Til venstre: Metropol – Sevillas nye landemerke.Til høyre:  Lambda, som skulle bli det nye Munch-museet. Etter valgkampen er framtida uviss for prosjektet.

I Norge er et nytt Munch-museum utsatt på ubestemt tid. Oslo Frp’s leder sa i går at det ble for stort, for stygt og for dyrt. Å stoppe det omstridte Lambda- bygget kommer neppe til å koste Frp stemmer i valgkampen.

I Spania passet ordføreren i Sevilla på å åpne byens nyeste kulturbygg i tide til valgkampen. Sevilla er en by med tre historiske bygg på UNESCOs verdensarv-liste. Byen, landet og EU bruker enorme summer på vedlikehold av historiske bygninger. Like fullt regnes et moderne tak over en av byens store plazaer som en stemmesanker. Prisen er 123 millioner euro.

Dette er min andre lokalvalgkamp i år. Resten av året bor jeg i Madrid, og i vår var det lokalvalg der også. Mye er likt, men mest er ulikt når man sammenligner de to valgkampene.

I Spania er KRISEN hovedsak i enhver politisk debatt.

Finanskrise, bankkrise, boligkrise. 40 prosent av ungdommene er uten jobb. Mange mangler bolig, til tross for at hele Norges befolkning kunne fått plass i nybygde leiligheter som står tomme.

I Norge er KRISE et altfor sterkt ord på nesten alle områder.

I Spania er samferdselspolitikk alltid en viktig valgkampsak. I Madrid koster en billett på banen åtte kroner. I Oslo koster en billett på banen 27 kroner. Forretningsfolk tar som regel tog for å komme fra Madrid til Barcelona. Avstanden er på 500 km, og turen tar under tre timer. I Norge tar forretningsfolk fly fra Oslo til Bergen. Avstanden er på 300 km, togturen tar seks og en halv time.

I Spania har foreldrene på mine barns skole startet protestaksjon mot skolematen. Det holder ikke med kylling, fisk, salatbar og frukt til dessert. Barna får altfor lite linser og bønner i kosten! Ett av forslagene fra aksjonistene er å få en lege til å gjennomgå skolemenyen hver måned. I Norge diskuterer politikerne nok en gang om elever i ungdomsskolen skal få frukt.

I nabolaget mitt i Madrid kan vi velge mellom spansk, skotsk, irsk, internasjonal (med iranske eiere), fransk eller skandinavisk skole.

I nabolaget hvor jeg bor i Oslo vil alle gå på nærskolen, selv om den er så full at det måtte bygges nye brakker i år igjen. Men både i Norge og i Spania er dårlige PISA- resultater tema i valgkampen. Norge med svært få privatskoler og Spania med svært mange privatskoler gjør det omtrent like dårlig på skoletestene.

I Spania lager de saker om politikere som tar penger for byggesøknader, som ansetter familie og venner i viktige stillinger, og som tar imot dyre dresser og luksusreiser fra private selskaper. I Norge lager vi saker om partier som sliter med å få folk til å stille på listene.

I Spanias storbyer må avgåtte ordførere skifte kontor, og de får litt mindre stab. Men sjåføren, lønna og sekretæren kan de beholde. I Norge må avgåtte ordførere gå tilbake til jobben som lærer, butikkeier eller konsulent.

I Spania har mine kolleger begynt å stille spørsmål om hvorfor samtlige bystyremedlemmer i Madrid skal ha egen privatsjåfør og bil til disposisjon. I Oslo ville ordføreren gjerne ha bil, men han ble nedstemt.

I Spania har de to store – Sosialistpartiet og Partido Popular – gått stadig lenger fra hverandre. I Norge krangler stadig flere partier om plassen i sentrum, og de to ytterpartiene sliter mest av alle.

I Spania er man enten sosialist eller PP-tilhenger, og ytterst få skifter side i løpet av livet. I Norge har velgervandringer fra rødt til blått og tilbake blitt stadig mer vanlig de siste årene.

I Spania har ordførere som regel satt igjen en bauta i form av et kulturbygg, en ny vei, et bibliotek, en ny park. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har noe å vise til. I Norge er det få som rekker å sette egne stempel. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har styrt uten skandaler, med budsjettet i balanse.

I Spania er toppen av søndagslykke å samle storfamilie og venner til laang lunsj, med vin, skinke, oliven og manchego. Gjerne etterfulgt av en sigarillo. I Norge er lykke forbundet med strevsomme turer i skogen, med speltbrød i matpakken og pølser på termos.

Kanskje ikke så rart at politikken blir annerledes.

