Sosialistisk Venstreparti (SV) har leid inn en buss som skal reise rundt i landet for å mobilisere velgere den siste uken før kommunevalget. Bussen ble vist frem for pressen i Sofienbergparken i Oslo søndag. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

SV startet sin valgkampbuss søndag i Oslos gråvær. Uten særlig politisk bagasje.

Les: Busstur skal unngå krisevalg for SV

Saken som var ment å gi Plan B en kickstart – kontantstøtte vekk for 2-åringer – ble presset fram et døgn for tidlig av NRK.

Timingen ble ikke optimal. Inntrykket av et parti i krise var det som festet seg.

Utspill

SV har tidligere greid å snu en negativ valgtrend med stunts i innspurten . Det som likevel gjør det ekstra vanskelig denne gang, er det faktum at det er snakk om et lokalvalg.

Det er ikke nok for usikre SV-velgere å få utspill om partiets nasjonale politikk, når en skal finne fram til sin lokale kandidat.

Det som kunne tenkes å mobilisere er et close-race i de større byene, men her har så langt Arbeiderpartiet dratt de fleste stemmene for venstresiden.

Personangrep

Partiet har forsøkt å snu velgertapet med hyppige utspill de siste dagene. Erik Solheim mot Ola Borten Moe om tempoet for CO2-rensing på Mongstad, og sist Kristin Halvorsen om Siv Jensen, som i følge SV-lederen  ikke er egnet som statsminister etter denne sommeren.

– Det krever et mot hun ikke har, sier Halvorsen til Aftenposten. Som om noen trodde at Kristin Halvorsen noensinne har sett på Siv som en egnet statsminister.

Kristin Halvorsens kritikk handler om ting hun har kritisert Frp for tidligere.  Frp’s retorikk om innvandring under selve valgkampen har også vært avdempet, og gir ikke i seg selv grunn til kraftige angrep.

Spørsmålet om Siv Jensen skal bli statsminister er heller ikke tema for denne valgkampen, og problemstillingen virker konstruert.

Dristig

Kristin Halvorsen hadde ikke fått oppslag om hun hadde kommet med en kjent kritikk av Frp’s retorikk om innvandring.

Det som gjør at hun kommer i mediene, er den personlige brodden mot Siv Jensen.

Det er en velkjent teknikk å gå knallhardt ut med personangrep og rydde seg vei inn i TV-studio, for så å moderere angrepet på lufta, men bruke anledningen til å selge sin egen politikk.

Det er noe alle partier tyr til, og er ikke spesielt. I dette tilfellet kan fokuset like mye bli oppmerksomhet om SVs krise, og bekrefte inntrykket av et desperat parti.

Det var ihvertfall ikke hensikten.

Til venstre: Metropol – Sevillas nye landemerke.Til høyre:  Lambda, som skulle bli det nye Munch-museet. Etter valgkampen er framtida uviss for prosjektet.

I Norge er et nytt Munch-museum utsatt på ubestemt tid. Oslo Frp’s leder sa i går at det ble for stort, for stygt og for dyrt. Å stoppe det omstridte Lambda- bygget kommer neppe til å koste Frp stemmer i valgkampen.

I Spania passet ordføreren i Sevilla på å åpne byens nyeste kulturbygg i tide til valgkampen. Sevilla er en by med tre historiske bygg på UNESCOs verdensarv-liste. Byen, landet og EU bruker enorme summer på vedlikehold av historiske bygninger. Like fullt regnes et moderne tak over en av byens store plazaer som en stemmesanker. Prisen er 123 millioner euro.

Dette er min andre lokalvalgkamp i år. Resten av året bor jeg i Madrid, og i vår var det lokalvalg der også. Mye er likt, men mest er ulikt når man sammenligner de to valgkampene.

I Spania er KRISEN hovedsak i enhver politisk debatt.

Finanskrise, bankkrise, boligkrise. 40 prosent av ungdommene er uten jobb. Mange mangler bolig, til tross for at hele Norges befolkning kunne fått plass i nybygde leiligheter som står tomme.

I Norge er KRISE et altfor sterkt ord på nesten alle områder.

I Spania er samferdselspolitikk alltid en viktig valgkampsak. I Madrid koster en billett på banen åtte kroner. I Oslo koster en billett på banen 27 kroner. Forretningsfolk tar som regel tog for å komme fra Madrid til Barcelona. Avstanden er på 500 km, og turen tar under tre timer. I Norge tar forretningsfolk fly fra Oslo til Bergen. Avstanden er på 300 km, togturen tar seks og en halv time.

