KrF-leder Knut Harild Hareide utfordret Jens Stoltenberg i eldrespørsmålet under tirsdagens debatt fra Vandrehallen i Stortinget. Foto: NRK

Denne uka sendte KrF-leder Knut Arild Hareide et inkassovarsel til statsministeren. Han var misfornøyd med oppfølgingen av verdighetsgarantien for eldre. Dermed kom Jens Stoltenberg i forsvarsposisjon i valgkampens viktigste enkelttema.

Eldreomsorgen er Arbeiderpartiets akilleshæl i denne valgkampen. I fjor dokumenterte TV2 at over 3000 eldre står i sykehjemskø.

Enkelthistoriene om eldre som ikke får hjelpen de trenger fyller avisspaltene daglig. Sist var det VG som skrev om Aagot på 100 år som måtte vente i ni måneder på å få sykehjemsplass i rødgrønne Trondheim.

Det er langt igjen til eldreomsorgen er på nivå med velgernes forventninger.

Omsorgsutfordringene er like enten en kommune er rødgrønn eller blå-blå. Slik sett skal man tro at alle partier vil slite med sykehjemsmangelen i denne valgkampen. Men til tross for at eldreomsorgen er en kommunal oppgave, så er det regjeringspartiene som kommer i forsvarsposisjon.

De lokale folkevalgte er nemlig raske til å skylde på manglende statlig finansiering når velgerne stiller spørsmål om sykehjemskøen. Vel så viktig er Jens Stoltenbergs løfter om at alle som trenger sykehjemsplass skal få det. Rett nok la statsministeren inn 2015 som sluttdato for løftet, men det er uviktig for de mange som trenger hjelp nå.

Når regjeringen i dag samles for den avgjørende budsjettkonferansen, er eldresatsingen et selvsagt hovedpunkt. Regjeringen må bevilge nok penger til at kommunene faktisk bygger 12.000 nye omsorgsplasser. En slik investering summerer seg til så mange milliarder kroner, at regjeringen samtidig må sørge for kostnadskontroll.

Resultatet så langt er at utbyggingen ikke kommer i det tempoet man hadde ønsket seg. Kommune-Norge holder igjen, fordi de også må ha penger til å drifte sykehusene.

I dette dilemmaet føler regjeringen seg fram, ved å øke tilskuddene gradvis. Intern strid rundt hvorvidt regjeringen skal tvinge kommunene til å bruke penger på de eldre (øremerking) eller la lokalpolitikerne selv bestemme over pengene, gjør det ikke lettere å håndtere spørsmålet.

Regjeringens omsorgsargumentasjon er vanskelig å selge inn til et utålmodig publikum. Derfor er statsministeren nøye med å si at mye fortsatt er ugjort i eldreomsorgen, men at regjeringen er på rett vei.

Spørsmålet er om velgerne mener at et slikt løfte er godt nok. Venstre og KrF har i hvert fall besluttet at de ikke lenger kan leve med bare papirplaner. Derfor har de to partiene nå beveget seg over i opposisjonsrollen også i eldrepolitikken, og dermed fristilt seg fra det store forliket rundt verdighetsgarantien.

Det kan Knut Arild Hareide gjøre, siden han ikke er like bundet til forliket som Dagfinn Høybråten. Resultatet gjør Jens Stoltenberg mer sårbar i valgkampen.

Arbeiderpartiet har så langt hatt høy troverdighet blant velgerne i omsorgsspørsmålet. I 2009 sa 37 prosent av velgerne at Ap var mest å stole på i dette spørsmålet, nesten tre ganger så høyt som neste parti på listen.

Klarer opposisjonen å fravriste Stoltenberg sakseierskapet i denne viktige saken, kan de også vinne betydelig med velgere. Derfor er regjeringspartiene komfortable med å omdefinere eldrepolitikken til å bli et spørsmål om for eller mot privatisering.

Frontene blir klarere, gamle ideologiske skillelinjer vekkes til live, og man slipper å diskutere hovedspørsmålet: Mangel på omsorgsplasser totalt.

