Hvordan så egentlig iskappen som dekket Skandinavia for 21 000 år siden ut? Spørsmålet er fremdeles en het potet.

Av Øyvind Paasche

Utfordringene tar både en vertikal og en horisontal form. Og i tilegg er det tid. Alle flater og marginer skal dateres. I over hundre år har man prøvd å rekonstruere denne iskappen, men det har vist seg å være en hard nøtt å knekke.

Sporene er mange. Og de tar mange former. Noen er avsatt av isen og noen er erodert av isen. De kanskje mest kjente landformene i Norge er morener og daler. Men det er også skuringstriper (se bildet), spylerenner, deltaer, kamesterrasser, slukåser, drumliner og eskere og mange andre spor for de som vet å lete.

Noen spor finnes langs kysten. Noen på kontinentalsokkelen og noen høyt i fjellheimen. Men alle er de bare brokker av en svunnet storhet, spredd i rom og over tid. Det å finne og dernest få alle bitene til å passe er en langtekkelig og møysommelig affære. Stadige nye data kan kullkaste elegante og tilsynelatende logiske konstruksjoner. Fortidens iskapper er og blir flyktige.

En myte med et solid ankerfeste er at denne iskappen eroderte og fjernet alle eldre sedimenter og det som ellers måtte ligge igjen. Hvis dette hadde vært sant ville all is ha vært i bevegelse (varm og erosiv) og det var ikke tilfelle. Tvert om. Store deler av isen i både sør og nord var kald – og med det mener vi at den var helt eller delvis frosset fast til underlaget og at deformasjonen av isen var så minimal at den knapt nok evnet å omrokkere på steiner som lå der fra før. Følgelig er det relativt mange steder rundt omkring i Norge som huser sedimenter og avsettinger som er eldre en siste istids maksimum.

Det er en fascinerende tanke. Under flere hundre meter med is ble alt preservert, nærmest beskyttet mot tidens tann. Mens det i retning av marginene til det samme isdekket ble gravd ut materialet en mass, most og fraktet med smeltevann eller av isen selv. Det eksisterte med andre ord to distinkt forskjellige temperaturregimer i den samme ismassen hvorav den ene delen beskyttet underlaget, mens den andre gjorde sitt beste for å fjerne det. Og det har en viss betydning for formen.

Et annet moment som kan være verdt å huske, er at marginene ikke er tidssynkrone. En randmorene avsatt på Jomfruland utenfor Kragerø er ikke nødvendigvis avsatt samtidig med en randmorene på i Trondhjemsfjorden. Det samme gjelder nok dessverre de vertikale overflatene som gjerne oppstår når isen smelter ned (da er det mye smeltevann tilgjengelig og spylerenner kan dannes).

Forklaringen på denne asynkrone responsen kan skyldes tiden det tar for iskappen (på det lokale stedet) å omsette snø til is som igjen omsettes i en bevegelse som tilslutt resulterer i en randmorene. Denne responstiden (som selv erfarne forskere har en tendens til å glemme) er av avgjørende betydning hvis du for eksempel skal relatere et isfremstøt til en klimatisk endring. Avhengig av størrelsen på iskappen kan denne responstiden ligge et sted mellom 1000 og 10 000 år.

Så hvordan så iskappen ut?

Lik en osteklokke, vil noen hevde. Altså en iskappemodell som, hvis vi beveger oss fra kysten og mot innlandet, sakte men sikkert stiger i høyden slik at selv de høyeste fjelltopper forblir skjult. Den modellen holder en enkelt isdom og den er tendensiøst større enn den beskrevet under. En analog til denne modellen kan, med litt godvilje, være iskappen på Grønnland.

Den andre modellen er noe mer komplisert. Den består av flere isdomer, den dekker ikke alle fjelltopper og isbevegelsen i den er i større grad styrt av den underliggende topografi hvor spesielt daler virker som effektive dreneringskanaler. Det finnes egentlig ikke noen gode analog for denne modellen.

Om ikke altfor lenge vil forhåpentligvis den sanne formene til det skandinaviske isdekket realiseres av en robuste ismodell (hvor smeltevann er inkludert på en meningsfull måte). Men før det skjer må mange nye dateringer prosesseres. Og mange nye steder kartlegges med intet annet for øye enn det å bedre vår felles framtidige forståelse av hvordan fortidens iskapper egentlig så. Edlere motiv skal du lete lenge etter.

