Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

KrF-leder Knut Harild Hareide utfordret Jens Stoltenberg i eldrespørsmålet under tirsdagens debatt fra Vandrehallen i Stortinget. Foto: NRK

Denne uka sendte KrF-leder Knut Arild Hareide et inkassovarsel til statsministeren. Han var misfornøyd med oppfølgingen av verdighetsgarantien for eldre. Dermed kom Jens Stoltenberg i forsvarsposisjon i valgkampens viktigste enkelttema.

Eldreomsorgen er Arbeiderpartiets akilleshæl i denne valgkampen. I fjor dokumenterte TV2 at over 3000 eldre står i sykehjemskø.

Enkelthistoriene om eldre som ikke får hjelpen de trenger fyller avisspaltene daglig. Sist var det VG som skrev om Aagot på 100 år som måtte vente i ni måneder på å få sykehjemsplass i rødgrønne Trondheim.

Det er langt igjen til eldreomsorgen er på nivå med velgernes forventninger.

Omsorgsutfordringene er like enten en kommune er rødgrønn eller blå-blå. Slik sett skal man tro at alle partier vil slite med sykehjemsmangelen i denne valgkampen. Men til tross for at eldreomsorgen er en kommunal oppgave, så er det regjeringspartiene som kommer i forsvarsposisjon.

De lokale folkevalgte er nemlig raske til å skylde på manglende statlig finansiering når velgerne stiller spørsmål om sykehjemskøen. Vel så viktig er Jens Stoltenbergs løfter om at alle som trenger sykehjemsplass skal få det. Rett nok la statsministeren inn 2015 som sluttdato for løftet, men det er uviktig for de mange som trenger hjelp nå.

Når regjeringen i dag samles for den avgjørende budsjettkonferansen, er eldresatsingen et selvsagt hovedpunkt. Regjeringen må bevilge nok penger til at kommunene faktisk bygger 12.000 nye omsorgsplasser. En slik investering summerer seg til så mange milliarder kroner, at regjeringen samtidig må sørge for kostnadskontroll.

Resultatet så langt er at utbyggingen ikke kommer i det tempoet man hadde ønsket seg. Kommune-Norge holder igjen, fordi de også må ha penger til å drifte sykehusene.

I dette dilemmaet føler regjeringen seg fram, ved å øke tilskuddene gradvis. Intern strid rundt hvorvidt regjeringen skal tvinge kommunene til å bruke penger på de eldre (øremerking) eller la lokalpolitikerne selv bestemme over pengene, gjør det ikke lettere å håndtere spørsmålet.

Regjeringens omsorgsargumentasjon er vanskelig å selge inn til et utålmodig publikum. Derfor er statsministeren nøye med å si at mye fortsatt er ugjort i eldreomsorgen, men at regjeringen er på rett vei.

Spørsmålet er om velgerne mener at et slikt løfte er godt nok. Venstre og KrF har i hvert fall besluttet at de ikke lenger kan leve med bare papirplaner. Derfor har de to partiene nå beveget seg over i opposisjonsrollen også i eldrepolitikken, og dermed fristilt seg fra det store forliket rundt verdighetsgarantien.

Det kan Knut Arild Hareide gjøre, siden han ikke er like bundet til forliket som Dagfinn Høybråten. Resultatet gjør Jens Stoltenberg mer sårbar i valgkampen.

Arbeiderpartiet har så langt hatt høy troverdighet blant velgerne i omsorgsspørsmålet. I 2009 sa 37 prosent av velgerne at Ap var mest å stole på i dette spørsmålet, nesten tre ganger så høyt som neste parti på listen.

Klarer opposisjonen å fravriste Stoltenberg sakseierskapet i denne viktige saken, kan de også vinne betydelig med velgere. Derfor er regjeringspartiene komfortable med å omdefinere eldrepolitikken til å bli et spørsmål om for eller mot privatisering.

Frontene blir klarere, gamle ideologiske skillelinjer vekkes til live, og man slipper å diskutere hovedspørsmålet: Mangel på omsorgsplasser totalt.

Men det å true med privatiseringsspøkelset er vanskeligere når det er Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide som er duellmotstandere, enn når det er Siv jensen og Erna Solberg.

For når det gjelder spørsmålet om privat eller offentlig omsorg, er forskjellen mellom Hareide og Stoltenberg uvesentlig.

Valgkampstart -også for statsministeren. Foto: Scanpix

Den politiske borgfreden etter 22. juli er offisielt over. Men man trenger ikke være spesielt god spåkone for å se at denne valgkampen kan bli både sår og forvirrende.

For politikerne i denne valgkampen går ikke i takt. Mens Stoltenberg og hans stab har vært i sykebesøk, begravelser og minnestunder, har de andre verket etter å gå i gang med valgkampen. I de tre ukene som nå gjenstår, blir det et rotterace for dem som må ut og fram med det politiske budskapet sitt.

Det haster. For Høyre, som lå an til et brakvalg. For FrP, som synker stadig lavere. For Sp og SV, som forsvinner helt i skyggen av storebror. Og for Venstre, KrF og Rødt, som i tillegg til å være små, mangler regjeringsposisjonens mulighet til å sette dagsorden.

En av mine gamle naboer er blitt en venn på Facebook. Nå er han kandidat for Karmøy FrP, og ekstremt aktiv på nettet. I helga minnet han sine lesere om at vi ikke må glemme at det finnes andre ofre enn de som døde på Utøya. Lokalavisa tok straks kontakt for å høre hva han mente med å si sånt. I dag lurer han på om noen journalister snart kan fatte interesse for næringspolitisk samarbeid på Haugalandet, – ”selv om det ikke handler om terror”.
En like aktiv Facebook-venn er lederen for Haugesund Ap. Hun har sendt ut ”go’e tankar og klemmar te dokker adle” i en måned nå.

Det sies at debatten skal være verdig. Men hvor går grensa for en verdig debatt? Jeg antar at verken Nina Owing eller Oddvar Steenstrøm har tenkt å kjøre pipesignal dersom skoledebatten tar av i kveld. Oslo Ap mente det var uverdig av FrP og Høyre å beskylde dem for å ville innføre eiendomsskatt. De fikk til svar at det var uverdig av dem å trekke verdighetskortet i utide.

Det sies at ordbruken må modereres. Det rettet FrPs Christian Tybring-Gjedde seg etter, da han ble konfrontert med Disneyland- kronikken. Etter at han sto fast ved innholdet, men beklaget ordbruken, stoppet debatten. Som om det var ukontroversielt å hevde at flerkultur river landet vårt i filler. Han skulle bare funnet en mer diplomatisk måte å si det på.

Det sies også at appeller skal unngås på alle videregående skoler. Det hadde Trond Giske tenkt å omgå, da han møtte på Årstad videregående skole i Bergen i går.

Trond Giske skulle holde upolitisk skoleappell, men måtte trekke seg. Foto: Kjetil Rydland

Han skulle bare si til ungdommene at det var viktig å bruke stemmeretten 12. september. FpUs nestleder i Bergen stoppet forsøket. Her hadde alle ungdomspartiene gått med på å avstå fra appeller, i respekt for AUF og deres åpenbare problem med å skaffe talere til alle skoledebattene. Da kunne ikke Arbeiderpartiet komme trekkende med en profilert Ap-statsråd som plutselig skulle komme med upolitiske budskap. Trond Giske la seg flat, og trakk appellen.

Vi er ikke ferdige med debatten om debatten. Den kommer nok til å være med oss helt fram til 12. september.