I Spania har foreldrene på mine barns skole startet protestaksjon mot skolematen. Det holder ikke med kylling, fisk, salatbar og frukt til dessert. Barna får altfor lite linser og bønner i kosten! Ett av forslagene fra aksjonistene er å få en lege til å gjennomgå skolemenyen hver måned. I Norge diskuterer politikerne nok en gang om elever i ungdomsskolen skal få frukt.

I nabolaget mitt i Madrid kan vi velge mellom spansk, skotsk, irsk, internasjonal (med iranske eiere), fransk eller skandinavisk skole.

I nabolaget hvor jeg bor i Oslo vil alle gå på nærskolen, selv om den er så full at det måtte bygges nye brakker i år igjen. Men både i Norge og i Spania er dårlige PISA- resultater tema i valgkampen. Norge med svært få privatskoler og Spania med svært mange privatskoler gjør det omtrent like dårlig på skoletestene.

I Spania lager de saker om politikere som tar penger for byggesøknader, som ansetter familie og venner i viktige stillinger, og som tar imot dyre dresser og luksusreiser fra private selskaper. I Norge lager vi saker om partier som sliter med å få folk til å stille på listene.

I Spanias storbyer må avgåtte ordførere skifte kontor, og de får litt mindre stab. Men sjåføren, lønna og sekretæren kan de beholde. I Norge må avgåtte ordførere gå tilbake til jobben som lærer, butikkeier eller konsulent.

I Spania har mine kolleger begynt å stille spørsmål om hvorfor samtlige bystyremedlemmer i Madrid skal ha egen privatsjåfør og bil til disposisjon. I Oslo ville ordføreren gjerne ha bil, men han ble nedstemt.

I Spania har de to store – Sosialistpartiet og Partido Popular – gått stadig lenger fra hverandre. I Norge krangler stadig flere partier om plassen i sentrum, og de to ytterpartiene sliter mest av alle.

I Spania er man enten sosialist eller PP-tilhenger, og ytterst få skifter side i løpet av livet. I Norge har velgervandringer fra rødt til blått og tilbake blitt stadig mer vanlig de siste årene.

I Spania har ordførere som regel satt igjen en bauta i form av et kulturbygg, en ny vei, et bibliotek, en ny park. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har noe å vise til. I Norge er det få som rekker å sette egne stempel. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har styrt uten skandaler, med budsjettet i balanse.

I Spania er toppen av søndagslykke å samle storfamilie og venner til laang lunsj, med vin, skinke, oliven og manchego. Gjerne etterfulgt av en sigarillo. I Norge er lykke forbundet med strevsomme turer i skogen, med speltbrød i matpakken og pølser på termos.

Kanskje ikke så rart at politikken blir annerledes.

Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

Frps ordførerkandidat i Oslo har vært en aktiv utspilleverandør så langt i valgkampen. Her under valgkampåpningen 13. august. Foto: Sara Johannesen/Scanpix

Seniorer er en ressurs for samfunnet – ikke et problem. Det var senior-Frp-er Carl I. Hagen som fant grunn til å minne om dette, da han møtte velgerne på Majorstua i Oslo i helga. Budskapet sto å lese på løpeseddelen han delte ut, over et glansa bilde av ham som FrPs ordførerkandidat.

Flere har ment at Carl I. Hagen parkerte seg sjøl med sine ufølsomme uttalelser om politiressurser og Utøya-ofre, samt påstanden om at de aller fleste terrorister er muslimer.

Men Carl I. Hagen har aldri trivdes på en parkeringsplass. Nå er han den ordførerkandidaten med desidert flest utspill i riksmediene.

På dette området er hans politiske nese fullt intakt. Bare den siste uka har han vært innom Marienlyst med ikke mindre enn fire ulike utspill:

• 22/8 – Spanske veiarbeidere i nordsjø-turnus.
• 23/8 – SV-kandidat bør trekke seg.
• 28/8 – Ventelister på sykehjemmene.
• 29/8 – Aps eldrepolitikk funker ikke.

Når partiet sliter på meningsmålingene, kan altså ingen skylde på at Frp mangler plass i mediene. Ingen kan skylde på at Siv Jensen holder forgjengeren utenfor heller. Hagen bruker nå 60 prosent av tida si på å være ordførerkandidat i Oslo. Resten av tida reiser han rundt i landet –med eller uten partiledelsen – som partiets eldregeneral.

Frp tør mer

Jeg er av dem som mener at Carl I. Hagen skylder oss journalister ganske mange blomsterbuketter etter årene i politikken.

Han har skjelt oss ut i alle årene – og særlig vi som jobber i NRK.

Men har han trengt en talerstol, har han stort sett fått den. Som regel har det vært fortjent –han er en av få som tør å komme med kontroversielle utspill og nye løsninger.