]]> http://blogg.nrk.no/ver/2007/10/01/en-iskappe-til-besv%c3%a6r/feed/ 10 http://blogg.nrk.no/ver/2007/09/20/det-arktiske-hav/ http://blogg.nrk.no/ver/2007/09/20/det-arktiske-hav/#comments Thu, 20 Sep 2007 12:20:23 +0000 http://blogg.nrk.no/ver/archives/2007/09/det-arktiske-hav.html Les videre →]]>

Dette kunne like gjerne vært en nekrolog over det Arktis vi har lært å kjenne med sitt hvite pulserende isdekke som har holdt stand hver sommer. Radikale endringer er i anmarsj.

Av Øyvind Paasche

I år har isen, som for tida later til å være mer skjør enn et hvilken som helst eggskall, brutt opp og smeltet i superfart. Fortsetter den negative trenden vil det som i tusenvis av år vært dekket av sjøis bli erstattet av et stort åpent Arktiske Hav. Om sommeren vel å merke.

«Hvis du hadde spurt meg for noen år siden når Arktis kom til å bli isfri ville jeg sagt 2100 eller kanskje 2070. Men nå tror jeg at 2030 er et mer fornuftig svar. Det later til at Arktis kommer til å bli et svært annerledes sted innen vår levetid.»

Han som svarte på dette spørsmålet som den engelske avisen The Guardian stilte for noen uker siden, heter Mike Serreze og er en av verdens ledende forskere på sjøis.

Splitter vi opp pådrivet mellom det som er naturlig og det som er menneskeskapt (les: drivhusgasser) finner vi at så mye som 47% til 57% av denne observerte tilbakegangen av sjøisens utstrekning om sommeren kan forklares med våre utslipp av drivhusgasser. Disse dataene er det Julienne Stroeve og kollegaer som står for.

En god side på sjøis finner du hos National Snow and Ice Data
Center

En kollega som kan mye om dette er Lars og han finner du her.

]]> http://blogg.nrk.no/ver/2007/09/20/det-arktiske-hav/feed/ 14 http://blogg.nrk.no/ver/2007/09/14/aret-uten-sommer/ http://blogg.nrk.no/ver/2007/09/14/aret-uten-sommer/#comments Fri, 14 Sep 2007 12:25:45 +0000 http://blogg.nrk.no/ver/archives/2007/09/aret-uten-sommer.html Les videre →]]>

Årets sommer ble oppfattet som miserabel av mange i Norge, men den blekner i sammenligningen med 1816. Dette året er for evig og alltid nedtegnet i historien som «året uten sommer».

Av Erik Kolstad

Det ser ut til at det nordøstlige USA og Canada ble hardest rammet, og 1816 fikk raskt navnet «eighteen-hundred-and-froze-to-death» på folkemunne. 6. juni falt det snø i delstatene New York og Maine da en kaldfront passerte.

30 cm snø la seg ved Quebec City i Canada mellom 6. og 8. juni, og frosten tok knekken på store deler av avlingene. Andre steder ble også rammet.

1816 var det kaldeste året under ett på den nordlige halvkule siden 1601, og ingen senere år har vært kaldere.

Sommertemperaturene i det vestlige og sentrale Europa var 1-2 grader lavere enn normalt. Rundt 200 000 mennesker kan ha mistet livet på grunn av feilslåtte avlinger i Europa dette året. Også i Kina sultet folk på grunn av den elendige sommeren. Det kanskje eneste positive som kom ut av alt dette var de fantastiske solnedgangene (som skyldtes alt støvet i atmosfæren) og at Mary Shelley måtte tilbringe sommeren innendørs og skrive Frankenstein.

Den viktigste enkeltårsaken var eksplosiv, og foranledningen ikke så rent lite dramatisk.

Skjærtorsdag, 26. mars 1812 ble mange tusen mennesker levende begravd av et jordskjelv i Caracas. Dette var midt under Venezuelas uavhengighetskrig mot spanjolene, og jordskjelvet ble forutsigbart nok sett på som Guds straff mot opprørerne.

En mer verdslig forklaring er at dette var en urolig periode for jordskorpen i hele området, fra Mississippi i nord til øygruppen Azorene i øst.

