At det er mer is i Arktis nå enn for ett år siden, betyr ikke at issmeltingen har stanset opp. Den langsiktige tendensen er fortsatt svært alarmerende.

Arealet på sjøisen i Arktis har blitt så godt som halvert i løpet av 30 år. Fordi man bare har satellittdata tilbake til 1979, er det ikke enkelt å svare på hvor «unaturlig» dette er. Like fullt finnes det studier som antyder at vi må nærmere 8.000 år tilbake i tid for finne et isdekke som er like lite som i dag. Går vi tilbake til siste mellomistid, er det mulig at Arktis var helt isfri i perioder om sommeren. Men det er altså 125.000 år siden.

Med fjorårets minimum friskt i minne, trodde mange at årets utbredelse skulle komme til å definere et nytt bunnivå. Slik gikk det ikke. Smeltingen stoppet 12. september, og på det tidspunktet var det ti prosent mer is enn i fjor. Dette kan virke rart, men her må man skille mellom en underliggende, langsiktig tendens og naturlige svingninger fra år til år.

Den negative trenden er entydig – det gjelder for øvrig ikke bare september, men alle månedene i året. Det var ramaskrik i 2005, da en foreløpig bunn ble nådd, men utviklingen siden den gang er mildt sagt foruroligende. I fjor var isen redusert med ytterligere 22 prosent siden da. I år ligger vi 15 prosent under 2005-nivå.

Et annet uromoment er at klimamodellene ikke makter å reprodusere den raske smeltingen. I henhold til deres projeksjoner skal ikke isens areal ned på dagens nivå før om minst 30 år. Vi kan ikke se bort fra at klimapanelets varsku om at arktiske somrer kan bli isfrie i løpet av dette århundret er altfor defensivt.

Men hvorfor smelter det så raskt? I en ny artikkel har Lars Henrik Smedsrud sammen med kollegaer fra Bjerknes- og Nansensentrene sett på de siste årenes isutbredelse i Arktis. Dette studiet viser at en rekke forhold påvirker isens omfang. Utslipp av drivhusgasser og global oppvarming er selvsagt viktig. En amerikansk studie indikerte i fjor at drivhuseffekten bidro med minst halvparten av den observerte sjøisreduksjonen i perioden 1979-2006.

Isens alder og tykkelse er faktorer som gir systemet en slags hukommelse. Ifølge NASA pleide den tykkere, flerårige isen å utgjøre 50-60 prosent av den samlede ismassen. I dag er andelen mindre enn 30 prosent. Ettersom den unge isen både smelter og bryter lettere opp enn den gamle, er fordelingen mellom disse svært viktig ved inngangen til en ny smeltesesong. Dersom mer av den flerårige isen forsvinner, øker sjansen for at smeltingen akselererer.

Varmetransporten i havet som når Arktis er også viktig. Her påviser Smedsrud & co. en mulig økning som kan ha bidratt til smeltingen de siste årene. I atmosfæren har ikke varmetransporten inn i Arktis økt i samme periode.

Den siste nøkkelfaktoren er hvor mye is som «eksporteres» fra år til år. Vinden over Det arktiske hav har en tendens til å trykke isen sammen mot nordsiden av Grønland og Canada. Herfra blir den fraktet ut gjennom Framstredet mellom Grønland og Svalbard. I fjor var denne faktoren avgjørende. Fra 1. april til 1. september pekte vindpilene i snitt nesten rett sør gjennom Framstredet. Dette fjernet så mye is at det i stor grad bidro til den ekstremt lave isutbredelsen. I år var vindmønsteret forskjellig i den samme perioden. Isen ble i større grad ført østover i retning Barentshavet. Dermed var det lite is i Grønlandshavet i sommer. I tillegg var det heldigvis såpass kaldt tidlig i smelteperioden i år at mye ettårig is overlevde.

I global sammenheng spiller den arktiske sjøisen en viktig rolle. Snødekket is reflekterer opp til 90 prosent av solstrålingen. Når isen bryter opp, smelter og forsvinner, blottlegges et mørkt og åpent hav, som snarere absorberer enn reflekterer solenergien. Dette forsterker den ubalansen vi allerede har initiert med våre utslipp. Vi mottar kort og godt mer varme enn vi sender ut til verdensrommet, og dette setter fart i is- og snøsmeltingen.

StatoilHydro ser ikke ut til å innse alvoret i dette. Helge Lund sa til International Herald Tribune forrige uke at Barentshavet kan bli Europas viktigste olje- og gassprovins, og fastslår at selskapet «aldri har hatt et mer aggressivt undersøkelsesprogram enn i dag».

Isens utbredelse i Arktis kan ta seg opp i en kortere periode dersom vindmønstrene og andre faktorer endrer seg. Pådrivet fra drivhusgassene er imidlertid så sterkt at det store spørsmålet er når, og ikke om, vi kan seile til Nordpolen i september. Et annet spørsmål er om, og ikke når, vi skal pumpe opp enda mer karbon nettopp fra Arktis.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert som en kronikk i Dagsavisen, 1. oktober 2008.

Avisene flommer over av stoff om Gustav, Hanna, Ike og Josephine. Hvem bryr seg da om at en halv million mennesker er drevet på flukt av monsunen i India?