For mye på lufta?

I valgredaksjonen har vi diskutert om Frp kommer litt for mye på med sine utspill i forhold til de andre partiene.

Det er alltid en diskusjon mange har meninger om. Det som skiller FrP fra andre partier – i alle fall så langt – er at partiet tør å bruke valgkampen til å fremme nye og kontroversielle standpunkter.

De andre partiene er mer defensive –de passer på å ikke tabbe seg ut.

Sliter med hovedsakene

Hovedgrunnen til at Frp likevel ligger lavt på meningsmålingene er at de har kommet i forsvarsposisjon på begge sine hovedsaker: innvandring/integrering og eldrepolitikk.

Etter terroren på Utøya har det blitt vanskeligere for partiledelsen å kjøre så hardt på islam-kritikk. Siv Jensen har i stedet brukt mye tid på å tilbakevise mer og mindre useriøse uttalelser fra enkeltmedlemmer.

Eldresaken har heller ikke blitt Frp’s gullkort. Hver gang Siv Jensen og Carl I. Hagen snakker om UVERDIG ELDREOMSORG – med en innlevelse man må være Frp-topp for å få til – blir velgerne minnet om alt Frp kunne ha gjort med saken i Oslo, der de selv sitter med ansvaret. De satt med ansvar for fire år siden også, men da kunne de skylde på at omlegging var på gang. Etter åtte år holder ikke det.

Nå ligger Fremskrittspartiet helt nede på 12 prosent i enkelte målinger. Så lavt har ikke partiet ligget siden midten på nittitallet. Denne gang bør de ikke legge skylda på feil journalister. Men de kommer helt sikkert til å prøve.

Valgkampstart -også for statsministeren. Foto: Scanpix

Den politiske borgfreden etter 22. juli er offisielt over. Men man trenger ikke være spesielt god spåkone for å se at denne valgkampen kan bli både sår og forvirrende.

For politikerne i denne valgkampen går ikke i takt. Mens Stoltenberg og hans stab har vært i sykebesøk, begravelser og minnestunder, har de andre verket etter å gå i gang med valgkampen. I de tre ukene som nå gjenstår, blir det et rotterace for dem som må ut og fram med det politiske budskapet sitt.

Det haster. For Høyre, som lå an til et brakvalg. For FrP, som synker stadig lavere. For Sp og SV, som forsvinner helt i skyggen av storebror. Og for Venstre, KrF og Rødt, som i tillegg til å være små, mangler regjeringsposisjonens mulighet til å sette dagsorden.

En av mine gamle naboer er blitt en venn på Facebook. Nå er han kandidat for Karmøy FrP, og ekstremt aktiv på nettet. I helga minnet han sine lesere om at vi ikke må glemme at det finnes andre ofre enn de som døde på Utøya. Lokalavisa tok straks kontakt for å høre hva han mente med å si sånt. I dag lurer han på om noen journalister snart kan fatte interesse for næringspolitisk samarbeid på Haugalandet, – ”selv om det ikke handler om terror”.
En like aktiv Facebook-venn er lederen for Haugesund Ap. Hun har sendt ut ”go’e tankar og klemmar te dokker adle” i en måned nå.

Det sies at debatten skal være verdig. Men hvor går grensa for en verdig debatt? Jeg antar at verken Nina Owing eller Oddvar Steenstrøm har tenkt å kjøre pipesignal dersom skoledebatten tar av i kveld. Oslo Ap mente det var uverdig av FrP og Høyre å beskylde dem for å ville innføre eiendomsskatt. De fikk til svar at det var uverdig av dem å trekke verdighetskortet i utide.

Det sies at ordbruken må modereres. Det rettet FrPs Christian Tybring-Gjedde seg etter, da han ble konfrontert med Disneyland- kronikken. Etter at han sto fast ved innholdet, men beklaget ordbruken, stoppet debatten. Som om det var ukontroversielt å hevde at flerkultur river landet vårt i filler. Han skulle bare funnet en mer diplomatisk måte å si det på.

Det sies også at appeller skal unngås på alle videregående skoler. Det hadde Trond Giske tenkt å omgå, da han møtte på Årstad videregående skole i Bergen i går.

Trond Giske skulle holde upolitisk skoleappell, men måtte trekke seg. Foto: Kjetil Rydland

Han skulle bare si til ungdommene at det var viktig å bruke stemmeretten 12. september. FpUs nestleder i Bergen stoppet forsøket. Her hadde alle ungdomspartiene gått med på å avstå fra appeller, i respekt for AUF og deres åpenbare problem med å skaffe talere til alle skoledebattene. Da kunne ikke Arbeiderpartiet komme trekkende med en profilert Ap-statsråd som plutselig skulle komme med upolitiske budskap. Trond Giske la seg flat, og trakk appellen.