Noen få uker senere brøt nemlig vulkanen La Soufrière («Svovelutløpet» på fransk), som dekker en tredjedel av den Vest-Indiske øyen St. Vincent, ut. Dette utbruddet var så kraftig at Barbados, som ligger over hundre kilometer unna, skal ha blitt dekket av sot og aske til tross for at vinden etter sigende skal ha kommet fra et annet hold.

Sikkert er det i alle fall at vulkanutbrudd på denne størrelsen slynger partikler opp i atmosfæren med så stor styrke at de kan bli værende der i flere år.

Snaut to år etter La Soufrières utbrudd var det Mayon-vulkanen på Filippinene som viste krefter. 1 200 mennesker mistet livet da lavaen skyllet inn over den lille byen Cagsawa.

Mange vil for øvrig huske at rundt 40 000 mennesker ble evakuert da Mayon igjen truet med å bryte ut i august 2006. De slapp unna med skrekken, men som en slags skjebnens ironi ble dette området truffet av tyfonen Durian sent i november. Den kraftige vinden og nedbøren utløste skred av vulkanske steiner og aske, og flere hundre mennesker ble drept.

Sammen med et gigantisk, uidentifisert utbrudd rundt 1810, gjorde de to utbruddene i 1812 og 1814 at det hadde samlet seg så mye aerosoler i atmosfæren at et nytt utbrudd kunne få alvorlige konsekvenser.

I 1815 brøt så vulkanen Mount Tambora på øya Sumbawa i Indonesia ut, nærmest som bestilt. Dette utbruddet var usedvanlig kraftig, og ingen senere utbrudd i verden har kunnet måle seg med det. (Det nærmeste vi kommer er Pinatubos utbrudd på den samme øyen i 1991, en hendelse som har sin egen historie.)

Iskjerneprøver fra Grønland tyder på at opptil fem ganger så mye svovel som normalt la seg på isbreene på denne tiden. Uavhengige prøver fra Law Dome i Antarktis viser at kun utbruddet av Kuwae i Stillehavet rundt år 1450 gav en tydeligere signatur enn Tambora. (Kuwae kan ha vært det kraftigste vulkanutbruddet de siste 10 000 år.)

Vulkanutbrudd er viktig for klimaet fordi partiklene i atmosfæren stenger ute deler av sollyset. Avhengig av styrken på utbruddet kan dette føre til et kjøligere klima i flere år.

Pinatubos utbrudd i 1991 og den påfølgende nedkjølingen førte til forvirring blant klimaforskere; hva skjedde med den globale oppvarmingen? Med fasit i hånd ser vi i ettertid at den tok igjen det tapte etter at støvet fra Pinatubo hadde lagt seg…

Det er lite som tyder på at sommeren 1816 var like miserabel i Norge som mange andre steder på den nordlige halvkule, selv om det ser ut til at Oslo hadde noen kalde augustmåneder mellom 1816 og 1818. Norges klima er i stor grad diktert av Golfstrømmen, og havstrømmer bruker mye lengre tid enn et par år på å respondere.

Når det gjelder årets sommer (juni til august), finner vi følgende gjennomsnittstemperatur for Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø: 16,5, 15, 14,4 og 11,7. På listen over de ti siste somrene kommer årets sommer på denne plassen for hvert sted: Fjerde, tredje, tredje, og delt femte. Ikke så mye å klage på, altså.

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson, fordi den stormer/ feier, fordi den smiler/ smelter/?i den blir somren til!

Av Øyvind Paasche

Hva smelter april? Her tenkte den store digter kanskje like mye på hjerter som på snø; hva vet jeg, men vår er stikkordet her.

Den engelske dikterne TS Elliot så måneden noe annerledes: April is the cruellest month, breeding/ Lilacs out of the dead land, mixing/ Memory and desire, stirring/ Dull roots with spring rain. Vårregn. Det kan komme mye av både snø og regn i april, den kanskje mest tvilsomme av alle måneder.

Alle har vel minst én favorittårstid, kanskje to, selv om de sjelden er like i styrke og omfang.

Vi sier gjerne at våren kom tidlig i år. Men tidlig i forhold til hva? Når vinteren starter og når den slutter varier gjerne fra år til år, men tar vi noen velfunderte skritt bort fra kalenderen (i god impresjonistisk tradisjon) kan vi, med et tilstrekkelig tidsperspektiv på saken, si at årstidene endrer seg systematisk. De blir enten lengre eller så blir de kortere. Følgelig må de starte tidligere og/eller slutte senere på året.

