Ap-leder Jens Stoltenberg kunne tirsdag inkassere den største skolevalgseieren for et enkelt parti siden skolevalgene ble innført i 1989. Tendensen er klar: Unge velgere samles om de store partiene på høyre- og venstresiden. Foto: Marius Knutsen/Scanpix

Resultatene fra skolevalget gir vanligvis intet godt bilde på hvor store eller små partiene blir på valgdagen. Men det er ofte en god indikator på hvilken retning den politiske vinden blåser.

I går kom resultatene fra årets skolevalg. Arbeiderpartiet er den store vinneren – men også Høyre gjør et svært godt valg.

Med en oppslutning på 29,7 prosent, setter Arbeiderpartiet ny rekord siden skolevalgene begynte i 1989. Fremskrittspartiets rekord fra 2003, hvor partiet fikk 25,7 prosent, ble altså slått med god margin.

Vi kan oppsummere skolevalget med å peke på tre relativt klare tendenser:

Et rollebytte

For det første har det funnet sted et rollebytte på både venstre- og høyresiden, særlig på høyresiden.

Arbeiderpartiet fortsetter sin fremgang blant de unge, en tendens som begynte allerede ved valget for 6 år siden. Både SV og Rødt blir mer eller mindre halvert sammenlignet med 2007.

Også i Sverige har SVs søsterparti – Vänsterpartiet – mistet grepet om de unge. Når svenske skoleelever skal protestere, velger de Miljöpartiet og Sverigedemokraterna.

På høyresiden fosser Høyre frem og Fremskrittspartiet går kraftig tilbake.

Hvis vi sammenligner med lokalvalget for 8 år siden, er forholdet mellom disse to partiene nesten snudd helt opp ned. Mens Høyre har gått frem fra 12,9 prosent i 2003 til 24,3 prosent i 2011, har Fremskrittspartiet gått ned fra 25,7 prosent i 2003 til 16,4 i 2011.

Sentrum = stabilitet

For det andre er det stabilitet i sentrum. De tre sentrumspartiene – Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – fikk 16 prosent i 2007 og 15,3 prosent nå i 2011. Dette er en svært begrenset nedgang. Venstre og Senterpartiet har imidlertid byttet plass som storebror i sentrum, til fordel for førstnevnte.

En avpolarisering

For det tredje ser det ut som det har funnet sted en avpolarisering blant norske skoleelever.

Arbeiderpartiet og Høyre går begge kraftig frem, og over halvparten – 54 prosent – av elevene stemmer nå på disse to partiene. I 2003 var det bare 26,3 prosent av elevene som foretrakk disse to partiene.

At skoledebattene ble avlyst, kan ha vært et hinder for både Fremskrittspartiet og Rødt. Disse to partiene vil nok tjene på å få presentert sine ideologiske budskap gjennom intense skoledebatter, snarere enn på valgtorg.

På den annen side: Tendensen til å søke til de to store partiene på henholdsvis høyre- og venstresiden ser vi også ved sist skolevalg i Sverige: Moderaterna og Socialdemokraterna fikk til sammen 44,3 prosent.

Denne avpolariseringen gjør at elevene nærmer seg partipreferansene til befolkningen for øvrig. Kanskje vil skolevalget ikke bare bli en indikator på valgvinden, men også på det endelige valgresultatet 12. september.

Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

KrF-leder Knut Harild Hareide utfordret Jens Stoltenberg i eldrespørsmålet under tirsdagens debatt fra Vandrehallen i Stortinget. Foto: NRK

Denne uka sendte KrF-leder Knut Arild Hareide et inkassovarsel til statsministeren. Han var misfornøyd med oppfølgingen av verdighetsgarantien for eldre. Dermed kom Jens Stoltenberg i forsvarsposisjon i valgkampens viktigste enkelttema.

Eldreomsorgen er Arbeiderpartiets akilleshæl i denne valgkampen. I fjor dokumenterte TV2 at over 3000 eldre står i sykehjemskø.

Enkelthistoriene om eldre som ikke får hjelpen de trenger fyller avisspaltene daglig. Sist var det VG som skrev om Aagot på 100 år som måtte vente i ni måneder på å få sykehjemsplass i rødgrønne Trondheim.

Det er langt igjen til eldreomsorgen er på nivå med velgernes forventninger.