Men det å true med privatiseringsspøkelset er vanskeligere når det er Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide som er duellmotstandere, enn når det er Siv jensen og Erna Solberg.

For når det gjelder spørsmålet om privat eller offentlig omsorg, er forskjellen mellom Hareide og Stoltenberg uvesentlig.

Valgkampstart -også for statsministeren. Foto: Scanpix

Den politiske borgfreden etter 22. juli er offisielt over. Men man trenger ikke være spesielt god spåkone for å se at denne valgkampen kan bli både sår og forvirrende.

For politikerne i denne valgkampen går ikke i takt. Mens Stoltenberg og hans stab har vært i sykebesøk, begravelser og minnestunder, har de andre verket etter å gå i gang med valgkampen. I de tre ukene som nå gjenstår, blir det et rotterace for dem som må ut og fram med det politiske budskapet sitt.

Det haster. For Høyre, som lå an til et brakvalg. For FrP, som synker stadig lavere. For Sp og SV, som forsvinner helt i skyggen av storebror. Og for Venstre, KrF og Rødt, som i tillegg til å være små, mangler regjeringsposisjonens mulighet til å sette dagsorden.

En av mine gamle naboer er blitt en venn på Facebook. Nå er han kandidat for Karmøy FrP, og ekstremt aktiv på nettet. I helga minnet han sine lesere om at vi ikke må glemme at det finnes andre ofre enn de som døde på Utøya. Lokalavisa tok straks kontakt for å høre hva han mente med å si sånt. I dag lurer han på om noen journalister snart kan fatte interesse for næringspolitisk samarbeid på Haugalandet, – ”selv om det ikke handler om terror”.
En like aktiv Facebook-venn er lederen for Haugesund Ap. Hun har sendt ut ”go’e tankar og klemmar te dokker adle” i en måned nå.

Det sies at debatten skal være verdig. Men hvor går grensa for en verdig debatt? Jeg antar at verken Nina Owing eller Oddvar Steenstrøm har tenkt å kjøre pipesignal dersom skoledebatten tar av i kveld. Oslo Ap mente det var uverdig av FrP og Høyre å beskylde dem for å ville innføre eiendomsskatt. De fikk til svar at det var uverdig av dem å trekke verdighetskortet i utide.

Det sies at ordbruken må modereres. Det rettet FrPs Christian Tybring-Gjedde seg etter, da han ble konfrontert med Disneyland- kronikken. Etter at han sto fast ved innholdet, men beklaget ordbruken, stoppet debatten. Som om det var ukontroversielt å hevde at flerkultur river landet vårt i filler. Han skulle bare funnet en mer diplomatisk måte å si det på.

Det sies også at appeller skal unngås på alle videregående skoler. Det hadde Trond Giske tenkt å omgå, da han møtte på Årstad videregående skole i Bergen i går.

Trond Giske skulle holde upolitisk skoleappell, men måtte trekke seg. Foto: Kjetil Rydland

Han skulle bare si til ungdommene at det var viktig å bruke stemmeretten 12. september. FpUs nestleder i Bergen stoppet forsøket. Her hadde alle ungdomspartiene gått med på å avstå fra appeller, i respekt for AUF og deres åpenbare problem med å skaffe talere til alle skoledebattene. Da kunne ikke Arbeiderpartiet komme trekkende med en profilert Ap-statsråd som plutselig skulle komme med upolitiske budskap. Trond Giske la seg flat, og trakk appellen.

Vi er ikke ferdige med debatten om debatten. Den kommer nok til å være med oss helt fram til 12. september.

Slik så det ut da Filip Rygg og KrF i Bergen forhandlet om å sitte i byrådet ved forrige lokalvalg. Foto: Dag Harald Kvammen Andersen/NRK

KrF i Bergen sier de bare vil styre byen med Høyre og Frp dersom de kommer på vippen. Nok en gang er det Frp som har satt dagsorden og gitt dynamikk til valgkampen.

