet. En isbre av en viss størrelse kan lett bruke 30 år på omsette kaldere somre til en sedimentær endring som kan spores. Det samme kan gjelde en endring i vegetasjonsdekket.

Tidfestingen av denne herkuliske flommen er mindre enn ±30 år og det er intet mindre enn bra. Det er nemlig av imperativ betydning når du skal prøve å forstå hva som egentlig skjedde, og ikke minst hvor fort det skjedde, dette betydningsfulle året.

Den enorme iskappen som hadde dekket store deler av det nordamerikanske kontinentet var på retrett, og i sin flukt innlands mot høyere og kaldere fjellområder, bygget den opp en innsjø langs margin av isdekket i Hudson Bay; en innsjø som isen selv demte opp. Nøyaktig hvor stor den var er noe usikkert, men beregninger tyder på den rommet mellom 40000 og 151000 km3 vann. Lake Agassiz var med andre ord ingen liten innsjø. Til sammenligning rommer Mjøsa, Norges største innsjø, 56,24 km3 med vann.

På et tidspunkt smeltet isen og vannvittige mengder med smeltevann rant ut i Labradorhavet – demningen brast. Denne prosessen gjentok seg over flere år. Og effekten av denne periodiske katastrofetapningen var at store deler av Nord-Atlanteren ble kaldere.

På Grønnland sank temperaturen med 3,3±1,1 °C på mindre enn 20 år, metan konsentrasjonen i atmosfæren falt med 80±25 ppb (parts per billion) på 40 år noe som tilsvarer en utslippsreduksjon på 15±5%. Den kaldeste delen av perioden varte i omkring 60 år, mens hele hendelsen strakk seg ut over ca 150 år.

Tenke seg til at alt det skjedde for bare 8232±30 år siden. Mon tro om det er noen som har tolket denne flommen i en noe mer religiøs kontekst?