Ap-leder Jens Stoltenberg kunne tirsdag inkassere den største skolevalgseieren for et enkelt parti siden skolevalgene ble innført i 1989. Tendensen er klar: Unge velgere samles om de store partiene på høyre- og venstresiden. Foto: Marius Knutsen/Scanpix

Resultatene fra skolevalget gir vanligvis intet godt bilde på hvor store eller små partiene blir på valgdagen. Men det er ofte en god indikator på hvilken retning den politiske vinden blåser.

I går kom resultatene fra årets skolevalg. Arbeiderpartiet er den store vinneren – men også Høyre gjør et svært godt valg.

Med en oppslutning på 29,7 prosent, setter Arbeiderpartiet ny rekord siden skolevalgene begynte i 1989. Fremskrittspartiets rekord fra 2003, hvor partiet fikk 25,7 prosent, ble altså slått med god margin.

Vi kan oppsummere skolevalget med å peke på tre relativt klare tendenser:

Et rollebytte

For det første har det funnet sted et rollebytte på både venstre- og høyresiden, særlig på høyresiden.

Arbeiderpartiet fortsetter sin fremgang blant de unge, en tendens som begynte allerede ved valget for 6 år siden. Både SV og Rødt blir mer eller mindre halvert sammenlignet med 2007.

Også i Sverige har SVs søsterparti – Vänsterpartiet – mistet grepet om de unge. Når svenske skoleelever skal protestere, velger de Miljöpartiet og Sverigedemokraterna.

På høyresiden fosser Høyre frem og Fremskrittspartiet går kraftig tilbake.

Hvis vi sammenligner med lokalvalget for 8 år siden, er forholdet mellom disse to partiene nesten snudd helt opp ned. Mens Høyre har gått frem fra 12,9 prosent i 2003 til 24,3 prosent i 2011, har Fremskrittspartiet gått ned fra 25,7 prosent i 2003 til 16,4 i 2011.

Sentrum = stabilitet

For det andre er det stabilitet i sentrum. De tre sentrumspartiene – Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – fikk 16 prosent i 2007 og 15,3 prosent nå i 2011. Dette er en svært begrenset nedgang. Venstre og Senterpartiet har imidlertid byttet plass som storebror i sentrum, til fordel for førstnevnte.

En avpolarisering

For det tredje ser det ut som det har funnet sted en avpolarisering blant norske skoleelever.

Arbeiderpartiet og Høyre går begge kraftig frem, og over halvparten – 54 prosent – av elevene stemmer nå på disse to partiene. I 2003 var det bare 26,3 prosent av elevene som foretrakk disse to partiene.

At skoledebattene ble avlyst, kan ha vært et hinder for både Fremskrittspartiet og Rødt. Disse to partiene vil nok tjene på å få presentert sine ideologiske budskap gjennom intense skoledebatter, snarere enn på valgtorg.

På den annen side: Tendensen til å søke til de to store partiene på henholdsvis høyre- og venstresiden ser vi også ved sist skolevalg i Sverige: Moderaterna og Socialdemokraterna fikk til sammen 44,3 prosent.

Denne avpolariseringen gjør at elevene nærmer seg partipreferansene til befolkningen for øvrig. Kanskje vil skolevalget ikke bare bli en indikator på valgvinden, men også på det endelige valgresultatet 12. september.

Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

GLADSAK: Vi trodde vi skulle lage sak om nedgang for SV. I stedet viste målinga at de har størst oppgang av alle. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix

I går var det en diskusjon mellom Dagsrevyen og Dagsnytt hvem som skal få publisere NRKs meningsmåling. Det alle vil vite nå, er jo hvordan det går med disse partiene. Hva skjer med AP etter terroren? Med Høyre, som var så store? Går det fremdeles nedover med FrP og SV?

Mens diskusjonen gikk om det var best å publisere morgen eller kveld, kom målingen. Den var en journalistisk skuffelse. En mulig vinkel på morgenen var at SV ville fortsette tilbakegangen og få nye krisetall. Så går de mest fram av alle. Sympatistemmene til Arbeiderpartiet har det vært mye snakk om, men de går litt tilbake igjen. Småpartienes problemer med å sette dagsorden har også vært diskutert. Men der går de jammen fram alle sammen. Og som om det ikke er nok; alle endringer er innen feilmarginen.

Vi har dog betalt for denne målingen. Flere andre medier har ringt og spurt når vi kringkaster den. Selvsagt må vi bruke den journalistisk. Dagsrevyen –som vant den interne drakampen- valgte å fokusere på trender som har gått igjen på flere målinger, mer enn på enkelttall. Resultatet kan du se her.

