Ap-leder Jens Stoltenberg kunne tirsdag inkassere den største skolevalgseieren for et enkelt parti siden skolevalgene ble innført i 1989. Tendensen er klar: Unge velgere samles om de store partiene på høyre- og venstresiden. Foto: Marius Knutsen/Scanpix

Resultatene fra skolevalget gir vanligvis intet godt bilde på hvor store eller små partiene blir på valgdagen. Men det er ofte en god indikator på hvilken retning den politiske vinden blåser.

I går kom resultatene fra årets skolevalg. Arbeiderpartiet er den store vinneren – men også Høyre gjør et svært godt valg.

Med en oppslutning på 29,7 prosent, setter Arbeiderpartiet ny rekord siden skolevalgene begynte i 1989. Fremskrittspartiets rekord fra 2003, hvor partiet fikk 25,7 prosent, ble altså slått med god margin.

Vi kan oppsummere skolevalget med å peke på tre relativt klare tendenser:

Et rollebytte

For det første har det funnet sted et rollebytte på både venstre- og høyresiden, særlig på høyresiden.

Arbeiderpartiet fortsetter sin fremgang blant de unge, en tendens som begynte allerede ved valget for 6 år siden. Både SV og Rødt blir mer eller mindre halvert sammenlignet med 2007.

Også i Sverige har SVs søsterparti – Vänsterpartiet – mistet grepet om de unge. Når svenske skoleelever skal protestere, velger de Miljöpartiet og Sverigedemokraterna.

På høyresiden fosser Høyre frem og Fremskrittspartiet går kraftig tilbake.

Hvis vi sammenligner med lokalvalget for 8 år siden, er forholdet mellom disse to partiene nesten snudd helt opp ned. Mens Høyre har gått frem fra 12,9 prosent i 2003 til 24,3 prosent i 2011, har Fremskrittspartiet gått ned fra 25,7 prosent i 2003 til 16,4 i 2011.

Sentrum = stabilitet

For det andre er det stabilitet i sentrum. De tre sentrumspartiene – Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – fikk 16 prosent i 2007 og 15,3 prosent nå i 2011. Dette er en svært begrenset nedgang. Venstre og Senterpartiet har imidlertid byttet plass som storebror i sentrum, til fordel for førstnevnte.

En avpolarisering

For det tredje ser det ut som det har funnet sted en avpolarisering blant norske skoleelever.

Arbeiderpartiet og Høyre går begge kraftig frem, og over halvparten – 54 prosent – av elevene stemmer nå på disse to partiene. I 2003 var det bare 26,3 prosent av elevene som foretrakk disse to partiene.

At skoledebattene ble avlyst, kan ha vært et hinder for både Fremskrittspartiet og Rødt. Disse to partiene vil nok tjene på å få presentert sine ideologiske budskap gjennom intense skoledebatter, snarere enn på valgtorg.

På den annen side: Tendensen til å søke til de to store partiene på henholdsvis høyre- og venstresiden ser vi også ved sist skolevalg i Sverige: Moderaterna og Socialdemokraterna fikk til sammen 44,3 prosent.

Denne avpolariseringen gjør at elevene nærmer seg partipreferansene til befolkningen for øvrig. Kanskje vil skolevalget ikke bare bli en indikator på valgvinden, men også på det endelige valgresultatet 12. september.

Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

Mange har uttrykt et ønske om høyere valgdeltakelse som svar på terrorhendelsene 22. juli. Særlig håper man at de unge finner veien til stemmelokalet på valgdagen 12. september. For å realisere det er det viktig med tydelige politiske forskjeller.

«En rekordstor valgdeltakelse er en fin måte å hedre ofrene på», uttalte AUF-politikeren Per Anders Torvik Langerød (25), som overlevde marerittet på Utøya, noen få dager etter den 22. juli.

Politikere fra alle leire har gjentatt liknende budskap de siste ukene og over 90 000 personer har meldt seg inn i gruppen «Rekordstor valgdeltagelse er mitt svar» på Facebook.

Demokratiets «temperaturmåler»

Valgdeltakelse blir gjerne kalt demokratiets «temperaturmåler». I så måte har det norske lokaldemokratiet blitt betydelig kaldere de siste årene.

Med to små unntak har valgdeltakelsen ved lokalvalg vært nedadgående siden toppen i 1963. Det året gikk hele 4 av 5 velgere til stemmelokalet for å si sin mening om hvem som var best skikket til å styre sin kommune.

Ved kommunestyrevalget for fire år siden var det imidlertid bare litt over 3 av 5 som puttet sin stemme i stemmeurnen. Også i våre nordiske naboland har valgdeltakelsen falt de siste tiårene.

Unge deltar lite

Særlig lav deltakelse er det blant de unge. I aldersgruppen 18 til 21 år var det bare 1 av 3 som stemte, og trenden er nedadgående.

Dette er ingen unik norsk utvikling; også i vårt naboland Sverige har andelen unge som deltar i valg sunket.

Likevel er det interessant å merke seg at nyere forskning fra Sverige viser at andelen permanente «sofavelgere» (dvs. de som la vær å stemme i flere valg på rad) ikke er høyere blant de unge enn i befolkningen for øvrig.

Snarere er det slik at ungdom er blitt mer ustabile – noen ganger stemmer de, andre ganger ikke.

Manglende borgerpliktsfølelse

Hvorfor deltar så de unge mindre i valget enn resten av befolkningen? La meg fremheve to forklaringer: (1) manglende følelse av at det å stemme er en borgerplikt og (2) utydelige forskjeller mellom partiene.

Mens de eldre generasjoner ser ut til å betrakte stemmegivning som en borgerplikt, ser det ut som unge mangler denne følelsen. I boken Det nære demokratiet – lokalvalg og lokal deltakelse (redigert av Jo Saglie) fra 2007 understreker statsviterne Lawrence Rose og Per Arnt Pettersen at tiltak som kan øke denne borgerpliktfølelsen er «særlig berettiget overfor yngre personer».

Konsekvensene av 22. juli, som i særlig grad oppleves som et angrep på unge, engasjerte politikere, kan imidlertid kanskje føre til en økt politisk mobilisering og demokratisk bevissthet også blant de unge.

En ny rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor tyder på dette, selv om det naturligvis er for tidlig å fastslå de langsiktige konsekvensene av terrorhandlingene. Men vi vet helt sikkert at flere av ungdomspartiene allerede har opplevd en økt medlemstilstrømning de siste ukene.

Lite forskjell mellom partiene

En annen viktig årsak til manglende deltakelse for de unge, er utydelige politiske alternativer.

Unge mennesker liker ofte klare ideologiske budskap. Med 24 prosent av stemmene var det faktisk slik at ytterste høyre, representert ved Frp, «vant» skolevalget i 2009 så vidt foran Arbeiderpartiet. Men også ytterste venstre gjorde det godt. Summen av SV og Rødt var 15,1 prosent.

Så selv om lokal pragmatisme gjør at det finnes mange overraskende samarbeidskonstellasjoner i norske kommuner, bør partiene bør bruke valgkampen til å tydeliggjøre de politiske forskjellene. Litt idealisme og store ideer skaper gjerne litt mer entusiasme.