Å vinne retten til å drive reklamefinansiert riksradio på FM, er som å få lisens til å trykke penger, sa Jan Stenbeck i Kinnevik da de vare med å søke om P4-konsesjonen i 1992. Journalistene Svein Tore Bergestuen og Bjørn Eckblad har i boka Radiokrigen beskrevet finanseventyret i kjølvannet av P4-etableringen og hvordan enkeltaktøren kunne hente ut en pen gevinst.

P4 hadde de første årene monopol på nasjonal kommersiell radio. Dette monopolet ble brutt etter 10 år etter da det ble lyst ut to konsesjoner. Men det var langt flere søkere enn det var plass til på FM og de heldige vinnerne kunne se frem til 10 år i en ”beskyttet” tilværelse uten flere kommersielle konkurrenter. Den siste lokalradiorunden viste også at det var flere søkere enn ledige frekvenser i de mest attraktive områdene og Radio 1 mistet for eksempel flere konsesjoner.

Jeg mener radiomediet taper på at det skal være et lotteri hvem som har rett til å sende og på at den som trekker vinnerloddet kan hente ut milliongevinster. Selvsagt skal det være mulig å tjene gode penger på radio, men det skal være fordi produktet er bra og ikke fordi man har skaffet rett til å sende på en plattform (FM) som stenger andre ute og som hindrer konkurranse.

Bergestuen og Eckblad problematiserer også i boka selve konsesjonsregimet med en skjønnhetskonkurranse hvor aktørene lover det ene etter det andre, for så å glemme alle forpliktelsene når konsesjonen er i boks. Aktørene blir med andre ord målt hvor flinke de er til å skrive søknader og hvor gode politiske kontakter de har og ikke på hva slags radio de faktiske lager. Forfatterne mener skjønnhetskonkurransen bør erstattes av en ren auksjon.

Jeg mener hele konsesjonsregimet har gått ut på dato. Hvorfor skal radio være det eneste mediet som skal være under politisk kontroll, når det digitalt er plass nok til alle som har økonomi til å drive en radiokanal? Radio blir også et mindre interessant annonsemedium når det oppstår usikkerhet (og kaos) hver gang konsesjoner skal fornyes.

Svein Larsen må selvsagt bruke de midlene han har for å melke ut enda flere kroner av FM. Men jeg har mye mer sans for de kommersielle aktørene som vil ha en åpen og ærlig konkurranse på lufta og ikke på bakrommet og i politiske korridorer.

Ved å gå sammen om digitaliseringen utvikler vi radioen videre i fellesskap og vi kan lage et produkt som gjør at radio fortsatt kan være et attraktivt medium for både lyttere og annonsører. Å lyse ut en ny 10-årsperiode med reklamefinansiert radio på FM vil bety bråstopp for hele radiodigitaliseringen og være en ny lisens til å trykke penger for de som skulle være så heldige å vinne konsesjonen. Men heldigvis er jeg rimelig sikker på at det ikke er aktuelt å lyse ut en ny analog konsesjonsperiode og at ingen politikere ønsker en gjentagelse av kaoset knyttet til de siste konsesjonstildelingene.

Tanken har hele tiden vært at hele lisensordningen står og faller på at publikum faktisk bruker tilbudet. Det er denne tankegangen BBC nå er på full vei vekk fra ved å legge størst vekt på kvalitet, sette klare rammer for egen virksomhet og overlate deler av markedet til kommersielle aktører.

Putting Quality First

BBC skal ha den beste journalistikken i verden, heter det i strategidokumentet. Selv om det kan innvendes at det er et lite presist mål, så gir det en retning på prioriteringene fremover. BBC skal dyrke journalistikken.

For å lykkes med det, tror jeg det er helt vesentlig at journalistikken synes og er tilgjengelig for publikum. Den kan ikke gjemmes vekk på kanaler og sider uten oppslutning. For å rekruttere de beste journalistene og skape de beste fagmiljøene må de som er ansvarlige for programsetting på radio, tv og nett også våge å satse på god journalistikk på sentrale flater og da – slik jeg tolker BBC – ikke være redd for å tape oppslutning. Det de taper i oppslutning i første ledd, tar de igjen via sitering og gjennomslag i andre medier fordi journalistikken har slagkraft. For å overføre dette til NRK, det er viktigere å nå 250 000 lyttere med relevant og god journalistikk i en nyhetsflate på NRK P1, enn at flaten erstattes av musikk for å nå flere lyttere. Men dette er en vanskelig balansegang fordi ”tyngre” programsetting kan være starten på en nedadgående spiral.

En annen interessant side ved den nye strategien er kuttet på nett i både antall sider, resurser og ansatte, samtidig som BBC vektlegger at alle skal ha tilgang til innholdet, både via digital distribusjon og on demand. Mange har tolket strategien som en forberedelse på et regimeskifte i britisk politikk. Jeg tror ikke det. Det er nok mer en tilpasning til den nye medievirkeligheten hvor BBC har store markedsandeler på den etter hvert viktigste arenaen for den kommersielle delen av bransjen. Da er det nødvendig å sette tydelige grenser for hva som er oppgavene på nett for å kunne gi de kommersielle aktørene mulighet til å bygge opp trafikk og økonomi innenfor lønnsomme sektorer.

NRK og P4 delte i sin tid uhøytidelig radiomarkedet med 60 prosent til NRK og 40 til de kommersielle stasjonene. Det ble mye bråk både internt og eksternt da NRKs trekanalradio ble lansert og hvor det populære gamle P2-formatet fra 80-tallet nærmest ble gitt bort til P4, inkludert titler som Midt i trafikken.

I ettertid er det lett å se at det var et klokt grep av daværende radiodirektør Tor Fuglevik, selv om det var mange av oss journalister, inkludert meg selv, som syntes det var utilgivelig å servere en konkurrent lyttere på den måten.  

Utviklingen rundt BBC har en tendens til å smitte over på søsterselskapene i Europa, i alle fall de som har klart å holde en god posisjon i markedet som SVT, SR, YLE, DR og NRK. Selv om lisensen ikke er en del av mandatet til mediestøtteutvalget, så har forholdet mellom den kommersielle delen av bransjen og NRK blitt debattert. Jeg regner med at vi bare har sett starten på denne debatten i Norge. NRK må som BBC stå for kvalitet og tilføre samfunnet verdier større enn det vi tar inn via lisens – gjennom den beste journalistikken i Norge.