I hvert fall ikke norske aviser. Et kjapt søk på ordet «India» på forsidene til de store norske nettavisene gir ingen treff. Det eneste unntaket er Vårt land, som har en to dager gammel sak.

Den amerikanske avisen International Herald Tribune, som er den internasjonale utgaven av New York Times, har derimot India som toppsak i sitt daglige nyhetsbrev. De har også en annen sak fra AP.

Saken er at elven Kosi (eller Koshi) har flommet over i staten Bihar i det nord-østlige India. Dette er et område som grenser til Nepal og i praksis ligger ved foten av Himalaya. På bildet over der vi det nye løpet til elven der det står «old channel». Vi kan såvidt skimte Ganges helt nederst.

Årsaken til flommen er enkel. Nå er det sommer og monsuntid, og det er på denne tiden av året det regner mest. Som alle vestlendinger vet, har det også en tendens til å regne mye i nærheten av fjell. Når fjellet ditt i tillegg er over 8 000 meter høyt, er avrenningen fra regn og snøsmelting en tilleggsfaktor som ikke er til å spøke med.

I en landsby i en annen indisk stat litt lenger øst, Meghalaya – skyenes land, regner det derfor i gjennomsnitt nesten 12 meter i året. En av nabolandsbyene har verdensrekorden i årsnedbør: 23 meter! Mesteparten av dette kommer på sensommeren.

Regnet har sine gode sider også. Bihar er svært fruktbart takket være monsunen og elvene. Av og til går det imidlertid galt, og flommen i år skal være den verste på et halvt århundre.

Nå truer flommen også Bangladesh, et land som ikke sjelden blir nevnt i forbindelse med vær- og klimakatastrofer. Mellom 300 000 og 500 000 mennesker døde i dette landet da en tropisk orkan slo inn over kystområdene i 1970.

Ok, men dette betyr ikke at det ikke er interessant med orkanene i Atlanterhavet. Alle husker rekordåret 2005, da hele 28 stormer ble navngitt. Man sprengte listen over navn og måtte ta fatt på det greske alfabetet. Stormen Zeta (som tilsvarer F i vårt alfabet) ble dannet så sent som 29. desember, og tok dermed 2005-sesongen inn i 2006.

De mest kjente stormene dette året var Katrina (New Orleans), Rita og Wilma, som var den mest intense orkanen som noensinne har blitt målt i Atlanterhavet.

Orkanene Maria og Nate fikk vi føling med helt her nord. Restene av disse ble tatt av vestavindene og ført helt til Vestlandet, hvor særlig Nates luftmasser bidro til det voldsomme regnværet natt til 14. september. Dette døgnet regnet det offisielt 156,5 mm i Bergen. Fire mennesker mistet livet i et jordras på Hatlestad terrasse.

Årets sesong har nå tatt helt av. Det normale er at ti stormer blir så sterke at de blir tildelt et navn fra en forhåndsdefinert liste. Etter Arthur, Bertha, Cristobal, Dolly, Edouard, Fay og Gustav, er altså Hanna, Ike og Josephine på vei. Så får vi se om én eller flere av Kyle, Laura, Marco, Nana, Omar, Paloma, Rene, Sally, Teddy, Vicky og Wilfred kommer i bruk.

Dersom dette skjer, blir årets sesong mer enn gjennomsnittlig aktiv (Josephine er navn nummer ti). Dette er ikke overraskende; basert på en rekke parametre, blant annet havtemperaturen på vinteren og våren, hadde de tre ledende ekspertgruppene varslet om henholdsvis 13, 15 og 12-16 navngitte stormer.

Etter 2005 har orkanen Katrina blitt et symbol på global oppvarming, nesten på linje med isbjørnen. Den kanskje aller største orkaneksperten, Kerry Emanuel (som har skrevet praktboken «Divine Wind») var raskt ute og skrev at man må forvente kraftigere orkaner i fremtiden. Dette har ført til en tidvis heftig debatt blant forskerne, og nye resultater fra Emanuel, basert på klimamodeller, har fått ham til å revurdere denne påstanden.

Status nå er at vi vet at orkanaktiviteten økte med 60 % mellom 1980 og 2006, men vi vet ikke om dette kun skyldtes den samtidige globale oppvarmingen. Modellene antyder nemlig at økningen de neste 200 årene kommer til å bli av samme størrelsesorden. De siste årenes økning var altså sannsynligvis et resultat av både naturlige svingninger og oppvarmingen.

Tilbake til årets orkaner. Den siste utviklingen kan følges på sidene til National Hurricane Center i Miami. Foreløpig ser det ut til at både Hanna og Josephine etter hvert blir dratt mot nord. Vi får håpe de stopper opp lenge før de treffer Norge.

Denne figuren viser det årlige temperaturavviket fra referanseperioden 1951-1980 (NASA)

Klimatiske svingninger er viktig, men de klarer ikke å drukne den globale oppvarmingen.

Jeg leste nylig en interessant artikkel i Nature. Den har tittelen GLOBAL WARMING: Mother Nature Cools the Greenhouse, but Hotter Times Still Lie Ahead.

Poenget er at man forenklet sett kan si at det er to forhold som bestemmer temperaturutviklingen: økt drivhuseffekt og naturlige svingninger.

