Frps ordførerkandidat i Oslo har vært en aktiv utspilleverandør så langt i valgkampen. Her under valgkampåpningen 13. august. Foto: Sara Johannesen/Scanpix

Seniorer er en ressurs for samfunnet – ikke et problem. Det var senior-Frp-er Carl I. Hagen som fant grunn til å minne om dette, da han møtte velgerne på Majorstua i Oslo i helga. Budskapet sto å lese på løpeseddelen han delte ut, over et glansa bilde av ham som FrPs ordførerkandidat.

Flere har ment at Carl I. Hagen parkerte seg sjøl med sine ufølsomme uttalelser om politiressurser og Utøya-ofre, samt påstanden om at de aller fleste terrorister er muslimer.

Men Carl I. Hagen har aldri trivdes på en parkeringsplass. Nå er han den ordførerkandidaten med desidert flest utspill i riksmediene.

På dette området er hans politiske nese fullt intakt. Bare den siste uka har han vært innom Marienlyst med ikke mindre enn fire ulike utspill:

• 22/8 – Spanske veiarbeidere i nordsjø-turnus.
• 23/8 – SV-kandidat bør trekke seg.
• 28/8 – Ventelister på sykehjemmene.
• 29/8 – Aps eldrepolitikk funker ikke.

Når partiet sliter på meningsmålingene, kan altså ingen skylde på at Frp mangler plass i mediene. Ingen kan skylde på at Siv Jensen holder forgjengeren utenfor heller. Hagen bruker nå 60 prosent av tida si på å være ordførerkandidat i Oslo. Resten av tida reiser han rundt i landet –med eller uten partiledelsen – som partiets eldregeneral.

Frp tør mer

Jeg er av dem som mener at Carl I. Hagen skylder oss journalister ganske mange blomsterbuketter etter årene i politikken.

Han har skjelt oss ut i alle årene – og særlig vi som jobber i NRK.

Men har han trengt en talerstol, har han stort sett fått den. Som regel har det vært fortjent –han er en av få som tør å komme med kontroversielle utspill og nye løsninger.

For mye på lufta?

I valgredaksjonen har vi diskutert om Frp kommer litt for mye på med sine utspill i forhold til de andre partiene.

Det er alltid en diskusjon mange har meninger om. Det som skiller FrP fra andre partier – i alle fall så langt – er at partiet tør å bruke valgkampen til å fremme nye og kontroversielle standpunkter.

De andre partiene er mer defensive –de passer på å ikke tabbe seg ut.

Sliter med hovedsakene

Hovedgrunnen til at Frp likevel ligger lavt på meningsmålingene er at de har kommet i forsvarsposisjon på begge sine hovedsaker: innvandring/integrering og eldrepolitikk.

Etter terroren på Utøya har det blitt vanskeligere for partiledelsen å kjøre så hardt på islam-kritikk. Siv Jensen har i stedet brukt mye tid på å tilbakevise mer og mindre useriøse uttalelser fra enkeltmedlemmer.

Eldresaken har heller ikke blitt Frp’s gullkort. Hver gang Siv Jensen og Carl I. Hagen snakker om UVERDIG ELDREOMSORG – med en innlevelse man må være Frp-topp for å få til – blir velgerne minnet om alt Frp kunne ha gjort med saken i Oslo, der de selv sitter med ansvaret. De satt med ansvar for fire år siden også, men da kunne de skylde på at omlegging var på gang. Etter åtte år holder ikke det.

Nå ligger Fremskrittspartiet helt nede på 12 prosent i enkelte målinger. Så lavt har ikke partiet ligget siden midten på nittitallet. Denne gang bør de ikke legge skylda på feil journalister. Men de kommer helt sikkert til å prøve.

KrF-leder Knut Harild Hareide utfordret Jens Stoltenberg i eldrespørsmålet under tirsdagens debatt fra Vandrehallen i Stortinget. Foto: NRK

Denne uka sendte KrF-leder Knut Arild Hareide et inkassovarsel til statsministeren. Han var misfornøyd med oppfølgingen av verdighetsgarantien for eldre. Dermed kom Jens Stoltenberg i forsvarsposisjon i valgkampens viktigste enkelttema.