Les også: Sympatibølgen avtar for Ap

Noen har åpenbart fortalt organisasjonene at vi er besatt av tall, vi som jobber i media. Nå i valgkampen ringer partier og organisasjoner med drøssevis av målinger de sjøl har tatt opp.

Tilfeldigvis mener alle oppdragsgiverne at akkurat dette spørsmålet bør bli sentralt i debatten. De kan jo bevise at folket er enig. Det gjør de ved å spørre omtrent som dette:

Bør folk som jobber i eldresektoren få rett på heltidsstilling?
Bør kommunene bli flinkere til å tilrettelegge for næringslivet?
Bør kommunene få lov til å bestemme mer sjøl?

Svaret er stort sett ja til alt. For folk flest høres det fornuftig ut at man skal ha rett på heltidsjobb og helst bestemme mer uten at staten overprøver dem. Spørsmål om kommunene ”bør bli flinkere til”, er som regel bankers. Selvsagt mener alle at kommunene kan bli flinkere til det meste.

Svaret fra oss er nei til alt. NRK har en policy på at vi ikke skal gjengi meningsmålinger vi kunne ha gjort sjøl. Verken partier eller interesseorganisasjoner skal kunne kjøpe seg plass i media.

For eksempel: Hvis Politiets Fellesforbund kommer med en måling som viser at folk ønsker seg mer politi i gata, sier vi nei. Men hvis Politiets Fellesforbund spør sine medlemmer om holdning til bruk av våpen, kan vi bruke den. Vi har ikke lister over landets politibetjenter, og kunne ikke laget en lignende måling sjøl.

Mens jeg har skrevet denne bloggen har jeg fått to nye telefoner med tilbud om meningsmålinger. Jeg sier ikke hvem det er, for organisasjonene ringer helt sikkert videre til andre medier. Jeg skal ikke si vi ikke blir frista. Det er lett å sitte i en valgkamp og vrake saker, for i disse ukene vil alle på lufta.

Valgkampstart -også for statsministeren. Foto: Scanpix

Den politiske borgfreden etter 22. juli er offisielt over. Men man trenger ikke være spesielt god spåkone for å se at denne valgkampen kan bli både sår og forvirrende.

For politikerne i denne valgkampen går ikke i takt. Mens Stoltenberg og hans stab har vært i sykebesøk, begravelser og minnestunder, har de andre verket etter å gå i gang med valgkampen. I de tre ukene som nå gjenstår, blir det et rotterace for dem som må ut og fram med det politiske budskapet sitt.

Det haster. For Høyre, som lå an til et brakvalg. For FrP, som synker stadig lavere. For Sp og SV, som forsvinner helt i skyggen av storebror. Og for Venstre, KrF og Rødt, som i tillegg til å være små, mangler regjeringsposisjonens mulighet til å sette dagsorden.

En av mine gamle naboer er blitt en venn på Facebook. Nå er han kandidat for Karmøy FrP, og ekstremt aktiv på nettet. I helga minnet han sine lesere om at vi ikke må glemme at det finnes andre ofre enn de som døde på Utøya. Lokalavisa tok straks kontakt for å høre hva han mente med å si sånt. I dag lurer han på om noen journalister snart kan fatte interesse for næringspolitisk samarbeid på Haugalandet, – ”selv om det ikke handler om terror”.
En like aktiv Facebook-venn er lederen for Haugesund Ap. Hun har sendt ut ”go’e tankar og klemmar te dokker adle” i en måned nå.

Det sies at debatten skal være verdig. Men hvor går grensa for en verdig debatt? Jeg antar at verken Nina Owing eller Oddvar Steenstrøm har tenkt å kjøre pipesignal dersom skoledebatten tar av i kveld. Oslo Ap mente det var uverdig av FrP og Høyre å beskylde dem for å ville innføre eiendomsskatt. De fikk til svar at det var uverdig av dem å trekke verdighetskortet i utide.

Det sies at ordbruken må modereres. Det rettet FrPs Christian Tybring-Gjedde seg etter, da han ble konfrontert med Disneyland- kronikken. Etter at han sto fast ved innholdet, men beklaget ordbruken, stoppet debatten. Som om det var ukontroversielt å hevde at flerkultur river landet vårt i filler. Han skulle bare funnet en mer diplomatisk måte å si det på.

Det sies også at appeller skal unngås på alle videregående skoler. Det hadde Trond Giske tenkt å omgå, da han møtte på Årstad videregående skole i Bergen i går.

Trond Giske skulle holde upolitisk skoleappell, men måtte trekke seg. Foto: Kjetil Rydland

Han skulle bare si til ungdommene at det var viktig å bruke stemmeretten 12. september. FpUs nestleder i Bergen stoppet forsøket. Her hadde alle ungdomspartiene gått med på å avstå fra appeller, i respekt for AUF og deres åpenbare problem med å skaffe talere til alle skoledebattene. Da kunne ikke Arbeiderpartiet komme trekkende med en profilert Ap-statsråd som plutselig skulle komme med upolitiske budskap. Trond Giske la seg flat, og trakk appellen.