De naturlige svingningene opplever vi daglig. Normaltemperaturen for Bergen i mai er 10 grader, men dette betyr ikke at det er 10 grader hver dag i mai. Her er fasiten hittil i år (avrundet): 13, 11, 10, 11, 13, 13, 12, 14, 14, 15, 13, 13, 12, 12, 10, 9, 9, 8, 8, 8. Vi ser at det har vært en god del varmere enn normalt, men vi finner også verdier under normalen nå i det siste.

Slik er det også globalt sett. Det er varmere enn det var for 100 år siden, men noen år er mindre ekstreme enn andre.

I 1997 var det en kraftig El Niño i Stillehavet. Dette førte til at store mengder varmeenergi ble overført fra havet til atmosfæren, slik at 1998 foreløpig er det nest varmeste året som er målt (siden 1880).

El Niño er et fenomen som må klassifiseres som naturlig, så dette var altså et utslag av naturlige svingninger. 1999 var også varmt, men ikke like varmt som 1998. I bakgrunnen lurer den økende drivhuseffekten, med det resultat at 2005 endelig tok førsteplassen. Dette skjedde uten påvirkning fra El Niño.

2007 var like varm som 1998, og totalt har de åtte varmeste årene alle kommet etter 1998. Trenden er altså klar, men vi må også ta hensyn til de naturlige svingingene.

Et lite apropos som berører hverdagen for oss på Vestlandet. Den nedbørsøkningen vi har vært vitne til siden 70-tallet er et resultat av en kombinasjon av naturlige svinginger og økt drivhuseffekt.

Global oppvarming er riktignok forventet å føre til en real økning av nedbøren på Vestlandet, men ikke så raskt som det faktisk har skjedd.

Vi kan altså forvente at det på sikt stabiliserer seg på et høyt nivå, men vi kan samtidig håpe på en lang periode med tørrere vær enn vi har sett de siste årene. Tre meter i året i Bergen er for mye!

(Dette innlegget ble opprinnelig publisert som et svar på BTs klimapanel)

Flere titalls tusen mennesker omkom som følge av en tropisk orkan i Burma. Hva skjedde?

Men først av alt: hva er en tropisk orkan? Kort sagt er orkaner det aller verste og mest ødeleggende værfenomenet på jorden. De kan, heldigvis for oss, kun oppstå i tropene.

Dette er fordi orkanene henter all energien sin fra det varme havet. Og det dreier seg ikke om små mengder. En gjennomsnittlig orkan — altså ikke de sterkeste — har en effekt på 600 000 000 000 000 Watt (600 terawatt). Dette er rundt regnet 200 ganger den samlede produksjonen av elektrisk energi i verden.

Orkaner dannes når kjølig luft kommer i kontakt med varm, fuktig luft over havet. Ettersom naturen har som mål å utligne ubalanser, sørger denne temperaturforskjellen for at det blir dannet et gigantisk værsystem.

Orkaner kan betraktes som en svært elegant måte å frakte varmeenergi bort fra havoverflaten.

Den mest effektive måten å oppnå dette på er å skyte luften høyt opp i atmosfæren. Der oppe blir den dratt til sidene og ført langt bort. Dette ser vi tydelig på satellittbildet over. De litt diffuse, lange «greinene» er Cirrusskyer i 10–20 kilometers høyde og viser tydelig hvor den fuktige luften blir av.

Dersom man ser en orkan fra siden, skjønner man hvor genialt den er innrettet. Her er noen gode figurer fra Encyclopædia Britannica:

På den øverste figuren ser vi båndene med tordenstormer (Cumulonimbusskyer) hvor det foregår voldsom oppstigning av luft. Helt innerst finner vi skyveggen, hvor de sterkeste vindene og den kraftigste nedbøren forekommer. Der blir luften ført enda høyere enn i båndene, og det er her oppe Cirrusskyene blir dannet.

Ved hjelp av figuren nede til høyre aner vi hvorfor det dannes slike bånd med skyer. Mellom båndene finner vi nemlig områder med synkende luft. På vei ned blir disse luftmassene oppvarmet, og all fuktigheten fordamper. I det luften når bakken er den tørr og fin og klar til å bli dratt inn igjen i tordenværet.

Vi kan altså tenke på hele systemet som et absurd stort ventilasjonssystem. Varm fuktig luft ved overflaten blir pumpet ut og tørr luft pumpes inn. Slik går luften rundt i sirkelformete baner og temperaturforskjellene blir sakte men sikkert utlignet.

Det er bare et lite aber med dette designet. Orkaner har nemlig en lei tendens til å flytte seg. Man risikerer at de beveger seg inn over varmere hav. Da vil ubalansen bli kontinuerlig gjenopprettet, og systemet kan vokse i omfang. Dersom orkanen kommer inn over kjølig hav eller over land, dabber det hele raskt av.

Orkanen Katrina var en liten orkan når den passerte over Florida fra øst i 2005. I det den kom inn i Mexico-gulfen traff den imidlertid på en mye varmere havoverflate i forbindelse med Golfstrømmen. I løpet av under et døgn vokste den til en kategori 5-orkan (det høyeste trinnet på skalaen) med en vindhastighet på 280 km/t. Resten av historien kjenner vi.

Den burmesiske orkanen var ikke fullt så kraftig, men mer enn sterk nok til å forårsake fullt kaos i det mildt sagt fattige landet. Vi vet ikke ennå hva som har skjedd, men bildene tyder på omfattende skader, både av vinden direkte, men også fra det kraftige regnet og ikke minst fra stormfloen.

