Slik så det ut da partilederne møttes til debatt i Stortingets vandrehall i slutten av august. I kveld møtes de igjen, denne gangen i Lillestrøm. Foto: NRK

Helt siden kommunevalget i 1959 har norske valgkamper blitt avsluttet med en partilederdebatt. I kveld er nok en gang duket for debatt.

Hva betyr denne debatten? Og hva kan den si oss om forholdet mellom media og politikk?

Et verdsatt ritual

25. august 1959 gikk den første tv-sendte partilederdebatten på lufta. Siden dette kommunevalget har denne avsluttende debatten vært et fast innslag i norske valgkamper, og den har således blitt et ritual som markerer avslutning på valgkampen.

Selv har politikerne gitt uttrykk for at de verdsetter denne avslutningen. For i motsetning til andre typer debattprogrammer og dueller i løpet av valgkampen, er partilederdebatten kjent for å være godt gjennomarbeidet og at det er tid til å snakke ut.

Sosiolog Anne Krogstads analyser antyder at det er relativt utbredt med «eksplisitte henvisninger til egen karakter og egne kvalifikasjoner» – en såkalt «stol-på-meg»-argumentasjon – i disse debattene. Men kanskje er det litt mindre av dette i lokalvalgkamp enn ved nasjonale valg.

I kveld er det uansett klart for en gjentakelse av dette ritualet, som mange anser som (fjernsyns)valgkampens «høydepunkt». Klokken 20.05 i kveld møtes alle partilederne til en siste meningsutveksling i Kulturhuset i Lillestrøm – direktesendt på NRK1.

Et symptom

En interessant observasjon er hvordan omtalen av partilederdebatten har endret seg, og hvordan journalistene har tatt en stadig større plass i sendingene. Partilederdebatten har således blitt et symptom på en økende medialisering av samfunnet. Vi har gått fra å være et medievridd til et mediefiksert samfunn.

I 1959 reklamerte programbladet for partilederdebatten med følgende omtale: «Under et ganske kraftig skinn fra lysprojektører, med fjernsynskameraer i delvis bevegelse rundt seg og med teknikere og programfolk i kontinuerlig virksomhet inne i studio, skal de sju debattantene drøfte nasjonens anliggender uaffisert av de tekniske hjelpemidlene. I to og en halv time».

Når TV 2, 50 år senere, i 2009 skulle forhåndsreklamere for partilederdebatten, var omtalen betydelig mer underholdningspreget: «Mens partibarometrene dirrer og de siste tvilerne argumenterer for og i mot, skal samtlige partiledere overbevise for siste gang. I kveld kommer den siste partilederdebatten før vi går til stemmeurnene. Blant debattantene sitter Norges neste statsminister. Men hvem blir det? Erna? Jens? eller Siv?». At fremtidige statsministere omtales med fornavn var nok utenkelig 50 år tidligere.

Et annet utviklingstrekk som forsterker påstanden om mer mediefiksering, er journalistenes rolle og posisjon i disse debattene. Medieutviklingen både i Norge og internasjonalt har gått gjennom ulike faser: fra å være en kanal og deretter en arena, til å bli en selvstendig politisk aktør. Nyere forskning antyder at dagens medier kanskje har nådd et nytt stadium, og at de nå bør kalles regissør.

Mens journalistene tidligere bare satt med stoppeklokken og fordelte tid, har de inntatt en stadig større plass i disse avsluttende debattene. Noen mener for mye.

Kommunalminister Navarsete antydet så sent som etter denne valgkampens første partilederdebatt, at en tilbakevending til stoppeklokkeregimet kanskje ikke ville være så dumt.

Betyr debatten noe?

Partilederdebatter kan være viktige. Siste tydelige eksempel på fjernsynets makt er Liberaldemokratenes partileder Nick Cleggs umiddelbare popularitet rett etter Storbritannias første TV-sendte partilederdebatt i historien i 2010.

Forskningen til statsviter Rune Karlsen viser at fjernsynet er velgernes nest viktigste kilde til informasjon ved lokalvalg – bare forbigått av lokalaviser.

Den avsluttende partilederdebatten blir sett av mange velgere. I 2009 var det til sammen over 1 million seere, hvis vi legger sammen tallene for NRK og TV2, som hadde samsending for første gang dette året.

