FM på Voss

Samme år blir den første FM-senderen satt i drift på Hanguren på Voss. Støyen fra de nye elektriske togene forbi Voss, overdøvet AM-sendingene. Ingen radioapparater kunne imidlertid motta FM, så det ble montert et adapter på AM-radioene. I Norge gikk det også 25 år før FM ble den dominerende radioteknologien.

Kan vi lære noe av historien om overgangen fra AM til FM når vi nå skal sluttføre radiodigitaliseringen? Ja, først og fremst at det tar tid og at det er mye å tjene på en styrt overgang.

Gravlagt i 1945?

Boken Digital Radio In Europe   trekker opp en rekke paralleller til dagens situasjon ved å gå tilbake å se hvilke argumenter FM-forkjemperne brukte den gang. Den amerikanske radioingeniøren W R G Baker var i 1943 helt sikker på at FM ikke kunne feile. FM var ”so much better technically than the present regular broadcast system that it can’t fail of acceptance” (Slotten 1996: 686).

Men så lett gikk det ikke. Edwin H. Armstrong finansierte i 1937 den første FM-stasjonen i USA. Sendingene benyttet frekvensbåndet fra 42 til 50 MHz. En liten finte fra RCA, som var en dominerende aktør med AM-sendinger, klarte i 1945 å få flyttet FM til 88-108 MHz, slik at tv-kunne overta det gamle FM-området. På et blunk virket ikke FM-radioene mer. Samtidig hadde ny transistorteknologi ført til at enklere og billigere AM-radioer kom på markedet. De første årene etter krigen var det ikke mulig å få FM uten å betale ekstra. Publikum ville rett og slett ikke ha det. I dag måles ofte en teknologis suksess ut fra om publikum kjøper produktene eller ikke. Ut fra en slik tankegang skulle FM vært gravlagt i 1945.

Utbygging

På femtitallet fantes det altså ikke FM-mottakere ute hos publikum. Likevel begynte man i flere land å bygge ut et FM-nettet. Årsaken var relativt rasjonell. Det skulle bygges ut tv og det var smart å bruke de samme sendepunktene til radio. I Norge delte man også på utgiftene med forsvaret som trengte installasjoner av ymse slag rundt om i landet.

 I Storbritannia ble FM lansert i 1955, bygget ut til 96,4 prosents dekning i 1959 og til 99 prosent i 1969. Da hadde 1/3 av britene skaffet seg en FM-radio. Både utbyggingstempoet og teknologiopptaket hos publikum er helt parallell til dagens digitalovergang i landet.

 Teknologidirektøren i BBC, James Redmond, avviste i 1974 at den langsomme overgangen til FM hadde noe med teknologien å gjøre:

 ”Despite its superior sound quality, he notet that changeover has been slower than anticipated. The reason, he suspectet, were not related to any deficiency i the technology. Instead, in addition to the unanticipated popularity of AM-only portables and car radios, the beginning of FM came at a time when television also began to become a medium of mass consumption.” (Lax 2010: 72)

 ”A second reason was the simulcasting of radioprogrammes on FM and on AM rather than offering new programming on the new service.” (Lax 2010:72)

Tlpasningsdyktig radio

James Redmond ville nok ha kunne gått rett inn i en DAB-debatt i dag. Argumentene er de samme. Kringkasteren vil innføre en ny teknologi ut fra strategiske, kulturpolitiske og publisistiske mål. Markedet er vanskelig å styre fordi folk ikke skjønner hvorfor de trenger en ny radio for å høre det samme som de hører hver dag. Folk sier de ikke trenger flere kanaler, ”jeg hører jo bare på en kanal likevel”. Samtidig møtte radioen konkurranse fra tv på 60-70 tallet, mens dagens konkurrent heter Internett.

Men hva skjedde med radiomediet etter hvert som FM gradvis overtok for AM. Først og fremst ble mye av radiolyttingen flyttet fra kveld til morgen, og vi fikk etter hvert et kanalmangfold. I NRK var det lenge stor motstand mot å utnytte FM til flere kanaler og regionalt oppdelte sendinger. Man ønsker streng kontroll på det som skulle sendes. I ettertid høres dette veldig merkelig ut, men slik var det.

Gradvis tilpasset radiomediet seg nye vaner hos publikum, tilgangen på mer musikk (LP-plater) endret programinnholdet og det vokste frem piratradioer. Og jeg tror det er her hemmeligheten ligger, radio er et sekundært medium som du lytter til mens du gjør andre ting. Vaner og brukermønstre endres og radioen følger etter.  Det tror jeg skjer nå også. Selv om vi har fått Internett, skal vi fortsatt spise frokost, vaske gulvet, kjøre bil eller trene.    

Hva hadde skjedd?