Orkaner skyver nemlig havoverflaten foran seg, og kan med det heve havoverflaten med flere meter. Det var dette som var hovedproblemet med Katrina i New Orleans.

Orkaner klassifiseres etter Saffir-Simpsonskalaen, hvor lufttrykk, vindstyrke og til en viss grad stormfloen er parametre. Utbredelsen av orkaner kan derimot være like viktig. Når orkaner svekkes, er det ofte fordi de utvides i omfang.

Orkanen Katrina ble nedgradert til en kategori 3-orkan like før den traff land, men den dekket samtidig et større område. Kategori 1-orkaner kan være ille nok. Orkanen Stan tok livet av mer enn 1 500 mennesker i Mellom-Amerika like etter Katrina i 2005 (til langt mindre mediedekning).

Den største og mest intense tropiske orkanen som noensinne har blitt observert fikk navnet “Tip” og traff land i Japan i 1979. På det meste hadde den en diameter på mer enn 2 000 km, en vindstyrke på 305 km/t og et ekstremt lavt lufttrykk på 870 hPa.

En fattig trøst for oss her i Norge er at de tropiske orkanene ikke kan leve i det kalde vannet helt nord i Atlanteren.

Vi fikk riktignok restene etter orkanene Maria og Nate på besøk i september 2005. Fire mennesker døde i et jordskred ved Hatlestad terasse utenfor Bergen. Disse systemene var imidlertid nedgradert til «vanlige» lavtrykk og hadde lagt bak seg sin tropiske karakter.

Dagbladet går ut med krigstyper og melder at sommeren skal bli «heit». Vi ser her at dette er syltynn suppe på spiker.

La oss anta at sesongprognoser har en viss verdi. (Som dere skjønner har jeg liten tro på dem, til det har de i for liten grad levert varene tidligere, men la gå.) Vi antar videre at de prognosene som ble oppgitt i Dagbladet på lørdag vil slå til: sommertemperaturen skal bli omtrent en halv grad varmere enn normalen.

Dessverre er det vi kaller «normal» temperatur og nedbør regnet ut for lenge siden. Normalperioden er mellom 1961 og 1990. Og som mange har fått med seg:

Vi er inne i en periode med ekstrem oppvarming. Ikke bare globalt, men også her i Norge.

Dette ser vi veldig tydelig dersom vi regner ut ny gjennomsnittlig temperatur basert på en for oss langt mer relevant periode: de siste 30 årene.

Tallene for Oslo, Bergen og Tromsø finner dere i forrige innlegg, men her er essensen:

Sommertemperaturen i Oslo og Tromsø de siste 30 årene har vært nesten en halv grad varmere enn den offisielle normalen. I Bergen har somrene vært mer enn en halv grad varmere.

Årets sommer blir altså, i følge prognosene i Dagbladet, akkurat som en vanlig sommer. Spot on som forventet.

Vi kan også sammenligne med somrene de siste ti årene. Da nærmer vi oss en mer folkelig versjon av hva som er «normalt». Problemet rent vitenskapelig er at tilfeldighetene rår dersom man velger en så kort periode. Vi har liten statistisk signifikans, som det heter. Likevel, her er en sammenligning med normalen:

De ti siste somrene i alle de tre byene — Oslo, Bergen og Tromsø — har i gjennomsnitt vært 0,8 grader over normalen.

Dersom prognosene i Dagbladet slår til blir det altså en kaldere sommer enn det vi er vant med de siste ti årene! Dette står det selvfølgelig ingenting om i avisen.

Jeg forslår derfor følgende alternative overskrift:

Sommer’n blir helt vanlig eller litt kaldere

Det spørs om det hadde solgt like mange lørdagsaviser.

De størrelsene vi kaller normaler er i ferd med å bli antikvert. Her er mer oppdaterte tall.

Det vi kaller «normal» temperatur og nedbør er regnet ut i perioden mellom 1961 og 1990. Det har skjedd mye siden det, så her er nye normaler regnet ut fra 30-årsperdioden mellom 1978 og 2007.

Jeg har regnet alle størrelsene månedsvis, men oppgir også gjennomsnittlig temperatur og nedbør over et helt år på slutten av hver kolonne. Endringene i forhold til den gamle normalperioden er oppgitt i grader for temperatur og i prosent for nedbøren. Alle tallene er hentet fra eklima.met.no.

Nye normaler for Oslo-Blindern:

Temperatur:
Jan: -3.1 (+1.2)
Feb: -3 (+1)
Mar: 0.5 (+0.7)
Apr: 5.2 (+0.7)
Mai: 11.1 (+0.3)
Jun: 14.9 (-0.3)
Jul: 17 (+0.6)
Aug: 15.9 (+0.7)
Sep: 11.2 (+0.4)
Okt: 6.3 (0)
Nov: 1.4 (+0.7)
Des: -2.3 (+0.8)
Tot: 6.3 (+0.6)

Nedbør:
Jan: 52 (+6 %)
Feb: 38 (+5 %)
Mar: 52 (+11 %)
Apr: 46 (+11 %)
Mai: 55 (+3 %)
Jun: 71 (+10 %)
Jul: 80 (-2 %)
Aug: 93 (+5 %)
Sep: 84 (-7 %)
Okt: 88 (+5 %)
Nov: 77 (+6 %)
Des: 53 (-3 %)
Tot: 789 (+3 %)

Vi ser at årstemperaturen har gått opp med 0,6 grader, noe som helt klart er et stort tall. Den globale endringen se siste 100 år er på litt i overkant underkant av én grad. Endringen er størst om vinteren, med en økning på 1,2 grader i januar. Nedbørsmessig har våren blitt litt under 10 % våtere, men i det store og det hele er det liten endring.