KrFs nyvalgte leder Knut Arild Hareide og eks-statsminister Kjell Magne Bondevik har de siste dagene markert økt politisk avstand mellom KrF og Fremskrittspartiet.

Bakgrunnen er både Carl I Hagens kontroversielle uttalelser etter terroraksjonen 22. juli og hans og Siv Jensens ordbruk om Islam.

Hareide sier Frps språkbruk og tilnærming etter terroraksjonen har skapt sterke reaksjoner blant velgere og medlemmer i Kristelig Folkeparti . Når det gjelder politiske konsekvenser for samarbeidet lokalt understreker likevel Hareide at dette er opp til lokalpartiene å avgjøre.

I Bergen er KrF i byråd sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, og KrFs byråd og førstekandidat Filip Rygg sier han har reagert særlig på Hagens uttalelser om de pårørendes behov for informasjon, men at dette ikke får noen betydning for KrFs valg av side i Bergens-politikken.

Han legger likevel til at det ikke er gitt at KrF fortsetter i byråd i Bergen om det blir borgerlig flertall etter valget.

– Det er først og fremst avhengig av vårt gjennomslag i politiske saker. Skulle Høyre og FrP få flertall alene, som en del målinger har antydet, vil vi ikke ha noe pressmiddel internt i byrådet. Derfor er det avgjørende for oss at vi fortsatt har en vippeposisjon etter valget 12 september, sier Rygg til NRK.

Også KrF-ere fra andre steder i landet er på linje med Rygg og sier Frps opptreden etter terroraksjonen ikke får noen politisk betydning for samarbeidet lokalt.

I Oslo valgte KrF å gå ut av byrådssamarbeidet da Frp i sin tid kom inn i byråd, og har de siste periodene hatt et «konstruktivt» samarbeid med H/Frp-byrådet.

Fra 2007 har likevel ikke KrF hatt noen vippeposisjon i Oslo. Den har Venstre hatt.

KrF har likevel valgt å gå inn i budsjettforlik med byrådet.

Politisk er Oslo KrF langt mer sammensatt enn tilfellet er i Bergen, som ligger mer entydig til høyre i politikken.

De tillitsvalgte i Oslo er delt i to når det gjelder å foretrekke høyre eller venstresiden som samarbeidspartner. Enkelte av dem i Oslopartiet NRK har kontaktet, mener det faktum at Carl I Hagen sitter rundt bordet i Oslo gjør virkningen av hans utspill sterkere enn ellers. De utelukker ikke at det kan føre til intern debatt om fortsatt samarbeid med H/Frp-byrådet ved en borgerlig seier etter 12 september.

Andre mener det er svært lite trolig at utspillene får noen direkte betydning,heller ikke i Oslo. Så langt virker den siste analysen som den mest sannynlige.

Det er derfor rimelig å tolke KrF-ernes utspill mot Frp som en måte å komme inn i valgkampen på.

Det faktum at Høyre ser ut til å styrke seg på bekostning av Frp, kan gi KrF tilbake en vippeposisjon i enkelte kommuner og øke interessen for partiet.

KrF er også mer komfortable med et samarbeid der Høyre dominerer over Frp, enn det motsatte. I en viktig by som Bergen kan uttalelsene om å forlate byrådet ved et blå/blått flertall være et forsøk på å lokke tilbake en del Høyre-velgere til KrF igjen.

Uansett viser innledningen til denne valgkampen at det nok en gang er Frp som har satt dagsorden og skapt dynamikk. Både internt i den borgerlige leir og i forhold til motstanderne på venstresiden .

I Oslo forsøker man å skremme moderate borgerlige velgere med Hagen som mulig ordfører. Hvordan denne dynamikken vil slå ut, om Frp kommer til å tjene eller tape velgere på det, er høyst uklart.

Når Fremskrittspartiet inntar sin sedvanlige offerrolle har det vist seg før at de har mobilisert.

Nå er det opp til de andre å skape dagsorden i valgkampen, uten Fremskrittspartiets hjelp.