La oss til sutt gjøre et lite eksperiment og tenke oss at myndighetene i flere land hadde tatt en beslutning en gang på femtitallet om å ta i bruk FM som kringkastingssystem for radio og fase ut AM, tilsvarende det kulturministeren nå har gjort for digitalradio. Da hadde NRK-monopolet på radio blitt oppløst i 1965 og ikke i 1982. Vi hadde fått lokalradio og fullt utbygde distriktssendinger på sekstitallet.  NRK P3 hadde kommet i 1965 og norsk musikkbransje hadde blomstret langt tidligere. Demokratiseringen av den politiske debatten, gjennom å slippe til flere stemmer på flere kanaler, hadde kommet på 1960-tallet. Sekstiåtteropprøret hadde fått en annen karakter.  Flere kanaler og større mangfold ville ha fremskyndet liberaliseringen av samfunnet og kanskje tatt luften ut av høyrebølgen på begynnelsen av 1980-tallet. Og slik kan vi fortsette…

Tanken har hele tiden vært at hele lisensordningen står og faller på at publikum faktisk bruker tilbudet. Det er denne tankegangen BBC nå er på full vei vekk fra ved å legge størst vekt på kvalitet, sette klare rammer for egen virksomhet og overlate deler av markedet til kommersielle aktører.

Putting Quality First

BBC skal ha den beste journalistikken i verden, heter det i strategidokumentet. Selv om det kan innvendes at det er et lite presist mål, så gir det en retning på prioriteringene fremover. BBC skal dyrke journalistikken.

For å lykkes med det, tror jeg det er helt vesentlig at journalistikken synes og er tilgjengelig for publikum. Den kan ikke gjemmes vekk på kanaler og sider uten oppslutning. For å rekruttere de beste journalistene og skape de beste fagmiljøene må de som er ansvarlige for programsetting på radio, tv og nett også våge å satse på god journalistikk på sentrale flater og da – slik jeg tolker BBC – ikke være redd for å tape oppslutning. Det de taper i oppslutning i første ledd, tar de igjen via sitering og gjennomslag i andre medier fordi journalistikken har slagkraft. For å overføre dette til NRK, det er viktigere å nå 250 000 lyttere med relevant og god journalistikk i en nyhetsflate på NRK P1, enn at flaten erstattes av musikk for å nå flere lyttere. Men dette er en vanskelig balansegang fordi ”tyngre” programsetting kan være starten på en nedadgående spiral.

En annen interessant side ved den nye strategien er kuttet på nett i både antall sider, resurser og ansatte, samtidig som BBC vektlegger at alle skal ha tilgang til innholdet, både via digital distribusjon og on demand. Mange har tolket strategien som en forberedelse på et regimeskifte i britisk politikk. Jeg tror ikke det. Det er nok mer en tilpasning til den nye medievirkeligheten hvor BBC har store markedsandeler på den etter hvert viktigste arenaen for den kommersielle delen av bransjen. Da er det nødvendig å sette tydelige grenser for hva som er oppgavene på nett for å kunne gi de kommersielle aktørene mulighet til å bygge opp trafikk og økonomi innenfor lønnsomme sektorer.

NRK og P4 delte i sin tid uhøytidelig radiomarkedet med 60 prosent til NRK og 40 til de kommersielle stasjonene. Det ble mye bråk både internt og eksternt da NRKs trekanalradio ble lansert og hvor det populære gamle P2-formatet fra 80-tallet nærmest ble gitt bort til P4, inkludert titler som Midt i trafikken.

I ettertid er det lett å se at det var et klokt grep av daværende radiodirektør Tor Fuglevik, selv om det var mange av oss journalister, inkludert meg selv, som syntes det var utilgivelig å servere en konkurrent lyttere på den måten.  

Utviklingen rundt BBC har en tendens til å smitte over på søsterselskapene i Europa, i alle fall de som har klart å holde en god posisjon i markedet som SVT, SR, YLE, DR og NRK. Selv om lisensen ikke er en del av mandatet til mediestøtteutvalget, så har forholdet mellom den kommersielle delen av bransjen og NRK blitt debattert. Jeg regner med at vi bare har sett starten på denne debatten i Norge. NRK må som BBC stå for kvalitet og tilføre samfunnet verdier større enn det vi tar inn via lisens – gjennom den beste journalistikken i Norge.

Sendingene går over DAB-nettet til mottakere som både kan ta inn radio og tv. Dermed trenger du ikke stresse hjem for å rekke Dagsrevyen. Du kan få med deg nyhetene i parken, eller på stranda. På den måten nærmer tven seg funksjonalieteten til radio; enkelt og mobilt. Her tester daglig leder i Digitalradio Norge, Live Kaldestad, den nye tjenesten ute i sola:

MTG, TV2 og NRK har gått sammen i et selskap for å teste tv-sendinger over DAB-nettet (DMB). Mer om selve prosjektet finner du på NRKbeta-sidene. For digitaliseringen av radio er dette et kjempespennende prosjekt som vi skal følge nøye med på.