Men det finnes undersøkelser som tyder på at partilederdebatten først og fremst blir sett på av de som er minst mottakelige for påvirkning. Slikt sett kan debatten tolkes som en «preken for de allerede frelste».

Debatten er likevel en mulighet for politikerne til å rette opp et ellers dårlig inntrykk. I 2001 hevdet for eksempel flere kommentatorer at Hagen endret seg fra å være «kranglete», «forurettet» og «sur» midt i valgkampen, til å briljere og være «tilbake i god gammel toppform» i partiledebatten.

Det samme gjaldt Høyres Jan Petersen, som visstnok nærmet seg «willochske høyder». Etter denne debatten var det 17 prosent som sa at debatten hadde betydning for stemmegivning.

På den andre siden kan denne debatten også bidra til å forverre situasjonen for en presset partileder. Jaglands svake opptreden i 1997 kan være et eksempel på dette. Noen målinger fra MMI den gang, tyder på at Arbeiderpartiet gikk ned flere prosentpoeng på grunn Jaglands opptreden.

Sannsynligvis har mange velgere fortsatt ikke bestemt seg for hva de skal stemme, selv om de etter alt å dømme er sikrere enn ved stortingsvalg.

Lokalvalgsundersøkelsen fra 2007 forteller oss at 30 prosent bestemmer seg under valgkampen, mens bare 6 prosent venter til valgdagen. Når det er så jevnt i flere av de store byene som nå, kan imidlertid en bit av disse 6 prosentene være sårt tiltrengte stemmer for flere av partiene.

Så er det bare å håpe at mangeårig NRK-journalist Geir Helljesens oppfordring før partilederdebatten i 1989 blir utgangspunktet for kveldens debatt: «Dette er politikernes siste sjanse gjennom fjernsynet til å avklare holdninger og oppfatninger. Og velgerne fortjener virkelig at det blir gjort på en skikkelig måte.»

Frps ordførerkandidat i Oslo har vært en aktiv utspilleverandør så langt i valgkampen. Her under valgkampåpningen 13. august. Foto: Sara Johannesen/Scanpix

Seniorer er en ressurs for samfunnet – ikke et problem. Det var senior-Frp-er Carl I. Hagen som fant grunn til å minne om dette, da han møtte velgerne på Majorstua i Oslo i helga. Budskapet sto å lese på løpeseddelen han delte ut, over et glansa bilde av ham som FrPs ordførerkandidat.

Flere har ment at Carl I. Hagen parkerte seg sjøl med sine ufølsomme uttalelser om politiressurser og Utøya-ofre, samt påstanden om at de aller fleste terrorister er muslimer.

Men Carl I. Hagen har aldri trivdes på en parkeringsplass. Nå er han den ordførerkandidaten med desidert flest utspill i riksmediene.

På dette området er hans politiske nese fullt intakt. Bare den siste uka har han vært innom Marienlyst med ikke mindre enn fire ulike utspill:

• 22/8 – Spanske veiarbeidere i nordsjø-turnus.
• 23/8 – SV-kandidat bør trekke seg.
• 28/8 – Ventelister på sykehjemmene.
• 29/8 – Aps eldrepolitikk funker ikke.

Når partiet sliter på meningsmålingene, kan altså ingen skylde på at Frp mangler plass i mediene. Ingen kan skylde på at Siv Jensen holder forgjengeren utenfor heller. Hagen bruker nå 60 prosent av tida si på å være ordførerkandidat i Oslo. Resten av tida reiser han rundt i landet –med eller uten partiledelsen – som partiets eldregeneral.

Frp tør mer

Jeg er av dem som mener at Carl I. Hagen skylder oss journalister ganske mange blomsterbuketter etter årene i politikken.

Han har skjelt oss ut i alle årene – og særlig vi som jobber i NRK.

Men har han trengt en talerstol, har han stort sett fått den. Som regel har det vært fortjent –han er en av få som tør å komme med kontroversielle utspill og nye løsninger.

For mye på lufta?

I valgredaksjonen har vi diskutert om Frp kommer litt for mye på med sine utspill i forhold til de andre partiene.

Det er alltid en diskusjon mange har meninger om. Det som skiller FrP fra andre partier – i alle fall så langt – er at partiet tør å bruke valgkampen til å fremme nye og kontroversielle standpunkter.

De andre partiene er mer defensive –de passer på å ikke tabbe seg ut.