Forklaringen på det er nedfelt i måten jorda beveger seg på rundt sola, noe jeg og Kerim har skrevet om et annet sted. Denne såkalte bevegelsen kan brytes opp i tre sykluser som til sammen er med på å regulere innstrålingen av sollys til jorda. Variasjoner i disse tre syklusene har tidligere bestemt når istidene har kommet og gått, men også hvordan årstidene har endre seg.

Det nye er at dette forholdet har blitt utfordret. Et annet pådriv er med på å endre innflytelsen til disse tre syklusene som gjerne blir kalt de orbitale parameterne, og det er den samlede effekten av de økte drivhusgassene. At våren kommer tidligere nå enn før er ikke uttrykk for en naturlig endring (for de tilsier nemlig at våren skulle kommet senere), snarere er det vi som har skylda.

Det er mange tegn i tida som tyder på at våren kommer tidligere enn den pleier, og at dette representerer en trend. Trekkfugler på vei opp langs norskekysten kommer før forfedrene deres kom (se her). Sommerfugler i England ekspanderer inn i nye territorium. Og I USA klekkes enkelte fluearter langt tidligere enn for tredve år siden. De to siste eksemplene er hentet fra en bok skrevet av journalisten Elizabeth Kolbert som absolutt anbefales – du finner den her.

For isbreene som så kledelig bedekker Snøhetta, Norges kanskje vakreste fjell, er det dårlig nyheter at våren kommer tidligere. Mer snø vil falle som regn. Smelting av den snøen som breen bar med seg fra fjorårets vinter starter tidligere i sesongen og dermed blir effekten av den smeltingen som vanligvis skjer på sommeren større. Kombineres dette med at høsten kommer senere vil det ikke ta lang tid før Snøhetta blir til Snøkalotten og deretter til …en vanlig fjelltopp.

Noen av endringene som skyldes global oppvarming virker så uendelig små og tilforlatelige. En flueart klekkes tidligere på året enn før. Litt mer regn enn snø om våren. Det er bare det at alle disse små endringene vil i sum forandre på så mye. Noe vil være nært og kjært, og noe så fjærnt at det ikke vil berøre oss – i hvert fall ikke med det første.

Den tropiske orkanen Felix har truffet Nicaragua og Honduras, og mange hundre menneskeliv kan gå tapt. De samme områdene ble rammet av orkanen Mitch i 1998, den mest dødelige orkanen i Atlanterhavet siden 1780.

Av Erik Kolstad

En tropisk orkan er annerledes enn alt vi kan tenke oss så langt nord som i Norge. Felix var en kategori 5-orkan idet den traff land 4. september i år.

Dette er det høyeste trinnet på stigen for orkaner, og det betyr at vindstyrken var på ufattelige 260 km/t. Til sammenligning er Nyttårsorkanen på Nordvestlandet 1. januar 1992 den kraftigste stormen som er målt i Norge med sine 170 km/t.

Orkanens potensial for ødeleggelse er overlegent våre lavtrykk i omfang så vel som styrke; bildet over er av Mitch, som før den gikk i land dekket hele området mellom Kuba og Mellom-Amerika.

Nedbørsmengdene er også nok til å skremme selv en bergenser.

Uoffisielle tall fra Honduras og Nicaragua tyder på at det noen steder falt nesten to meter i løpet av orkanens passasje ? det er nesten like mye som normalnedbøren i løpet av et helt år i Bergen.

Mitch ble som så mange atlantiske orkaner født på vestkysten av Afrika som en bølgebevegelse fra det Afrikanske kontinentet. Rundt ekvator er det nemlig østlige vinder som dominerer, vestavindene vi er vant med er forbeholdt områdene lenger nord (og sør). Bølgene dannes idet vindene beveger seg over forstyrrelser i terrenget, akkurat på samme måte som bølger man kan se i vann som renner i en elv eller til og med ned en gate når det regner.

Luftbølger er imidlertid bare synlige i form av de stripete skyene som ofte forekommer på baksiden av fjell.

Det gikk to uker fra bølgens spede fødsel til den tropiske orkanen Mitch ble dannet.

26. oktober 1998 nådde den sitt klimaks som en kategori 5-orkan med en vindhastighet på 290 km/t i Det karibiske hav.