Nye normaler for Bergen-Florida:

Temperatur:
Jan: 2.2 (+0.5)
Feb: 1.9 (+0.3)
Mar: 3.5 (+0.3)
Apr: 6.5 (+0.9)
Mai: 10.4 (+0.3)
Jun: 13.2 (+0.3)
Jul: 14.9 (+0.9)
Aug: 14.8 (+0.8)
Sep: 11.9 (+0.5)
Okt: 8.6 (-0.1)
Nov: 5.1 (+0.4)
Des: 2.8 (+0.1)
Tot: 8 (+0.4)

Nedbør:
Jan: 243 (+31 %)
Feb: 190 (+31 %)
Mar: 191 (+23 %)
Apr: 127 (+21 %)
Mai: 106 (+5 %)
Jun: 122 (-2 %)
Jul: 145 (+2 %)
Aug: 199 (+13 %)
Sep: 262 (-3 %)
Okt: 263 (-1 %)
Nov: 269 (+9 %)
Des: 278 (+21 %)
Tot: 2398 (+12 %)

I Bergen er det nedbørsendringene som er mest interessante. Fra desember til april er økningen på over 20 % i alle månedene! Her kommer de siste årenes skybrudd inn med full tyngde. Januar og februar er ekstreme med 31 prosents økning. Desember overtar etter september i rollen som den våteste måneden. Vi merker oss ellers at sommermånedene juli og august har blitt en god del varmere.

Nye normaler for Tromsø:

Temperatur:
Jan: -3.7 (+0.7)
Feb: -3.7 (+0.5)
Mar: -2.2 (+0.5)
Apr: 0.9 (+0.6)
Mai: 5 (+0.2)
Jun: 9.4 (+0.3)
Jul: 12.2 (+0.4)
Aug: 11.1 (+0.3)
Sep: 7 (+0.3)
Okt: 2.7 (0)
Nov: -0.7 (+0.4)
Des: -2.8 (+0.5)
Tot: 3 (+0.4)

Nedbør:
Jan: 112 (+18 %)
Feb: 94 (+8 %)
Mar: 68 (-6 %)
Apr: 64 (0 %)
Mai: 56 (+16 %)
Jun: 53 (-10 %)
Jul: 73 (-5 %)
Aug: 88 (+7 %)
Sep: 107 (+5 %)
Okt: 136 (+4 %)
Nov: 103 (-4 %)
Des: 115 (+8 %)
Tot: 1068 (+4 %)

Det mest markante i Tromsø er at vinteren fra desember til april har blitt i overkant av en halv grad varmere. Høstmåneden oktober er fremdeles våtest.

Jeg er for tiden med på en merkelig kampanje. Vi jakter på polare lavtrykk og sender tyskere inn i dem med fly.

Bildet over viser et polart lavtrykk like utenfor Tromsø på tirsdag. Jeg var heldig nok til å fly gjennom det med rutefly fra Longyearbyen, men turde ikke stikke instrumentene ut vinduet. Heldigvis var tyskerne med på notene og gjorde tre vellykkede flygninger over og gjennom lavtrykket i løpet av to dager.

Dermed er kampanjen allerede en suksess. Vi har samlet de beste målingene som noensinne har blitt gjort av et polart lavtrykk, og det var akkurat det som var målsetningen med hele prosjektet vårt.

Men hva er et polart lavtrykk? Kort sagt er det stormer som oppstår langt nord, helst ganske nært havisen. De mest optimale forholdene oppstår når kald luft strømmer utover havet. Da gjør de store temperaturforskjellene mellom hav og luft at enorme mengder energi blir tappet fra havet. Dette er lavtrykkets drivstoff.

Vi som driver med dette sier gjerne at havet utenfor Nord-Norge er varmt. I absolutte tall er dette selvsagt en latterlig påstand, men alt er som kjent relativt. I forhold til de arktiske luftmassene er havet brennhett og har ført til at de polare lavtrykkene har blitt kalt arktiske orkaner. Symptomene er sterk vind på havet og store snømengder langs kysten.

Tropiske orkaner fungerer nemlig noenlunde på samme måte. Relativt kald luft suger energi fra det (absolutt) varme vannet. Vanligvis bruker man 26 grader som en nedre grense for havtemperaturen ved overflaten. Dette er minst tjue grader varmere enn havet i Norskehavet om vinteren.

Likhetene mellom orkaner og polare lavtrykk har gjort at dette har blitt et yndet fenomen for meteorologer. I 1984 gjennomførte man en stor observasjonskampanje for å se på disse stormene på nært hold. Et spesialbygget amerikansk fly ble stasjonert i Bodø (for øvrig det samme flyet som brukes til å fly inn i tropiske orkaner), og to lavtrykk ble observert. 

