Tre kamerater og jeg var en gang på badetur i et fjellvann ikke langt fra der vi bor. Det var en nydelig, varm sensommerdag. Plutselig kom en svart sky rullende inn over oss, med kraftige vindkast fra alle retninger, horisontalt regn og ganske snart også lyn og ditto smell på alle kanter. Vi hadde en kilometer eller så ned til bilen, og fant det smartest å legge oss ned mens det sto på som verst. Dessverre var bakken svært våt av styrtregnet, og da lynet slo ned 10-20 meter borte fikk vi alle et gedigent strømsjokk. Jeg har aldri kjent noe lignende, og en vanlig «karamell» fra 230 v i stikkontakten er ikke verdt en sammenligning.

Vi la da på sprang nedover fjellstien – jeg med en fireåring på ryggen. Om det var smart eller ikke vet jeg ikke, men vi hadde bokstavelig talt fått nok spenning der vi lå. Fem minutter senere var vi i bilen, våte, skjelvne og utslitte.

Jeg var svimmel, kvalm, hadde vondt i hodet og følte meg helt utladet (pun intended) resten av dagen og kvelden, som ble tilbrakt til sengs.

Siden har jeg opplevd noen vanvittige tordenvær ute på reise. Sist på Mallorca da vi kom over en syklist som døde i en ulykke relatert til været, og også blant annet ombord i en seilbåt i Hellas (mye tordenstormer i det joniske hav). Kort oppsummert har jeg fått langt mer spenning relatert til lyn og torden enn jeg strengt tatt behøver. Lar meg likevel fascinere, men nå med skrekkblandet fryd.