Miljøpartiet De Grønne har vært fraværende i rikspolitikken, men stiller i år til valg i 55 kommuner. Nå har de håp om å innta storbyene Oslo og Bergens bystyrer. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

De er små, uten representasjon på Stortinget og ganske usynlige i riksmediene. På kommunalt nivå spiller imidlertid noen av de norske småpartiene en viktig rolle.

Hva slags partier er dette? La oss se nærmere på Miljøpartiet de grønne.

Et byparti

Miljøpartiet de grønnes (MDG) oppslutning er ganske jevnt fordelt over hele landet, men det er en tendens til at partiet scorer litt høyere i de tre store byene: Oslo, Bergen og Trondheim.

Med 2 prosents oppslutning, to innvalgte representanter og deltakelse i en rødgrønn flertallskonstellasjon, har særlig Trondheim har vært en bastion for MDG siden 2007.

Neste mål for MDG er representasjon Oslo og Bergen. De siste meningsmålingene antyder at dette er innen rekkevidde.

Interessant å merke seg er at partiets beste bydeler i hovedstaden nesten uten unntak er de samme bydelene hvor Rødt gjør det bra. Kan hende begge rekrutterer fra et høyt utdannet sjikt som er opptatt av radikal omfordeling og/eller miljøpolitikk?

Også lokale ildsjeler…

Et uttrykk for at oppslutningen tradisjonelt også er resultat av lokale ildsjeler ser vi ved at MDG gjorde det bra i Flakstad i Nordland i 2007. Her er det ganske åpenbart at en av landstyremedlemmene har vært delaktig i mobilisering av 19 personer, og dermed en oppslutning på 2,7 %.

Ideologi

MDGs hovedmål er «… et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.». Videre heter det at «økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt».

I mine undersøkelser av partienes landsmøtedelegater (de som vedtar partiets politikk) kommer det frem at partiet i all hovedsak plasserer seg på «venstresiden» i norsk politikk. En god del inntar også en mer sentrumsorientert posisjon.

Slikt sett minner MDG om sitt søsterparti i Sverige som ved sist riksvalg ble Riksdagens tredje største parti. En del av aktivistene i MDG vil sikkert også mene at skillet mellom «høyre» og «venstre» i politikken har delvis utspilt sin rolle og at det avgjørende er om man er for eller mot en «grønn» politikk.

«Venstre»-orientert og mot EU

MDG er skeptiske til økte lønnsforskjeller; ganske kritiske til kontantstøtten; for økt likestilling; positiv til forebyggende arbeid mot kriminalitet fremfor strengere straffer; tilhenger av en liberal asylpolitikk og mer bistand; for en hardere beskatning av høye inntekter (såkalt progressiv beskatning); og mot privatisering (dog ikke så mye som Ap, SV og særlig Rødt).

Partiet ser imidlertid ikke til å ha noen sterk preferanse i forhold til en eventuell sentrum-periferi-konflikt. Byene og bygda er like viktige for partiet.

I synet på EU plasserer MDG seg i all hovedsak på nei-siden. Akkurat denne saken har vært en konfliktsak mellom grønne partier i Europa. Det ser imidlertid ut som de har lært seg å leve med at Nord-Europas grønne er mer skeptiske på vegne av det europeiske prosjektet enn de grønne på kontinentet.

Veldige grønne

Der partiet skiller seg ut er på spørsmål knyttet til miljø, naturligvis. Ingen partier er så grønne som MDG. Litt under halvparten av delegatene mener at miljø er den viktigste saken i norsk politikk, og knapt noen i partiet er enige i at industriutbygging kan prioriteres over naturverninteressene.

Partiet er også villig til å satse mye mer på miljøvern selv om det skulle medføre et betydelig lavere personlig forbruk. Gasskraftverk er heller ikke populært. «Norge trenger ikke gasskraftverk, så la oss stenge gasskraftverkene og beholde bakkekontakten i miljøpolitikken», skrev talsperson Hanna E. Marcussen 02. mai i fjor.

Stiller i 55 kommuner

Nå stiller partiet til valg i 55 kommuner og alle fylker. Målsettingen er å øke antallet kommunestyrerepresentanter fra 6 til cirka 25.

En rekke meningsmålinger tyder på at partiet vil komme inn flere steder, blant annet i Bærum, Sandefjord og Hamar.

Selv om nasjonal representasjon fortsatt er et godt stykke unna, er etablering av flere lokale fotfester i kombinasjon med naturlig skolering for partiets kommunestyrerepresentanter, et lite skritt på veien.

Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.