I tiden etter det har det ikke skjedd så veldig mye. Værvarslingsmodellene har blitt viktigere, og mye av det som har skjedd av forskning har foregått på kontoret. Nå er imidlertid Det internasjonale polaråret i full gang, og tiden var inne til å slå på stortrommen igjen.

Så her er vi nå. En fin gjeng med 20-30 forskere, studenter, piloter og andre interesserte er stasjonert på Andøya, utstyrt med et lite, tysk fly med den mest avanserte instrumenteringen det er mulig å få fatt i. Foruten droppsonder, altså omvendte værballonger, har flyet en radar som gir oss vinden i hele området mellom flykroppen og bakken. Og de siste dagene har det vært nirvanastemning.

Allerede 1. mars ble en lovende utvikling observert vest for Svalbard. Tyskerne ble mobilisert, og 3. og 4. mars ble tre flygninger gjennomført. Praktisk talt hele livssyklusen til lavtrykket ble dokumentert, fra den spede starten til landfall på Trøndelagskysten, via den mest intense fase like utenfor Lofoten (og oss). Tordenskyene marsjerte forbi i horisonten dagen lang.

Nå er det tid for analyse. Etter støvet hadde lagt seg fra feiringen om kvelden, har forskerne sittet limt til skjermene sine. Opphissete stønn høres stadig etter hvert som strukturen i lavtrykket åpenbarer seg.

Og snart begynner skrivingen. Artikler og foredrag skal sikre at hele miljøet får dette med seg. Det kan gå noen år til neste gang.

I Aftenposten i dag spør en bekymret leser om hvor miljøvennlig det egentlig er å hogge ned 1,5 millioner (hennes tall) juletrær hver jul. Det er et godt spørsmål.

Skogen har blitt en viktig brikke i det internasjonale klimapuslespillet. Avskoging fører til at de trærne som hogges ned ikke lenger kan binde opp CO2, og dette fører til en høyere CO2-konsentrasjon i atmosfæren. Isolert sett skulle man tro at dette fører til en forsterket global oppvarming gjennom økt drivhuseffekt.

Det er imidlertid ikke så enkelt. Skog absorberer også varme fra solstråler. Om vinteren i Norge er det snøen som ligger på trærne som smelter først, blant annet fordi trærne har en mørkere overflate enn den snødekte marken. Hvis ikke det hadde vært for skogen, hadde snøen blitt liggende til lenger ut på våren.

Denne observasjonen ligger til grunn for et interessant amerikanskledet forskningsprosjekt. Ved hjelp av en klimamodell ble avskoging både globalt og i avgrensete områder simulert på følgende vis:

I den første modellkjøringen økte man konsentrasjonen av drivhusgasser som skyldes utslipp i henhold til et av IPCC (FNs klimapanel) sine fremtidsscenarioer. I år 2100 ender man da opp på et nivå som tilsvarer omtrent det doble av dagens konsentrasjon. Temperaturmessig tilsvarer det en økning på litt over to grader fra i dag.

Så kommer de finurlige kjøringene. I den ene fjernet forskerne all skog på hele jordoverflaten (men ikke annen vegetasjon som kratt og gress). Dette førte til en tredobling av CO2-innholdet i atmosfæren, men interessant nok var temperaturen i år 2100 0,3 grader lavere enn i kontrollkjøringen!

Forklaringen på dette er at avskoging endrer jordens refleksjonsegenskaper. Gress eller ørken har begge en lysere overflate enn skog, og vil dermed reflektere en større andel av solstrålingen. Denne effekten er altså nok til å overskygge den økte drivhuseffekten, og det er ganske oppsiktsvekkende.

De resterende eksperimentene hadde til hensikt å få frem nyanser bak dette resultatet. I tre kjøringer fjernet man all skog henholdsvis mellom 20 grader nord og 20 grader sør (i tropene),  mellom 20 og 50 grader (i tempererte strøk), og nord for 50 grader (i nordlige strøk).

For å gjøre en lang historie kort, fikk man følgende resultat. Fjerning av skog i tropene førte til en 0,7 grader kraftigere oppvarming enn i kontrollkjøringen, mens fjerning av skogen i nord gav en 0,8 grader svakere oppvarming. Det har altså mye å si akkurat hvor man fjerner skogen.

Man må altså gjøre alt man kan for å bevare den tropiske regnskogen. Den absorberer enorme mengder karbon, og i tillegg skaper den sitt eget mikroklima; den høye luftfuktigheten og temperaturen gjør at regnskogen dekker seg selv med et lavtliggende skylag som reflekterer mye av solvarmen. Den totale effekten er altså gunstig.

Skogen i nord holder ikke på fullt like mye karbon, men den absorberer mye solvarme. Med klimabrillene på er altså den totale effekten av denne skogen ugunstig.

Hva skal man så trekke ut av dette? Man skal selvsagt ikke fjerne all skog nord for 40-50 grader. Klimaspørsmålet er ikke alt, og dessuten er det mer enn sannsynlig at man ville ha fått seg noen ubehagelige overraskelser hvis man hadde gjennomført så drastiske tiltak.

Den mest umiddelbare konsekvensen bør likevel være at man innser hvor viktig det er å bevare den tropiske regnskogen, noe den norske regjeringen heldigvis ser ut til å ha forstått.

