Men nå er det ikke mulig å få mer ut av FM. Fremtidens analoge radiopolitikk ville handlet om hvem som skulle få lov til å sende i et nett uten plass til flere aktører, mens bransjen brukte kreftene på å posisjonere seg for å oppnå nye konsesjoner. Nå slipper kulturministeren å grue seg til neste utlysningsrunde, med fare for å gjenta kaoset fra sist hvor P4 i første omgang ikke fikk fornyet sin konsesjon. Digital distribusjon åpner for langt flere kanaler og nye muligheter for bransjen.

Men hvorfor må FM dø for at digitalradioen skal leve og kunne utvikles videre? Det skyldes først og fremst at Norge er et lite land og at det ikke er reklame- eller lisenskroner nok til å betale for to fullverdige radionett. I tillegg er det fortsatt penger å hente på FM, både blant radioforhandlere og kommersielle radioaktører. Uten en tydelig dato for avvikling av FM, ville det vært lønnsomt for mange å satse på FM så lenge som mulig, og dermed redusere investeringene i digitalt innhold og digital infrastruktur. Da ville overgangen ha dratt enda mer ut i tid.

Det tok over 50 år fra FM ble lansert til at teknologien hadde tatt helt over for AM i Norge. I USA var AM størst helt til 1979. Dette til tross for at FM ga flere kanaler, stereo, hadde bedre mottak osv. En kan spørre om vi var tjent med en så lang overgang fra AM til FM? Men vi er definitivt ikke tjent med at en så lang overgangsperiode skal gjentas, rett og slett fordi verden rundt oss forandres mye hurtigere enn før og det meste allerede er digitalisert. Radiodigitaliseringen trenger en plan, og den har vi nå fått fra myndighetene.

Digitaliseringen av radio har kommet langt i mange land. Sist ut er Tyskland som vil være et stort løft i det europeiske markedet. Men Norge er det første landet som digitaliserer radioen gjennom en politisk beslutning. Det gjør vi første og fremst fordi kommersiell radio og NRK har klart å samarbeide om dette prosjektet. Dagens FM-regime beskytter mange aktører fra konkurranse fordi det ikke er plass til nye kanaler. Digitalradio betyr slutten for denne typen konkurransebeskyttelse og tvinger radiokanalene til å konkurrere på innhold og ikke på distribusjon. Store deler av kommersiell radiobransje i Norge skal ha honnør for å klare å tenke litt mer langsiktig og starte investeringen i digitalt innhold og infrastruktur fremfor å tviholde på FM.

Nå har radiobransjen i Norge fått den planen for en overgang mange av oss har etterlyst. Neste skritt blir å gi planen et liv ved å starte planleggingen av videre utbygging og mer innhold. Radioforhandlere må snarest mulig vri salget av rene FM-radioer over til kombiradioer med mulighet for digitalt mottak. Bilbransjen må ta en pust i bakken og planlegge for en fremtid der bilene de selger i dag kommer til å rulle rundt på norske veier etter at FM er historie. De bilene som ikke allerede har digitalradio som standard, må få det. Samtidig må det gjøres enkelt å ettermontere digitaladaptere i biler. Mange FM radioer kan også leve videre via et digitaladapter. Men for å sikre en miljøvennlig overgang, må El:retur sørge for mottak av de radioene som blir stående ubrukt etter overgangen.

Så kan det være greit å minne om at radiobransjen lever av lyttere. Vi gjør ikke dette for å få færre lyttere, men for å sikre at radioen får sin naturlige plass i den digitale verden.

Som styreleder i Digitalradio Norge AS ser jeg frem til at kulturdepartementet senere i høst legger frem en stortingsmelding som kan sette opp en tempoplan for den endelige overgangen. Vi mener forholdene ligger til rette for en positiv stortingsmelding fordi en nærmest samlet radiobransje står sammen om dette. Det ville være underlig om vi gikk inn for en teknologi som vil føre så galt av sted som Omdahl hevder. Dette er tross alt levebrødet vårt. I løpet av høsten vil det også foreligge planer som sikrer lokalradioene en plass i den digitale familien.