Omsorgsutfordringene er like enten en kommune er rødgrønn eller blå-blå. Slik sett skal man tro at alle partier vil slite med sykehjemsmangelen i denne valgkampen. Men til tross for at eldreomsorgen er en kommunal oppgave, så er det regjeringspartiene som kommer i forsvarsposisjon.

De lokale folkevalgte er nemlig raske til å skylde på manglende statlig finansiering når velgerne stiller spørsmål om sykehjemskøen. Vel så viktig er Jens Stoltenbergs løfter om at alle som trenger sykehjemsplass skal få det. Rett nok la statsministeren inn 2015 som sluttdato for løftet, men det er uviktig for de mange som trenger hjelp nå.

Når regjeringen i dag samles for den avgjørende budsjettkonferansen, er eldresatsingen et selvsagt hovedpunkt. Regjeringen må bevilge nok penger til at kommunene faktisk bygger 12.000 nye omsorgsplasser. En slik investering summerer seg til så mange milliarder kroner, at regjeringen samtidig må sørge for kostnadskontroll.

Resultatet så langt er at utbyggingen ikke kommer i det tempoet man hadde ønsket seg. Kommune-Norge holder igjen, fordi de også må ha penger til å drifte sykehusene.

I dette dilemmaet føler regjeringen seg fram, ved å øke tilskuddene gradvis. Intern strid rundt hvorvidt regjeringen skal tvinge kommunene til å bruke penger på de eldre (øremerking) eller la lokalpolitikerne selv bestemme over pengene, gjør det ikke lettere å håndtere spørsmålet.

Regjeringens omsorgsargumentasjon er vanskelig å selge inn til et utålmodig publikum. Derfor er statsministeren nøye med å si at mye fortsatt er ugjort i eldreomsorgen, men at regjeringen er på rett vei.

Spørsmålet er om velgerne mener at et slikt løfte er godt nok. Venstre og KrF har i hvert fall besluttet at de ikke lenger kan leve med bare papirplaner. Derfor har de to partiene nå beveget seg over i opposisjonsrollen også i eldrepolitikken, og dermed fristilt seg fra det store forliket rundt verdighetsgarantien.

Det kan Knut Arild Hareide gjøre, siden han ikke er like bundet til forliket som Dagfinn Høybråten. Resultatet gjør Jens Stoltenberg mer sårbar i valgkampen.

Arbeiderpartiet har så langt hatt høy troverdighet blant velgerne i omsorgsspørsmålet. I 2009 sa 37 prosent av velgerne at Ap var mest å stole på i dette spørsmålet, nesten tre ganger så høyt som neste parti på listen.

Klarer opposisjonen å fravriste Stoltenberg sakseierskapet i denne viktige saken, kan de også vinne betydelig med velgere. Derfor er regjeringspartiene komfortable med å omdefinere eldrepolitikken til å bli et spørsmål om for eller mot privatisering.

Frontene blir klarere, gamle ideologiske skillelinjer vekkes til live, og man slipper å diskutere hovedspørsmålet: Mangel på omsorgsplasser totalt.

Men det å true med privatiseringsspøkelset er vanskeligere når det er Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide som er duellmotstandere, enn når det er Siv jensen og Erna Solberg.

For når det gjelder spørsmålet om privat eller offentlig omsorg, er forskjellen mellom Hareide og Stoltenberg uvesentlig.

GLADSAK: Vi trodde vi skulle lage sak om nedgang for SV. I stedet viste målinga at de har størst oppgang av alle. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix

I går var det en diskusjon mellom Dagsrevyen og Dagsnytt hvem som skal få publisere NRKs meningsmåling. Det alle vil vite nå, er jo hvordan det går med disse partiene. Hva skjer med AP etter terroren? Med Høyre, som var så store? Går det fremdeles nedover med FrP og SV?

Mens diskusjonen gikk om det var best å publisere morgen eller kveld, kom målingen. Den var en journalistisk skuffelse. En mulig vinkel på morgenen var at SV ville fortsette tilbakegangen og få nye krisetall. Så går de mest fram av alle. Sympatistemmene til Arbeiderpartiet har det vært mye snakk om, men de går litt tilbake igjen. Småpartienes problemer med å sette dagsorden har også vært diskutert. Men der går de jammen fram alle sammen. Og som om det ikke er nok; alle endringer er innen feilmarginen.

Vi har dog betalt for denne målingen. Flere andre medier har ringt og spurt når vi kringkaster den. Selvsagt må vi bruke den journalistisk. Dagsrevyen –som vant den interne drakampen- valgte å fokusere på trender som har gått igjen på flere målinger, mer enn på enkelttall. Resultatet kan du se her.