Utviklingen var svært rask, og lufttrykket i sentrum av uværet falt med over 50 mb i løpet av ett døgn. Dette tilsvarer 5 % av hele det atmosfæriske trykket! På det dypeste var trykket nede i 905 mb, ganske mye mindre enn et laveste trykket som er målt i Norge (936 mb i Bergen i 1907).

En orkan er nemlig et lavtrykk, bare av en annen art enn det vi er vant med i Norge.

Våre lavtrykk og stormer henter energien sin fra temperaturforskjellene mellom nord og sør, mens orkaner suger ut energi fra det varme havet.

Normalt kreves det en havtemperatur på 26 grader eller mer, og dette er én av hovedgrunnene til at tropiske orkaner ikke utgjør noen fare for våre nærområder. (Den andre er at jordrotasjonens innflytelse er for sterk så langt fra ekvator som vi befinner oss.)

Det store problemet med Mitch var imidlertid hverken styrken eller omfanget. Den hadde så god tid! Det var fordi den beveget seg så sakte etter den traff land at den rakk å dumpe de eventyrlige nedbørsmengdene.

Det hjalp heller ikke at de områdene den traff har høye fjell som førte til en ytterligere intensivering av nedbøren.

Flom og skred tok da livet av 3 800 og 7 000 mennesker i Nicaragua og Honduras og mørketallene kan være store.

Tilbake til nåtiden. F er den sjette bokstaven i alfabetet, og dette betyr at Felix er den sjette tropiske stormen i Atlanterhavet så langt i år.

Med én gang et lavtrykk får en vindstyrke på rundt 60 km/t og i tillegg har noen andre spesielle egenskaper, blir den en tropisk storm og får et navn i henhold til en forhåndsdefinert liste. I år har vi hatt Andrea, Barry, Chantal, Dean, Erin, og neste dame ut er Gabrielle.

Mens rekordåret 2005 var forbeholdt kvinnene Katrina, Rita og Wilma, står 2007 i mannens tegn. Både Dean og Felix var kategori 5-orkaner da de traff land, og det er første gang dette har skjedd i Atlanteren siden man begynte å holde oversikt over sånt.

Årets sesong var på forhånd spådd å være mer enn gjennomsnittlig aktiv, blant annet på grunn av de høye havtemperaturene. Denne spådommen holder man med god grunn fast ved nå.

Selv om sommeren er på hell i Norge (om den kan sies noensinne å ha kommet i gang), er det ikke over for orkanenes del. Den kraftigste orkanen som er registrert i Atlanterhavet var Wilma i 2005, og hun kom ikke før i midten av oktober.

Så vær glad for det været du har.

I all sin enkelhet sier det vel noe om at løsningen på konflikter med motstridende interesser ligger i å finne den rette balansen, eller sagt på en annen måte; du må ofre noe for å oppnå det du søker.

AV Øyvind Paasche

For mange av oss er de nye selvpåførte klimaendringene en påminnelse om et ubehagelige ansvar som følger det å bo og bygge på denne planeten, men det stopper dessverre ikke der.

Det er vårt (les: menneskehetens) ansvar å finne en ny balanse i dette overraskende sensitive systemet vi uvitende har tuklet med, en slags gylne middelvei om du vil (for vi har jo ikke noe annet sted å bo). Men hvor skal vi starte? Her er det sjokkerende mange alternativ å velge mellom.

Ett av disse alternativene fremstår for meg som enklere enn de fleste andre, nemlig kollektivtransporten (buss, tog, trikk og båt).

For tida befinner jeg meg i det som muligens er verdens beste på akkurat det området og det er ikke uten grunn. Byen heter Zürich og her går trikkene, bussene og togene så ofte at du slipper å pugge ruter, i tilegg til at de kommer når de skal og de går når de skal. Det fungerer. Ingen unnskyldning. La meg gjenta det: Det fungerer.

Jeg har stor tro på eksempelets makt, og bedre enn Zürich er det ikke for øyeblikket. Du trenger ikke bil hvis du skal på jobben, bringe ungene i barnehagen, dra på butikken eller trening eller hva det nå enn er du gjør – det går alltids en trikk.

Hjemme har vi penger (og det har de utvilsomt her også), men mangler vilje, politisk vilje kraftig nok til å endre ting så mye at det faktisk utgjør en forskjell. Spørsmålet mitt er såre enkelt:
Hvorfor oppgraderer vi ikke kollektivtilbudet slik at det blir så effektivt at folk ikke trenger å ta bilen når de skal ut i sine uendelige mange ærend? Kan noen gi meg et meningsfullt svar på det?