Vi er ikke ferdige med debatten om debatten. Den kommer nok til å være med oss helt fram til 12. september.

Slik så det ut da Filip Rygg og KrF i Bergen forhandlet om å sitte i byrådet ved forrige lokalvalg. Foto: Dag Harald Kvammen Andersen/NRK

KrF i Bergen sier de bare vil styre byen med Høyre og Frp dersom de kommer på vippen. Nok en gang er det Frp som har satt dagsorden og gitt dynamikk til valgkampen.

KrFs nyvalgte leder Knut Arild Hareide og eks-statsminister Kjell Magne Bondevik har de siste dagene markert økt politisk avstand mellom KrF og Fremskrittspartiet.

Bakgrunnen er både Carl I Hagens kontroversielle uttalelser etter terroraksjonen 22. juli og hans og Siv Jensens ordbruk om Islam.

Hareide sier Frps språkbruk og tilnærming etter terroraksjonen har skapt sterke reaksjoner blant velgere og medlemmer i Kristelig Folkeparti . Når det gjelder politiske konsekvenser for samarbeidet lokalt understreker likevel Hareide at dette er opp til lokalpartiene å avgjøre.

I Bergen er KrF i byråd sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, og KrFs byråd og førstekandidat Filip Rygg sier han har reagert særlig på Hagens uttalelser om de pårørendes behov for informasjon, men at dette ikke får noen betydning for KrFs valg av side i Bergens-politikken.

Han legger likevel til at det ikke er gitt at KrF fortsetter i byråd i Bergen om det blir borgerlig flertall etter valget.

– Det er først og fremst avhengig av vårt gjennomslag i politiske saker. Skulle Høyre og FrP få flertall alene, som en del målinger har antydet, vil vi ikke ha noe pressmiddel internt i byrådet. Derfor er det avgjørende for oss at vi fortsatt har en vippeposisjon etter valget 12 september, sier Rygg til NRK.

Også KrF-ere fra andre steder i landet er på linje med Rygg og sier Frps opptreden etter terroraksjonen ikke får noen politisk betydning for samarbeidet lokalt.

I Oslo valgte KrF å gå ut av byrådssamarbeidet da Frp i sin tid kom inn i byråd, og har de siste periodene hatt et «konstruktivt» samarbeid med H/Frp-byrådet.

Fra 2007 har likevel ikke KrF hatt noen vippeposisjon i Oslo. Den har Venstre hatt.

KrF har likevel valgt å gå inn i budsjettforlik med byrådet.

Politisk er Oslo KrF langt mer sammensatt enn tilfellet er i Bergen, som ligger mer entydig til høyre i politikken.

De tillitsvalgte i Oslo er delt i to når det gjelder å foretrekke høyre eller venstresiden som samarbeidspartner. Enkelte av dem i Oslopartiet NRK har kontaktet, mener det faktum at Carl I Hagen sitter rundt bordet i Oslo gjør virkningen av hans utspill sterkere enn ellers. De utelukker ikke at det kan føre til intern debatt om fortsatt samarbeid med H/Frp-byrådet ved en borgerlig seier etter 12 september.

Andre mener det er svært lite trolig at utspillene får noen direkte betydning,heller ikke i Oslo. Så langt virker den siste analysen som den mest sannynlige.

Det er derfor rimelig å tolke KrF-ernes utspill mot Frp som en måte å komme inn i valgkampen på.

Det faktum at Høyre ser ut til å styrke seg på bekostning av Frp, kan gi KrF tilbake en vippeposisjon i enkelte kommuner og øke interessen for partiet.

KrF er også mer komfortable med et samarbeid der Høyre dominerer over Frp, enn det motsatte. I en viktig by som Bergen kan uttalelsene om å forlate byrådet ved et blå/blått flertall være et forsøk på å lokke tilbake en del Høyre-velgere til KrF igjen.

Uansett viser innledningen til denne valgkampen at det nok en gang er Frp som har satt dagsorden og skapt dynamikk. Både internt i den borgerlige leir og i forhold til motstanderne på venstresiden .

I Oslo forsøker man å skremme moderate borgerlige velgere med Hagen som mulig ordfører. Hvordan denne dynamikken vil slå ut, om Frp kommer til å tjene eller tape velgere på det, er høyst uklart.

Når Fremskrittspartiet inntar sin sedvanlige offerrolle har det vist seg før at de har mobilisert.

Nå er det opp til de andre å skape dagsorden i valgkampen, uten Fremskrittspartiets hjelp.