Les også: Sympatibølgen avtar for Ap

Noen har åpenbart fortalt organisasjonene at vi er besatt av tall, vi som jobber i media. Nå i valgkampen ringer partier og organisasjoner med drøssevis av målinger de sjøl har tatt opp.

Tilfeldigvis mener alle oppdragsgiverne at akkurat dette spørsmålet bør bli sentralt i debatten. De kan jo bevise at folket er enig. Det gjør de ved å spørre omtrent som dette:

Bør folk som jobber i eldresektoren få rett på heltidsstilling?
Bør kommunene bli flinkere til å tilrettelegge for næringslivet?
Bør kommunene få lov til å bestemme mer sjøl?

Svaret er stort sett ja til alt. For folk flest høres det fornuftig ut at man skal ha rett på heltidsjobb og helst bestemme mer uten at staten overprøver dem. Spørsmål om kommunene ”bør bli flinkere til”, er som regel bankers. Selvsagt mener alle at kommunene kan bli flinkere til det meste.

Svaret fra oss er nei til alt. NRK har en policy på at vi ikke skal gjengi meningsmålinger vi kunne ha gjort sjøl. Verken partier eller interesseorganisasjoner skal kunne kjøpe seg plass i media.

For eksempel: Hvis Politiets Fellesforbund kommer med en måling som viser at folk ønsker seg mer politi i gata, sier vi nei. Men hvis Politiets Fellesforbund spør sine medlemmer om holdning til bruk av våpen, kan vi bruke den. Vi har ikke lister over landets politibetjenter, og kunne ikke laget en lignende måling sjøl.

Mens jeg har skrevet denne bloggen har jeg fått to nye telefoner med tilbud om meningsmålinger. Jeg sier ikke hvem det er, for organisasjonene ringer helt sikkert videre til andre medier. Jeg skal ikke si vi ikke blir frista. Det er lett å sitte i en valgkamp og vrake saker, for i disse ukene vil alle på lufta.

Jens Stoltenberg og Ap er et større problem for SV enn Kristin Halvorsen, skiver politisk kommentator Magnus Tavkam. Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX

SVs krise løses ikke ved å bytte partiledelse. Det er forholdet til Ap som er problemet.

SVs dårlige tall på meningsmålingene skaper medieinteresse og historisk dårlige tall på 4-tallet får mediene til å ringe de kjente kritikerne .

Så langt har VG på sin ringerunde fått Rolf Reikvam til å kreve debatt om Kristin Halvorsens stilling.

Ikke overraskende.

Men de fleste har altså avvist problemstillingen . Det er likevel ikke usannsynlig at det kan bli skifte i partitoppen, men det vil i så fall skje på partiets landsmøte i 2013.

Det vil også komme som resultat av en styrt prosess der Kristin Halvorsen selv har det siste ordet. Å få en lederdebatt midt under en valgkamp er marerittet for enhver partileder.

Ingen ting tyder heller på at mange vil følge opp Reikvams invitt. Partiledelsen vil forsøke å utnytte den oppmerksomhet krisedebatten utløser til politiske utspill om SVs egne saker.

SVs problemer på nasjonalt plan dreier seg om forholdet til Arbeiderpartiet, og ikke om Kristin Halvorsen. Ikke bare på grunn av det faktum at flere potensielle SV-velgere vurderer å gi Arbeiderpartiet sin stemme i sympati etter 22 juli.

Det mest kritiske er at partiet ikke har fått betalt for den innflytelsen SV har hatt over den rød-grønne politikken i regjering. Selv barnehagesatsingen, som SV har det meste av æren for, er det Arbeiderpartiet som får betalt for. SV har mistet eierskap over saken til Arbeiderpartiet.

Bildet som har festet seg er et pragmatisk parti som har gått med på kompromisser inntil det selvutslettende.

Hvorfor ikke da like godt stemme AP?

Det strategiske motivet velgere som har sympati i retning av SV eller Aps venstreside har for fortsatt å stemme SV i nasjonale valg, er å binde opp Arbeiderpartiet i regjering.

Et Arbeiderparti med SV i regjering er annerledes enn et Arbeiderparti uten SV.

SV erne er fortvilet over at mange av deres potensielle velgere er gått til AP uten å se nettopp dette: Blir SV for lite, vil Arbeiderpartiet finne tilbake til sitt gamle jeg .