Nylig sendte meteorologiforeningen ut en serie med spørsmål til de forskjellige partiene
angående kommunevalg og klimapolitikk. De stilte blant annet følgende spørsmål «Mener partiet at diskusjonen rundt klima og klimaendringer hører hjemme i debatten i forbindelse med et fylkes og
kommunevalg?»

På dette svarte partiene stort sett ja (utenom Rødt – ble de ikke spurt?) og mange nevner da også kollektivtilbudet spesifikt. En liten oppsummering følger herunder.

Avsender: Erik Kolstad

Det er i den nordlige Atlanteren de mest kjente orkanene har forekommet, som for eksempel Katrina i august 2005 (den som traff New Orleans).

Dette er ikke det eneste området i verden som opplever orkaner, men siden det er her hele østkysten av USA, såvel som Cuba, Karibien og Mexicogulfen befinner seg, er det her det meste av oppmerksomheten er rettet.

Først og fremst, hva er en orkan, eller en «hurricane» som amerikanerne kaller dem? Det er et kjempestort lavtrykk som ser ut som et sneglehus ovenfra.

Bildet over er hentet fra boken «Uvær» og viser orkanen Rita i september 2005. Helt inne i øyet i midten er det forholdsvis rolige forhold, men med en gang man kommer inn i skyveggen rundt, tar det helt av. Der kan vinden komme opp i 300 km/t (til sammenligning er den sterkeste vinden som er målt i Norge noensinne på ca. 170 km/t, under Nyttårsorkanen 1. januar 1992), og nedbøren kan nå bibelske proporsjoner.

Mange blander orkaner med de atskillig mindre, støvsugeraktige tornadoene, men det er veldig stor forskjell på disse. Riktignok kan det oppstå mange tornadoer og tordenstormer i utkanten av en orkan, på grunn av de ustabile luftmassene.

Orkaner blir rangert etter maksimum vindhastighet. Helt i begynnelsen av utviklingen er det bare et tropisk lavtrykk med svak vind. Disse skiller seg i vesen fra «våre» lavtrykk fordi de oppstår av helt ulike årsaker. De pumper nemlig opp energien sin fra havet, mens våre stormer fortrinnsvis lever av lokale temperaturforskjeller i luften.

Hvis vinden i det tropiske lavtrykket kommer over en viss terskelverdi, og det beholder sin tropiske karakter, blir det til en tropisk storm og får et navn. Årets første storm har tjuvstartet før sesongen kom i gang og fikk navnet Andrea.

Nestemann blir en gutt med navnet Barry (hele listen finner du her). Skal vi tippe at Ingrid eller Karen blir årets orkansnakkis?

Idet den tropiske stormen bikker ca. 150 km/t, som er det øverste trinnet på Beaufortskalaen for vindstyrke, blir den til en tropisk orkan. (På forvirrende vis bruker vi europeere betegnelsen «orkan» kun på vindstyrke, ikke på stormer i seg selv. Puristene kaller de tropiske orkanene for tropiske sykloner.)

Jeg skal i senere innlegg komme inn på debatten om hvorvidt man får flere orkaner under global oppvarming. Den er i full gang i USA, særlig etter det mildt sagt spekulative bildet av en orkan på coveret til Al Gores film «En ubehagelig sannhet».

Mange hevder at høyere havtemperaturer vil tilføre orkanene mer energi; blant annet er årets sesong spådd å bli mer enn gjennomsnittlig aktiv på grunn av at havet i Atlanteren er unormalt varmt.

Inntil videre nøyer jeg meg med å nevne at den kraftigste tropiske syklonen som noensinne har blitt observert er supertyfonen Tip, som dominerte store deler av det vestlige stillehavet i oktober 1979 («tyfon» er den asiatiske benevnelsen på orkaner).

Den var også den største orkanen vi vet om, med en diameter på 2220 km!

Amerikanerne må på dette området se seg slått av asiatene – hurricane Wilma i 2005 sniker seg inn på delt nittende plass på rangstigen over de mest intense orkanene i nyere tid. Atten av de tjue øverste plassene er tatt av tyfoner vest i Stillehavet.

Les mer om tropiske orkaner på Wikipedia eller vent på nye innlegg. Jeg har en personlig fascinasjon for dette fenomenet, og følger nøye med på sesonginnledningen.