Videre tror vi at å sikre et radiomangfold i hele Norge og ikke bare i Oslo og de store byene, er et viktig politisk argument for digitalisering. Det vil også bli lagt vekt på at det ikke er en fornuftig bruk av lisenspenger av NRK å fornye dagens FM-nett, noe som er nødvendig om det ikke snart erstattes av digital distribusjon. For å unngå at folk skal oppleve stumme radioer etter overgangen, er vi overbevist om at departementet vil se verdien i å legge en plan som innebærer en gradvis utskifting i årene som kommer.      

I 1973 hadde BBC sendt på FM i snart 20 år uten særlig suksess. BBCs tekniske direktør, James Redmond var bekymret for at det gikk alt for sakte med innføringen av FM til tross for den udiskutable kvalitetsforbedringen. Folk hadde kjøpt AM-radioer i bøtter og spann til tross for at FM kunne tilby langt bedre lyd, stereo, flere kanaler, regionale og lokale sendinger. Likevel tok det over 40 år før FM klarte å konkurrere ut AM. Mon tro om Omdahl og hans likesinnede ville vært like skeptiske til FM som de er til dagens digitale radioteknologi?  

Tenk hvor mange færre radioer som hadde blitt overflødige om myndighetene hadde satt en plan for overgangen fra AM til FM på femtitallet og ikke latt overgangen tatt flere tiår. NRK-monopolet kunne vært brutt 10-15 år tidligere og vi ville hatt lokalradio og et flerkanalunivers på 1960-tallet. Hvilken betydning hadde ikke det hatt for norsk musikk og kultur. Enkelte ganger må en ta politiske grep for å komme videre.

Å vinne retten til å drive reklamefinansiert riksradio på FM, er som å få lisens til å trykke penger, sa Jan Stenbeck i Kinnevik da de vare med å søke om P4-konsesjonen i 1992. Journalistene Svein Tore Bergestuen og Bjørn Eckblad har i boka Radiokrigen beskrevet finanseventyret i kjølvannet av P4-etableringen og hvordan enkeltaktøren kunne hente ut en pen gevinst.

P4 hadde de første årene monopol på nasjonal kommersiell radio. Dette monopolet ble brutt etter 10 år etter da det ble lyst ut to konsesjoner. Men det var langt flere søkere enn det var plass til på FM og de heldige vinnerne kunne se frem til 10 år i en ”beskyttet” tilværelse uten flere kommersielle konkurrenter. Den siste lokalradiorunden viste også at det var flere søkere enn ledige frekvenser i de mest attraktive områdene og Radio 1 mistet for eksempel flere konsesjoner.

Jeg mener radiomediet taper på at det skal være et lotteri hvem som har rett til å sende og på at den som trekker vinnerloddet kan hente ut milliongevinster. Selvsagt skal det være mulig å tjene gode penger på radio, men det skal være fordi produktet er bra og ikke fordi man har skaffet rett til å sende på en plattform (FM) som stenger andre ute og som hindrer konkurranse.

Bergestuen og Eckblad problematiserer også i boka selve konsesjonsregimet med en skjønnhetskonkurranse hvor aktørene lover det ene etter det andre, for så å glemme alle forpliktelsene når konsesjonen er i boks. Aktørene blir med andre ord målt hvor flinke de er til å skrive søknader og hvor gode politiske kontakter de har og ikke på hva slags radio de faktiske lager. Forfatterne mener skjønnhetskonkurransen bør erstattes av en ren auksjon.

Jeg mener hele konsesjonsregimet har gått ut på dato. Hvorfor skal radio være det eneste mediet som skal være under politisk kontroll, når det digitalt er plass nok til alle som har økonomi til å drive en radiokanal? Radio blir også et mindre interessant annonsemedium når det oppstår usikkerhet (og kaos) hver gang konsesjoner skal fornyes.

Svein Larsen må selvsagt bruke de midlene han har for å melke ut enda flere kroner av FM. Men jeg har mye mer sans for de kommersielle aktørene som vil ha en åpen og ærlig konkurranse på lufta og ikke på bakrommet og i politiske korridorer.