Sliter med hovedsakene

Hovedgrunnen til at Frp likevel ligger lavt på meningsmålingene er at de har kommet i forsvarsposisjon på begge sine hovedsaker: innvandring/integrering og eldrepolitikk.

Etter terroren på Utøya har det blitt vanskeligere for partiledelsen å kjøre så hardt på islam-kritikk. Siv Jensen har i stedet brukt mye tid på å tilbakevise mer og mindre useriøse uttalelser fra enkeltmedlemmer.

Eldresaken har heller ikke blitt Frp’s gullkort. Hver gang Siv Jensen og Carl I. Hagen snakker om UVERDIG ELDREOMSORG – med en innlevelse man må være Frp-topp for å få til – blir velgerne minnet om alt Frp kunne ha gjort med saken i Oslo, der de selv sitter med ansvaret. De satt med ansvar for fire år siden også, men da kunne de skylde på at omlegging var på gang. Etter åtte år holder ikke det.

Nå ligger Fremskrittspartiet helt nede på 12 prosent i enkelte målinger. Så lavt har ikke partiet ligget siden midten på nittitallet. Denne gang bør de ikke legge skylda på feil journalister. Men de kommer helt sikkert til å prøve.

Det er ett spørsmål alle nyhetsjournalister stiller seg i disse dager. På denne lista finnes fasiten. Foto: Lotte Olsen/NRK

Her om dagen kom lista opp på veggen. Redaksjonssjefen kom gående fra kontoret sitt – stille – og alle skjønte hva det var hun hadde med seg. To hvite A3-ark med ruter, navn, tider og datoer.

På desken, altså i redaksjonslokalene våre, var det blitt merkbart stillere. Flere lente seg tilbake på stolene sine, og strakk hals – nesten umerkelig – som om det var mulig å lese arkene på så lang avstand.

Det kunne til forveksling ligne på arkene som blir hengt opp når sommerferieplanen er klar. Men det var ikke det. Vi visste hva det var.

Hun hadde med seg en teiprull, og brukte tenna til å ta biter med teip som hun hang opp de to arkene med. Hvor lang tid kan det egentlig ta å henge opp to ark?

– Da er det klart, smiler hun mot oss.

Endelig. Jeg er først oppe av stolen, og konsentrerer meg om ikke å løpe de fire og en halv meterne.

Jeg låser blikket mitt i redaksjonssjefen som fortsatt står der. Vel fremme (det føltes som en lengre tur enn det egentlig var) smiler jeg krampaktig til henne.

Jeg kjenner blikkene i ryggen. Kollegaene mine. Er det meg eller dem? Det er garantert flere, men aldri alle.

Jeg snur hodet mitt. Sakte mot høyre. Det er som om jeg merker at øynene mine justererer seg for å lese skriften på veggen. Ikke i utrykkets egentlige forstand. Fra bibelen så er skriften på veggen et ondt varsel om dommedag eller nederlag.

Dette er ikke dommedag. Men for meg og flere andre i redaksjonen er dette alvor.

Det er et spørsmål om å være eller ikke være. Det er fasiten. Fasiten på om vi er satt opp på vakt 12. september – med utvida arbeidstid på grunn av valgnattsendinga.

Nerdete? Jada. Helt klart. Men dette er noe av det mest spennende som skjer når man er journalist. Det er så stas. Det som om vi får lov til å være oppe etter sengetid. Det er litt sånn alle mann til pumpene-stemning valgnatta. Med politikere som går inn og ut av tv- og radiostudioene. Det er et høyt tempo, det er masse folk her. Og det som skjer er viktig. Og det skjer bare annenhvert år.

Jeg – jeg har gleda meg i to år. Og det er nå jeg skal få vite.

Jeg finner navnet mitt på lista, og jeg slipper ut et lite YES! Direktereporter på TV. Valgnatta. Yes!

Jeg går tilbake til plassen min og prøver ikke å virke hoverende. Jeg ser en kollega som går samme rute som jeg gikk. Han er 1,92 høy, men når han ser på lista er det som om han synker sammen. Dagtid. Reporter. Forhåndssaker.

Han ser bedende på redaksjonssjefen, men det er ingen bønn. Alle kan ikke jobbe valgnatta.

Og jeg føler med ham. I tretti sekunder. For jeg skal jobbe valgnatta. Yes! God helg og godt valg.