Partisekretær Silje Schei Tveitdal var inne på dette i et intervju med VG 20 juli, to dager før bomben sprang:

«Men Tveitdal frykter at Ap skal velge seg andre samarbeidspartnere – også på riksplan – etter stortingsvalget i 2013. Det kan skje hvis SV og Sp får lav oppslutning ved kommunevalget til høsten, ifølge henne.

– Hvis tyngdekraften blir for liten, så kan det peke mot en annen politisk sammensetning eller at Ap vil regjere alene, sier partisekretæren».

Uttalelsen må selvsagt også forstås som en måte å få fram alvoret for egne velgere, og å mobilisere dem fram mot lokalvalget. Men det er realiteter og ikke bare taktikk bak ordene.

Dersom SV skulle gjøre et så elendig valg 12 september som målingene kan tyde på, vil det bli en intern debatt fram mot 2013 om forholdet til regjering , om ledelse og om politikk.

Flere i partiet vil ta til orde for å forlate regjering og rendyrke partiets profil i opposisjon.

Da Kristin Halvorsen etter sterk indre tvil bestemte seg for å ta gjenvalg som partileder nok en gang på sist landsmøte, var det viktigste motivet å bidra til å føre det historiske regjeringsprosjektet i mål fram til 2013.

Den målsettingen har hun fremdeles.

Skulle SV komme til å forlate regjering før neste Stortingsvalg må det være på en sak der SV ikke kan stå for resultatet.

Det mest spennende i den sammenheng er den stadig utsatte klimameldingen. Miljøpolitikk har fått samarbeidet til å gynge i den rød-grønne skuta tidligere.

Det kan skje igjen.

Valgkampstart -også for statsministeren. Foto: Scanpix

Den politiske borgfreden etter 22. juli er offisielt over. Men man trenger ikke være spesielt god spåkone for å se at denne valgkampen kan bli både sår og forvirrende.

For politikerne i denne valgkampen går ikke i takt. Mens Stoltenberg og hans stab har vært i sykebesøk, begravelser og minnestunder, har de andre verket etter å gå i gang med valgkampen. I de tre ukene som nå gjenstår, blir det et rotterace for dem som må ut og fram med det politiske budskapet sitt.

Det haster. For Høyre, som lå an til et brakvalg. For FrP, som synker stadig lavere. For Sp og SV, som forsvinner helt i skyggen av storebror. Og for Venstre, KrF og Rødt, som i tillegg til å være små, mangler regjeringsposisjonens mulighet til å sette dagsorden.

En av mine gamle naboer er blitt en venn på Facebook. Nå er han kandidat for Karmøy FrP, og ekstremt aktiv på nettet. I helga minnet han sine lesere om at vi ikke må glemme at det finnes andre ofre enn de som døde på Utøya. Lokalavisa tok straks kontakt for å høre hva han mente med å si sånt. I dag lurer han på om noen journalister snart kan fatte interesse for næringspolitisk samarbeid på Haugalandet, – ”selv om det ikke handler om terror”.
En like aktiv Facebook-venn er lederen for Haugesund Ap. Hun har sendt ut ”go’e tankar og klemmar te dokker adle” i en måned nå.

Det sies at debatten skal være verdig. Men hvor går grensa for en verdig debatt? Jeg antar at verken Nina Owing eller Oddvar Steenstrøm har tenkt å kjøre pipesignal dersom skoledebatten tar av i kveld. Oslo Ap mente det var uverdig av FrP og Høyre å beskylde dem for å ville innføre eiendomsskatt. De fikk til svar at det var uverdig av dem å trekke verdighetskortet i utide.

Det sies at ordbruken må modereres. Det rettet FrPs Christian Tybring-Gjedde seg etter, da han ble konfrontert med Disneyland- kronikken. Etter at han sto fast ved innholdet, men beklaget ordbruken, stoppet debatten. Som om det var ukontroversielt å hevde at flerkultur river landet vårt i filler. Han skulle bare funnet en mer diplomatisk måte å si det på.

Det sies også at appeller skal unngås på alle videregående skoler. Det hadde Trond Giske tenkt å omgå, da han møtte på Årstad videregående skole i Bergen i går.