Ved å gå sammen om digitaliseringen utvikler vi radioen videre i fellesskap og vi kan lage et produkt som gjør at radio fortsatt kan være et attraktivt medium for både lyttere og annonsører. Å lyse ut en ny 10-årsperiode med reklamefinansiert radio på FM vil bety bråstopp for hele radiodigitaliseringen og være en ny lisens til å trykke penger for de som skulle være så heldige å vinne konsesjonen. Men heldigvis er jeg rimelig sikker på at det ikke er aktuelt å lyse ut en ny analog konsesjonsperiode og at ingen politikere ønsker en gjentagelse av kaoset knyttet til de siste konsesjonstildelingene.

FM ble utviklet for å kunne blir tatt imot via en antenne 10 meter over bakken, altså på loftet eller på taket av hus. For å redusere interferensen ble det lagt opp til at antennene skulle ha en horisontal polarisering rettet mot et fast punkt. På den måten skulle forstyrrelser fra andre kilder reduserer betydelig. Radioingeniørene var ikke tvil om at FM ville gi bedre kvalitet og en bedre lytteropplevelse. Likevel ble ikke FM noen umiddelbar suksess. Hvorfor? 

I årene etter krigen ble det utviklet teknologi som krevde mindre strøm slik at radio ble mer portable. Husholdningene fikk et radioapparat nummer to som kunne flyttes rundt fra rom til rom og fulgte lytteren. I tillegg kom bilradioene. Men disse nye radioapparatene kunne ikke møte FMs krav til mottak via en antenne på taket 10 meter over bakken. I stedet var mottaket  rett over bakken, vertikalt. Det gjorde at den tids ”early adopters” som hadde anskaffet en FM-mottaker, hadde vanskeligheter med å få inn sendingene, noe som genererte en rekke klager til kringkastingsselskapene.

Det gjorde at planene om å innføre FM måtte justeres. Få radioer, inkludert bil, hadde FM. FM var bare mulig å få ved å bestille det som ekstrautstyr til en ikke ubetydelig ekstrakostnad. Kringkastingsselskapene var kommet i et dilemma. Sendingene til de få FM-radioene på markedet måtte fortsette, samtidig som fremveksten de nye populære transportable AM-radioene forsinket innføringen av FM-radioer.

BBC startet som sagt med FM-sendinger i 1955 (samtidig som i Norge) og femten år etter hadde kun en tredel av husholdningene et FM-apparat. I USA gikk utviklingen enda saktere. Der startet FM-sendingene opp rett etter krigen. Men AM beholdt posisjonen som førstevalg helt til 1979. Først da oppnådde FM en større andel av lyttingen enn AM. I USA tok det FM altså 30 år å nå 50 prosent av lyttingen.

I 1969 var kvaliteten må AM-sendingene så dårlige, spesielt om natta pga ekstra mye interferens, at BBCs tekniske direktør, James Redmond, foreslo at det bare skulle sendes taleradio på AM og at all musikk skulle flyttes til FM, til tross for at FM fortsatt led under dårlige mottaksforhold og var nærmest fraværende i biler. Fem år senere var Redmond fortsatt bekymret for at det gikk alt for sakte med innføringen av FM til tross for den udiskutable kvalitetsforbedringen. Han forklarte det blant annet med at kringkastingsselskapene drev kun med simulcast av programmer og at publikum ikke opplevde at FM ga dem noe mer enn AM. Redmond hadde imidlertid tro på at stereo (og quadrophoni) ville skape en større etterspørsel etter FM-radioer.

I følge forfatteren av artikkelen, Stepehen Lax, illustrerer denne historien at utvikling av ny teknologi for å løse utfordringer på kringkastingssiden (interferens, bedre lyd, flere kanaler) ikke automatisk faller i smak hos lytterne.