Avsender: Erik Kolstad

Hver eneste dag førte bestefaren min dagens temperatur inn i kalenderen på kjøkkenet. Hva kan vi lære av hans værkalender?

Avsender: Øyvind Paasche

Få ting er så vanskelig å forstå som tid. Samtidig er tid tilstede i alt vi gjør, fra vi står opp til vi legger oss. I hverdagen måler vi gjerne handlinger i sekunder, minutter og timer.

Da bestefar døde hadde han levd i 89 år, noe som er omtrentlig 11 år over gjennomsnittet. Mens han ennå levde pleide han konsekvent å sjekke termometeret en gang om dagen, fortrinnsvis på morgningen og antakelig rundt 07.00. Alle temperaturer ble ført inn i kalenderen som hang på veggen på kjøkkenet ? hver dag sin temperatur.

I motsetning til profesjonelle temperaturjegere som måler temperaturen minst fire ganger om dagen (f. eks 08.00, 14.00, 20.00, 02.00) for så å midle disse målingene slik at de gir én dags gjennomsnittelige temperatur (døgnmiddeltemperatur), målte altså bestefar bare én gang om dagen.

Et betimelig spørsmål i forhold til bestefars kalender er derfor om den målingen han utførte egentlig var representativ for den gjennomsnittelige temperaturen den dagen han målte på?

For å teste dette har jeg for anledningen brukt data fra en temperaturstasjon som står fjellstøtt på 1700 meters høyde i hjerte av Rondane, en stasjon jeg forøvrig drifter selv. Dataene brukt her er fra august 2000.

Den statistiske sammenhengen mellom temperaturen målt klokka 08.00 og for tidspunktene 14.00, 20.00 og 02.00 demonstrerer hvorvidt de følger den samme utviklingen eller om de er forskjellige fra hverandre (figur 1). Jo mindre spredningen er omkring den røde grafen, dess bedre er sammenhengen eller korrelasjonen om du vil. Den dårligste sammenhengen er med andre ord mellom målingene gjort klokka 02.00 og 20.00.

Figur 1. Regresjonsmatrise.

Gjør vi den samme statistiske øvelsen, men bytter ut de diskret målepunktene (14.00, 20.00 og 02.00) med døgnmiddeltemperaturen ser vi av figur 2 at sammenhengen er svært sterk. Med utgangspunkt i målingen utført klokka 08.00 ville vi derfor, basert på det statistiske forholdet, kunne forklare ca 80% av variasjonen til døgnmiddeltemperaturen, men noe ville selvfølgelig vært tapt.

En forringelse av datagrunnlaget vil nødvendigvis alltid skje når du reduserer antall målinger, uavhengig av hva slags vitenskap du snakker om. Spørsmålet er snarere om du bruker de mest representative dataene som er tilgjengelig for å kunne si noe om mer generelle forhold.

Av figur 2 er det tydelig at hvis ønsket var å forutse døgnmiddeltemperaturen en august dag, og du hadde bare en tilgjengelig måling, ville kanskje en plassering tidlig på dagen vært best.

Figur 2. Korrelasjon mellom temperaturen målt klokka 08.00 og døgnmiddeltemperaturen. Den stiplede linjen representerer konfidensintervallet (95%) og korrelasjonskoeffisienten (R2) er på 0.86 (1=perfekt korrelasjon, 0= ingen korrelasjon).

Hvis vi vil vite noe om temperaturutviklingen i tida før termometernes æra (ca 1870 i Norge, men svenskene var til sammenligning langt tidligere ute med en metrologisk stasjon som faktisk går tilbake til 1722!) er det ikke lengre meningsfullt å snakke om antall målinger per dag, men snarere om et gjennomsnittelig signal som representerer en bestemt sesong (la oss si sommer), og at oppløsningen på signalet kanskje er ett år eller 50 år eller kanskje til og med 1000 år.

Den andre viktige tingen vi må ta høyde for er at målingen ikke lengre er direkte, men skjer via et substitutt ? dette kalles gjerne for et proksy på fagspråket.

En tommelfingerregel vil være at jo flere tidsserier som viser det samme mønsteret jo sikrere kan vi være på at vi er på sporet av en reell klimautvikling. Hvis du ønsker å rote rundt med noen av disse tidsseriene selv kan du gå hit og laste ned det du måtte finne av alskens forunderlige rekonstruksjoner.