Så kan man kanskje tenke kreativt i forhold til skogen lenger nord. Hvis man for eksempel kan drive skogen slik at den ikke vokser i utbredelse, kan man hente ut mye karbon fra atmosfæren.

Det kan vi tenke på når vi går rundt juletreet; vi går rundt en lang stake med karbon. Det er bare så synd at alt slipper opp igjen i atmosfæren når vi brenner det eller lar det råtne på altanen.

Kilde: Bala m. fl. (2007): Combined climate and carbon-cycle effects of large-scale deforestation. PNAS, 104 (16).

Riktignok regner det her nede også. Men i motsetning til på Vestlandet er det som regel over etter noen minutter eller timer. Stort sett er det nesten blå himmel, med unntak av noen skyer i horisonten.

Dette er gammelt nytt for alle som har vært i tropene, for eksempel i Thailand, Indonesia, Brasil, eller på Cuba. Likevel tror jeg at få vet hvorfor det er sånn.

Selvfølgelig er solen mye sterkere jo nærmere man kommer ekvator, og dette er årsaken til at det er varmere og at det ikke er så stor forskjell på årstidene. Det som imidlertid er mer interessant er at jordrotasjonen spiller en viktig rolle.

Jeg kan illustrere dette med å avlive en seiglivet myte. Mange tror at vannet i en vask på den nordlige halvkule alltid roterer mot klokken ned i sluket. De tror også at dette snur når man passerer ekvator. Dette er feil.

Med fare for å bli for matematisk, ser kraften som skyldes jordens rotasjon ut som f * v, der f er en verdi som er avhengig av breddegraden, og v er vannets hastighet. f er null på ekvator og når sin største verdi på polene.

Retningen på denne kraften er alltid til høyre (venstre sør for ekvator) for bevegelsesretningen. Hvis du kaster en ball rett fremover, blir den altså dratt mot høyre, kort sagt fordi jorden har rukket å bevege seg mens ballen var i luften. Men ikke på ekvator, der er effekten null (fordi jorden roterer rundt en akse som går gjennom begge polene).

På våre breddegrader er f omtrent 0,0001. Hvis vi antar at vannet vårt roterer rundt sluken med en hastighet på 10 m/s, får vi at Corioliskraften (som den heter etter han som «oppdaget» den) blir 0,001. Det høres lite ut, og det er det.

Den kraften som gjør at væsken roterer, er nemlig veldig mye større. Den heter sentripetalkraften (eller sentrifugalkraften), og den kjenner vi alle. Det er den som gjør at vi blir dratt inn mot veggen i bilen i svingene. Den har altså skylden for at vi blir bilsyk, men vi skal ikke være sure på den likevel. Det er sentripetalkraften som gjør at jorden roterer rundt solen, og det kan vi jo være glade for.

Denne kraften er proporsjonal med radiusen til rotasjonen, slik: v * v / r. I vårt eksempel (vasken) kan vi anta at den er 10 cm (0,1 m). Hvis v fremdeles er 10 m/s, får vi en kraft på 1000. Dette er en million (!) ganger mer enn Corioliskraften.

Vi kan med andre ord konkludere med at jordrotasjonen i praksis ikke har noen som helst innflytelse på hvordan vannet beveger seg på vei ned mot sluket. Det eneste som har noe å si er hvordan man tar ut proppen, fordi man da setter i gang en rotasjon som vedvarer helt til alt vannet har rent ut.

Så omsider til hvordan dette påvirker været. Hvis vi bytter ut radiusen i eksempelet over med en typisk radius for et roterende lavtrykk (1000 km), får vi plutselig at sentripetalkraften er 0,0001, kun en tiendedel av Corioliskraften (som ikke er avhengig av radiusen).

For store lavtrykkssystemer på en rimelig høy breddegrad (mer enn 20-30 grader), blir altså kraften som skyldes jordrotasjonen dominerende. Det er den som gjør at lavtrykkene ser ut som sneglehus ovenfra. Luften vil nemlig aller helst gå mot sentrum i lavtrykket (luft vil alltid gå fra høyt trykk mot lavt trykk, tenk på en støvsuger som har et elektrisk lavtrykk inni seg), men Corioliskraften drar den mot høyre. Resultatet blir en spiralbevegelse mot klokken rundt lavtrykket. Legg merke til det neste gang du ser et satellittbilde av et lavtrykk eller en tropisk orkan.

Corioliskraften er altså mye sterkere på høye breddegrader enn ved ekvator, hvor den er neglisjerbar. Her i Dar es Salaam er jeg på seks grader sør, så her er det andre ting enn jordens rotasjon som bestemmer over værsystemene. Vi har ikke lavtrykk og fronter slik vi er vant med i Norge. En front kan bruke flere dager på å passere Vestlandet, og ofte fører dette til mer eller mindre tett nedbør.

Her nede er det soloppvarmingen som styrer alt. Om dagen, når solen er sterk, får vi voldsom oppstigning av luft og skydannelse over land. (Varm luft er lettere enn kald luft, og vil derfor stige.) Om kvelden og natten kjøles bakken ned og skydannelsen dabber av.

Over havet er det motsatt. På dagen er havet kaldere enn luften, og dette skaper lokale høytrykk og skyfrie forhold. Om natten er vannet varmt, og dette fører til lavtrykk og skyer.