Lax trekker også frem et annet interessant aspekt knyttet til innføringen av FM og det handler om andre teknologier som utvikles parallelt. For eksempel musikkbransjens overgang til LP-platen og dermed en markant økt volum i tilgjengelig musikk. For at radio skulle være relevant måtte det spilles mer musikk og stereo ble etter hvert helt nødvendig (AM kunne ikke gi stereo). AM-radio fikk også konkurranse av kassettspilleren som kunne gjøres personlig gjennom Sonys Walkman. I bilen ble det behov for å bedre både tilbudet og kvaliteten på mottaket, noe som RDSs-funksjonen bidro til. AM-radioen ble på mange måter utkonkurrert av annen mediebruk og at lytterne etter hvert ville ha den samme kvalitet i radioapparatet som ellers.

Jeg husker godt selv fra 1970-tallet hvor befriende det var å kunne finne annet radioinnhold enn det som kom fra AM-sendingen fra Oslo. For oss så var det muligheten av å kunne høre distriktssendinger som var utslagsgivende for å gå over til FM (som jo bare vare et tall). NRK har som kjent sluttet med tradisjonelle AM-sendinger, men i UK lever noen av de videre ennå.   Jeg er glad for at bransjen samlet seg om FM, til tross for  at det tok 40-50 år å innføre den nye radioteknologien.

Det er underlig  hvor mange som mener at radio skal være den eneste mediekanalen som skal forbli analog,  jamfør denne debatten på Dagbladet.no    og saken i VG. En viktig innfallsvinkel til denne debatten er hvordan hele landet skal få et likeverdig radiotilbud. Tidligere saksordfører for det digitale bakkenettet for tv, Ola T. Lånke har sett det. Til NTB sier han, også gjengitt på Kampanje,  at overgangen må gå kjappere enn det Giske legger opp til.

I denne saken vil jeg absolutt oppfordre Giske til å tenke seg om. Jeg tror at NRK her har sett lyset bedre enn statsråden, skriver NTB. Situasjonen er nå slik at FM-nettet er utdatert, veldig gammelt og modent for veldig store overhalinger som vil koste mye, sier Lånke til NTB.

Videre sier han til NTB at Giske med sin defensive holdning er med på å svekke radioens framtid som mediekanal.I dag er det slik at FM-nettet dekker best i byene og de sentrale strøk, mens det i distriktene og i bygdene er vanskelig å få inn et bredt radiotilbud. Radiotilbudet er med andre ord sterkt skjevfordelt i dag, og denne skjevfordelingen ønsker Giske å videreføre, sier han.

I følge NTB mener Lånke at kulturministeren må ta grep og sette i gang et prosjekt for å gjøre overgangen til DAB lettere og raskere over hele landet.Tiden er overmoden for å ta skrittet videre. Man må utrede dette med en mer positiv tilnærming enn det Giske viser, mener Ola T. Lånke.

Her synes jeg Lånke har klart å peke på de sentrale sidene ved saken. Ingen er tjent med langvarig overgang til digitalradio, hverken lytterene, innholdsaktørene eller de som selger radioer.

For oss er valget enkelt, vil mener det er riktig å prioritere et digitalt nett som kan gi hele landet tilgang til NRKs radiokanaler, ikke bare de som bor i byer. Husk at en kanal som NRK Alltid Nyheter bare er tilgjengelig på FM  for rundt 35 prosent av befolkningen, mens den allerede idag når ut til 80 prosent via det digitale DAB-nettet.   

Folk kommer i fremtiden til å lytte til radio via mange plattformer. Men NRK har som allmennkringkaster et krav om nå ut gratis til alle. Derfor har vi fått det digitale bakkenettet for tv, og derfor må en erstaningsteknologi for FM ha like gode egenskaper og kunne mottas i bil, på stranda, på hytta og i hjemmet uten å tegne et abonnement hos en teleoperatør. Dette begrenser salvsagt teknolgivalget vårt og vi står igjen med de ulike variantene for digital kringkasting innenfor Eureka 147. Når både Danmark, Sverige, Tyskland. England og Frankrike gjør det samme, er vi trygge på at det er et riktig valg til det beste for publikum og radioaktørene i Norge. At vi nå også ser ut til å få til en konstruktiv dialog med IKT-Norge om dette styrker også saken.