Vi er ikke ferdige med debatten om debatten. Den kommer nok til å være med oss helt fram til 12. september.

Slik så det ut da Filip Rygg og KrF i Bergen forhandlet om å sitte i byrådet ved forrige lokalvalg. Foto: Dag Harald Kvammen Andersen/NRK

KrF i Bergen sier de bare vil styre byen med Høyre og Frp dersom de kommer på vippen. Nok en gang er det Frp som har satt dagsorden og gitt dynamikk til valgkampen.

KrFs nyvalgte leder Knut Arild Hareide og eks-statsminister Kjell Magne Bondevik har de siste dagene markert økt politisk avstand mellom KrF og Fremskrittspartiet.

Bakgrunnen er både Carl I Hagens kontroversielle uttalelser etter terroraksjonen 22. juli og hans og Siv Jensens ordbruk om Islam.

Hareide sier Frps språkbruk og tilnærming etter terroraksjonen har skapt sterke reaksjoner blant velgere og medlemmer i Kristelig Folkeparti . Når det gjelder politiske konsekvenser for samarbeidet lokalt understreker likevel Hareide at dette er opp til lokalpartiene å avgjøre.

I Bergen er KrF i byråd sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, og KrFs byråd og førstekandidat Filip Rygg sier han har reagert særlig på Hagens uttalelser om de pårørendes behov for informasjon, men at dette ikke får noen betydning for KrFs valg av side i Bergens-politikken.

Han legger likevel til at det ikke er gitt at KrF fortsetter i byråd i Bergen om det blir borgerlig flertall etter valget.

– Det er først og fremst avhengig av vårt gjennomslag i politiske saker. Skulle Høyre og FrP få flertall alene, som en del målinger har antydet, vil vi ikke ha noe pressmiddel internt i byrådet. Derfor er det avgjørende for oss at vi fortsatt har en vippeposisjon etter valget 12 september, sier Rygg til NRK.

Også KrF-ere fra andre steder i landet er på linje med Rygg og sier Frps opptreden etter terroraksjonen ikke får noen politisk betydning for samarbeidet lokalt.

I Oslo valgte KrF å gå ut av byrådssamarbeidet da Frp i sin tid kom inn i byråd, og har de siste periodene hatt et «konstruktivt» samarbeid med H/Frp-byrådet.

Fra 2007 har likevel ikke KrF hatt noen vippeposisjon i Oslo. Den har Venstre hatt.

KrF har likevel valgt å gå inn i budsjettforlik med byrådet.

Politisk er Oslo KrF langt mer sammensatt enn tilfellet er i Bergen, som ligger mer entydig til høyre i politikken.

De tillitsvalgte i Oslo er delt i to når det gjelder å foretrekke høyre eller venstresiden som samarbeidspartner. Enkelte av dem i Oslopartiet NRK har kontaktet, mener det faktum at Carl I Hagen sitter rundt bordet i Oslo gjør virkningen av hans utspill sterkere enn ellers. De utelukker ikke at det kan føre til intern debatt om fortsatt samarbeid med H/Frp-byrådet ved en borgerlig seier etter 12 september.

Andre mener det er svært lite trolig at utspillene får noen direkte betydning,heller ikke i Oslo. Så langt virker den siste analysen som den mest sannynlige.

Det er derfor rimelig å tolke KrF-ernes utspill mot Frp som en måte å komme inn i valgkampen på.

Det faktum at Høyre ser ut til å styrke seg på bekostning av Frp, kan gi KrF tilbake en vippeposisjon i enkelte kommuner og øke interessen for partiet.

KrF er også mer komfortable med et samarbeid der Høyre dominerer over Frp, enn det motsatte. I en viktig by som Bergen kan uttalelsene om å forlate byrådet ved et blå/blått flertall være et forsøk på å lokke tilbake en del Høyre-velgere til KrF igjen.

Uansett viser innledningen til denne valgkampen at det nok en gang er Frp som har satt dagsorden og skapt dynamikk. Både internt i den borgerlige leir og i forhold til motstanderne på venstresiden .

I Oslo forsøker man å skremme moderate borgerlige velgere med Hagen som mulig ordfører. Hvordan denne dynamikken vil slå ut, om Frp kommer til å tjene eller tape velgere på det, er høyst uklart.

Når Fremskrittspartiet inntar sin sedvanlige offerrolle har det vist seg før at de har mobilisert.

Nå er det opp til de andre å skape dagsorden i valgkampen, uten Fremskrittspartiets hjelp.