Kampen i 1989 ble historisk. Michael Thomas, som senere ble Liverpool-spiller, satte inn 2-0 helt mot slutten av kampen. Arsenal ble seriemester for første gang siden 1971. Mye er skrevet om kampen og den har også fått sin egen film, Fever Pitch. Vi som er medlem av Arsenal har også mottatt en stor jubileumspakke av klubben med bok og DVD. Årets bortedrakter er også kopier av draktene Arsenal brukte den gang. Selv hadde jeg mer eller mindre gitt opp mesterskapet. Arsenal hadde ledet serien før det var noen få runder igjen, og klarte å rote det til igjen mot slutten. At Liverpool, som hadde klippekort på seriemsterskap på 70- og 80-tallet, skulle vinne igjen var ikke til å holde ut. Kampen ble ikke tv-overført i Norge og jeg fikk resultatet via Dagsnytt litt senere på kvelden. Det er vel en av de få bulletinene jeg fortsatt husker, på linje med Palmedrapet. De siste minuttene av kampen er gode å ha på DVD til trøst etter sure nederlag.

Igår, tirsdag, var Arsenal på plass igjen på Anfield og møtte et fantastisk godt Liverpool-lag. Arsenal ble rundtspilt.  Hadde vel knapt nok et skudd på mål i første omgang.  Men fotball er ikke alltid rettferdig. Dermed kunne Arsenal gå til pause med en 1-0 ledelse. Andre omgang kunne by på 7 mål.  Begge lag gikke opp føringen. Begge lag reduserte. 4-4 ble sluttresultatet. Alle Arsenals mål ble satt inn av Andrej Arsjavin. Det siste var det beste. Han viste en utrolig vilje på en kontring som ble satt i gang av Walcott, spurtet over hele banen,  og hadde krefter igjen til en kontant avslutning. Skulle selvfølgelig ønsket at Arsenal holdt ut de siste minuttene og vant kampen. Men det tar ikke vekk gleden av å ha sett en historisk fotballkamp. Takk. 

Selv har jeg ikke  noe negativt forhold til Brasils landslag, men ikke noe særlig  mer heller. I VM i 1982 gledet jeg meg stort over Italias seier over Brasil i mellomspillet, som vel en av de få i venneflokken. Italia hadde haltet seg videre med tre uavgjorte kamper og laget havnet i gruppe med Brasil og Argentina i mellomspillet. Der slo de først Argentina, så Brasil etter tre mål av Paolo Rossi – en mann som hadde vært utstengt fra fotball på grunn av korrupsjon og som Bjørge Lillelien beskrev som en italiensk lommetyv. Deretter slo Italia Polen 2-0 i semifinalen og Vest-Tyskland 3-1 i finalen. Italia hadde altså slått Argentina, Brasil, Polen (som igjen slo Frankrike 3-2 i bronsefinalen) og Vest-Tyskland. Likevel huskes VM i 1982 som et mesterskapet Brasil burde ha vunnet og at det var et slag mot «gladfotballen» at Brasil røk ut mot Italia. Det  er ikke stilkarakterer i fotball, det handler om å vinne kamper. Jeg innrømmer at det er morsomt når mitt engelske lag, Arsenal, både spiller publikumsvennlig  fotball og vinner kamper. Men jeg var like glad i laget på 1990-tallet da en 1-0-ledelse var det samme som seier. Man velger ikke lag ut fra spillerstil. 

Så med både Arve Hjelseth og Dag Solstad (som sier at myten om Brasil går han på nervene) i ryggen, føler jeg at jeg kan stå frem som helt likegyldig til Brasils landslag i fotball.