Forskjellen mellom land og hav ser vi med all mulig tydelighet på bildet øverst. Jeg var nylig heldig nok til å befinne meg med utsikt mot Zanzibar (en øygruppe rett utenfor kysten av Tanzania). Det fascinerende var hvor tydelig skyene viste hvor landet lå (bokstavelig talt). (Sjøfolk i gamle dager brukte for øvrig nettopp skyer som navigeringsmerker.)

Over den sørlige delen av hovedøya til høyre på bildet er det mest fast jord, og det var nettopp her den kraftigste oppstigningen forekom (de høyeste skyene). Sånn var det hver dag.

Det jeg nå har beskrevet er monsunmekanismer, og denne syklusen varierer med årstidene. Poenget her er imdlertid at det kun er lokale forhold (solen i praksis) som styrer været, jordrotasjonen har lite eller ingenting å si.

Dette til tross, nå gleder jeg meg faktisk til å komme hjem til jul. Det snur sikkert idet jeg går ut av ankomsthallen på Flesland og blir møtt med tre grader og horisontal sludd…

Av Erik Kolstad

Jeg bor i Tanzania denne høsten. Selv om ingen hjemme liker å høre det, begynner det å røyne på med varmen nå etter hvert. Her nærmer det seg nemlig sommer i den grad det er forskjell på årstidene her nede. Dar es Salaam, som er min nye hjemby, ligger på 6 grader sør, og derfor er det per definisjon vår her når det er høst hjemme.

6 grader sør og et tropisk klima skulle man tro var ypperlig for dyrking av nær sagt hva det skulle være. Hele landet er som en grønn eksplosjon, men det er tydelig at ikke alle planter trives like godt. For eksempel får man bare kjøpt grønn paprika, ikke de gule og røde.

Vin får man fatt i, men den kommer fra Sør-Afrika. Svaret på hvorfor det praktisk talt ikke finnes tanzaniansk vin fikk jeg av den tidligere nevnte munken. Han har vært på Sakharani-klosteret i Usambara-fjellene i det nordlige Tanzania i åtte år nå. Foruten de mange obskure pliktene han sikkert har, er han klosterets vinmaker. Mot alle odds driver nemlig munkene der en ett måls vingård.

Vin kan normalt ikke produseres i tropiske strøk fordi dagene er for korte og fordi man ikke har tydelige årstider. Plantene trenger en vinter for å få lyst til å ta fatt på sommeren; dette kjenner vi igjen på fenomenet ”Den første utepilsen” hjemme i Norge.

Dessuten er det vanligvis for varmt, men dette klosteret ligger ganske høyt opp i fjellet, så den biten er i hvert fall grei. De har likevel prøvd og feilet utallige ganger før de endte opp med Chenin Blanc fra Loire-dalen i Frankrike. Denne druen er også den vanligste hvitvinsdruen i Sør-Afrika, hvor den kalles Steen.

Nå viste det seg imidlertid at munken min også var en slags klimaforsker. De har nemlig 70 år med nedbørsdata fra klosteret. Ojojoj, tenkte jeg, her ligger det en liten akademisk gullgruve; disse dataene har sikkert aldri blitt brukt til noe.

Det finnes i det hele tatt svært få pålitelige data fra tropene, i hvert fall så lange målingsserier som 70 år, og mer pålitelige folk enn munker skal man formodentlig lete lenge etter.

Nysgjerrigheten ble pirret ytterligere da han kontant slo fast at nedbøren hadde avtatt kraftig i løpet av denne perioden. Mange områder sør for Sahara har sett en drastisk nedgang i nedbørsmengdene, og her på østkysten har man mer eller mindre sammenhengende hatt tørke siden slutten av forrige årtusen.

Men litt videre i samtalen viste det seg dessverre at dataene var ”kontaminert”, ikke på grunn av fordrukkenhet, men fordi mikroklimaet i området hadde forandret seg. Da de første tyske (Tanzania er en tidligere tysk koloni) nybyggerne slo seg ned der klosteret sto i dag, var det tett skog og derfor et fuktig klima. Perfekt for landbruk, derfor ryddet man skogen og begynte å dyrke marken. Og dermed fjernet man en av årsakene til det fuktige klimaet.

En regnskog skaper nemlig sitt eget mikroklima. Lite sol trenger gjennom bladverket, og det meste av fuktigheten holder seg langs bakken. Varme luftlommer som stiger har dermed høyt fuktighetsinnhold, og det skal lite oppstigning til før det blir kaldt nok til at vanndampen skilles ut som nedbør. Dermed har man en god sirkel gående.

Skog i tropiske strøk har altså både en lokal og en global funksjon. Den lokale er at den fører til økt (og som oftest sårt tiltrengt) nedbør, mens den globalt sett mest viktige oppgaven består i å binde opp CO2. I tillegg skaper det fuktige mikroklimaet et jevnt, lavt skydekke som reflekterer store deler av solstrålingen tilbake til verdensrommet. I våre CO2-fylte dager er disse to funksjonene likeverdig med en dobbel jackpot.

Munken vår ristet på hodet over hvor vanskelig det var å dyrke vin under så brutale forhold, men han solgte likevel flasker for 3500 shilling (litt over 15 kr.). Legger man den globale oppvarmingen til de mikroklimatiske endringene, bør man gjerne hamstre inn så lenge det er mulig.