Trond Giske skulle holde upolitisk skoleappell, men måtte trekke seg. Foto: Kjetil Rydland

Han skulle bare si til ungdommene at det var viktig å bruke stemmeretten 12. september. FpUs nestleder i Bergen stoppet forsøket. Her hadde alle ungdomspartiene gått med på å avstå fra appeller, i respekt for AUF og deres åpenbare problem med å skaffe talere til alle skoledebattene. Da kunne ikke Arbeiderpartiet komme trekkende med en profilert Ap-statsråd som plutselig skulle komme med upolitiske budskap. Trond Giske la seg flat, og trakk appellen.

Vi er ikke ferdige med debatten om debatten. Den kommer nok til å være med oss helt fram til 12. september.

SV-leder Kristin Halvorsen på valgstand under SVs valgkampåpning i Tromsø. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk, SCANPIX

Sosialistisk Venstreparti har mistet grepet på to av sine beste saker hos velgerne.

Partiet har begynt å miste taket på skole- og barnehage-sakene.

Det er ett av funnene i den store undersøkelsen om 2009 -valget som ble presentert i dag.

Tross kompromisser og Mongstad-skandaler har SV greid å holde skansen som det suverent beste miljøpartiet i velgernes øyne.

Mens 34 prosent svarte at SV var best på miljø i 2005, svarte 35 prosent at SV fremdeles er miljøparti nummer én i Norge i valget i 2009.

Det går fram av boka ”Det politiske landskap” som valgforsker Bernt Aardal presenterte i ettermiddag i spissen for et knippe av forskere.

Men tallene på andre områder var nedslående for Kristin Halvorsen.

Partiet har tapt eierskap som skoleparti med en nedgang fra 22 til 15 prosent .

Partiet som har vunnet suverent mest i skolepolitikken fra forrige Stortingsvalg er Høyre.

Også på området barn og familie svikter velgerne SV-med en nedgang fra 21 til 14.

Arbeiderpartiet blir sett på som det suverent beste familiepartiet hos velgerne.

For mange framstår tapet av eierskap i familiepolitikken som et paradoks. Skolepolitikken kan være mer forståelig etter negativt fokus på Øystein Djupedals innsats.

At barnehagepartiet SV taper terreng på bekostning av Arbeiderpartiet her, framstår som overraskende. De aller fleste observatører har med rette pekt på den massive utbyggingen av barnehager som en stor seier for Kristin Halvorsens parti.

Valgforskerne var selv overrasket over at SV holdt skansen som miljøparti nummer én etter all kritikk som er kommet over kompromisser og kameler partiet har måttet svelge.

Forklaringen kan være at partiet likevel tydelig og klart har fått fram at de har påvirket politikken og har kjempet for å dra den i sin retning. Når den gode miljøprofilen likevel ikke demmet opp for velgerflukt i et valg der miljø var høyest på dagsorden siden 1989 , er svaret at det var andre spørsmål som var viktigere denne gang: nemlig regjeringsspørsmålet.

Les: Et rødgrønt flertall er avhengig av SV

Mange av SVs potensielle velgere så tapet av regjeringsmakt til høyresiden som det mest akutte i dette valget , og lot det avgjøre.

Arbeiderpartiet fikk mange SV-stemmer.

I barnehagepolitikken derimot, har det etter barnehageforliket vært en tverrpolitisk enighet om makspris og full barnehagedekning. Det har ikke vært konflikt om saken, og velgerne premierer ikke SV spesielt .

Det er det store partiet , Arbeiderpartiet, som også her får æren for å ha satt ut i livet en politikk de opprinnelig var skeptisk til.

Det som er den store faren for SV er dermed at partiet framstår som et én-saks parti, som et miljøparti som kan dra stemmer i en gitt situasjon der det er høy konflikt rundt dette temaet.

Men,som valgforskerne peker på, er det avgjørende for partier på lengre sikt at de har et bredere register og flere saksfelt å spille på. Her er særlig Arbeiderpartiet og Høyre og delvis Frp de suverene.

Nettopp det kan vise seg avgjørende i høstens valgkamp dersom enkeltsaker ikke mobiliserer og skaper konflikt.

Ap og Høyre får mye gratis gjennom sitt brede nedslagsfelt, mens de mindre partiene som SV får store problemer med å komme inn i valgkampen. Det partiet satser på er at sympatien etter Utøya, som til nå har blitt Arbeiderpartiet til del,også kan kan gi et rom for en mer liberal og tolerant innvandringspolitikk hos velgerne 12. september.

Og der har SV fremdeles et eierskap.