Eldreomsorgen er Arbeiderpartiets akilleshæl i denne valgkampen. I fjor dokumenterte TV2 at over 3000 eldre står i sykehjemskø.

Enkelthistoriene om eldre som ikke får hjelpen de trenger fyller avisspaltene daglig. Sist var det VG som skrev om Aagot på 100 år som måtte vente i ni måneder på å få sykehjemsplass i rødgrønne Trondheim.

Det er langt igjen til eldreomsorgen er på nivå med velgernes forventninger.

Omsorgsutfordringene er like enten en kommune er rødgrønn eller blå-blå. Slik sett skal man tro at alle partier vil slite med sykehjemsmangelen i denne valgkampen. Men til tross for at eldreomsorgen er en kommunal oppgave, så er det regjeringspartiene som kommer i forsvarsposisjon.

De lokale folkevalgte er nemlig raske til å skylde på manglende statlig finansiering når velgerne stiller spørsmål om sykehjemskøen. Vel så viktig er Jens Stoltenbergs løfter om at alle som trenger sykehjemsplass skal få det. Rett nok la statsministeren inn 2015 som sluttdato for løftet, men det er uviktig for de mange som trenger hjelp nå.

Når regjeringen i dag samles for den avgjørende budsjettkonferansen, er eldresatsingen et selvsagt hovedpunkt. Regjeringen må bevilge nok penger til at kommunene faktisk bygger 12.000 nye omsorgsplasser. En slik investering summerer seg til så mange milliarder kroner, at regjeringen samtidig må sørge for kostnadskontroll.

Resultatet så langt er at utbyggingen ikke kommer i det tempoet man hadde ønsket seg. Kommune-Norge holder igjen, fordi de også må ha penger til å drifte sykehusene.

I dette dilemmaet føler regjeringen seg fram, ved å øke tilskuddene gradvis. Intern strid rundt hvorvidt regjeringen skal tvinge kommunene til å bruke penger på de eldre (øremerking) eller la lokalpolitikerne selv bestemme over pengene, gjør det ikke lettere å håndtere spørsmålet.

Regjeringens omsorgsargumentasjon er vanskelig å selge inn til et utålmodig publikum. Derfor er statsministeren nøye med å si at mye fortsatt er ugjort i eldreomsorgen, men at regjeringen er på rett vei.

Spørsmålet er om velgerne mener at et slikt løfte er godt nok. Venstre og KrF har i hvert fall besluttet at de ikke lenger kan leve med bare papirplaner. Derfor har de to partiene nå beveget seg over i opposisjonsrollen også i eldrepolitikken, og dermed fristilt seg fra det store forliket rundt verdighetsgarantien.

Det kan Knut Arild Hareide gjøre, siden han ikke er like bundet til forliket som Dagfinn Høybråten. Resultatet gjør Jens Stoltenberg mer sårbar i valgkampen.

Arbeiderpartiet har så langt hatt høy troverdighet blant velgerne i omsorgsspørsmålet. I 2009 sa 37 prosent av velgerne at Ap var mest å stole på i dette spørsmålet, nesten tre ganger så høyt som neste parti på listen.

Klarer opposisjonen å fravriste Stoltenberg sakseierskapet i denne viktige saken, kan de også vinne betydelig med velgere. Derfor er regjeringspartiene komfortable med å omdefinere eldrepolitikken til å bli et spørsmål om for eller mot privatisering.

Frontene blir klarere, gamle ideologiske skillelinjer vekkes til live, og man slipper å diskutere hovedspørsmålet: Mangel på omsorgsplasser totalt.

Men det å true med privatiseringsspøkelset er vanskeligere når det er Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide som er duellmotstandere, enn når det er Siv jensen og Erna Solberg.

For når det gjelder spørsmålet om privat eller offentlig omsorg, er forskjellen mellom Hareide og Stoltenberg uvesentlig.