Sosialistisk Venstreparti (SV) har leid inn en buss som skal reise rundt i landet for å mobilisere velgere den siste uken før kommunevalget. Bussen ble vist frem for pressen i Sofienbergparken i Oslo søndag. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

SV startet sin valgkampbuss søndag i Oslos gråvær. Uten særlig politisk bagasje.

Les: Busstur skal unngå krisevalg for SV

Saken som var ment å gi Plan B en kickstart – kontantstøtte vekk for 2-åringer – ble presset fram et døgn for tidlig av NRK.

Timingen ble ikke optimal. Inntrykket av et parti i krise var det som festet seg.

Utspill

SV har tidligere greid å snu en negativ valgtrend med stunts i innspurten . Det som likevel gjør det ekstra vanskelig denne gang, er det faktum at det er snakk om et lokalvalg.

Det er ikke nok for usikre SV-velgere å få utspill om partiets nasjonale politikk, når en skal finne fram til sin lokale kandidat.

Det som kunne tenkes å mobilisere er et close-race i de større byene, men her har så langt Arbeiderpartiet dratt de fleste stemmene for venstresiden.

Personangrep

Partiet har forsøkt å snu velgertapet med hyppige utspill de siste dagene. Erik Solheim mot Ola Borten Moe om tempoet for CO2-rensing på Mongstad, og sist Kristin Halvorsen om Siv Jensen, som i følge SV-lederen  ikke er egnet som statsminister etter denne sommeren.

– Det krever et mot hun ikke har, sier Halvorsen til Aftenposten. Som om noen trodde at Kristin Halvorsen noensinne har sett på Siv som en egnet statsminister.

Kristin Halvorsens kritikk handler om ting hun har kritisert Frp for tidligere.  Frp’s retorikk om innvandring under selve valgkampen har også vært avdempet, og gir ikke i seg selv grunn til kraftige angrep.

Spørsmålet om Siv Jensen skal bli statsminister er heller ikke tema for denne valgkampen, og problemstillingen virker konstruert.

Dristig

Kristin Halvorsen hadde ikke fått oppslag om hun hadde kommet med en kjent kritikk av Frp’s retorikk om innvandring.

Det som gjør at hun kommer i mediene, er den personlige brodden mot Siv Jensen.

Det er en velkjent teknikk å gå knallhardt ut med personangrep og rydde seg vei inn i TV-studio, for så å moderere angrepet på lufta, men bruke anledningen til å selge sin egen politikk.

Det er noe alle partier tyr til, og er ikke spesielt. I dette tilfellet kan fokuset like mye bli oppmerksomhet om SVs krise, og bekrefte inntrykket av et desperat parti.

Det var ihvertfall ikke hensikten.

Høyre har så langt trukket det lengste strået i valgkampen. Her er partileder Erna Solberg sammen med Oslos ordførerkandidat Fabian Stang og byrådslederkandidat Stian Berger Røsland under Høyres valgkampåpning. Foto: Høyre

NRKs siste måling gir Arbeiderpartiet 29 prosent – i så fall et dårligere resultat enn forrige kommunevalg i 2007. Partiledelsen trøster seg med bedre tall i andre målinger, og forbereder partiapparatet på tradisjonell innspurt med dørbanking og roser. Partiets sterkeste kort, Jens Stoltenberg, har en hektisk reiseplan, og håper å mobilisere.

Høyre er vinneren

Før sommerferien la partistrategene på Youngstorget opp til en valgkamp nasjonalt som skulle mobilisere mot Høyre.

Tanken var å utfordre forestillingen om Høyre som et snilt velferdsparti, og få opp en konfliktlinje på Arbeiderpartiets hjemmebane.

Slik gikk det ikke, og Høyre har dermed kommet seg gjennom valgkampen uten å bli utfordret.

I stedet har Høyres populære frontfigurer med Fabian Stang og Monica Mæland i spissen, kunne holde på sine sterke posisjoner lokalt, uten sterk utfordring fra venstresiden.

Det vises også igjen på meningsmålingene, som varsler om et kanonresultat for Erna Solberg.

Vinner Jens innspurten?

Arbeiderpartiet er kjent for å være en god spurter. Spørsmålet er om det kan dra partiets stemmetall en del over 30-tallet også denne gang.

Usikkert, men ikke umulig.  Den mobiliseringen Arbeiderpartiet opplevde ved starten av valgkampen etter 22. juli, kom i stor grad fra tidligere Ap-velgere som var demobilisert og hadde forsvunnet  til hjemmesitterne.

I tillegg har det vært et stort tilsig av unge velgere etter Utøya. De siste tallene tyder på at mange av disse velgerne er gått tilbake blant de usikre, og den store X-faktoren er nettopp hvor mange av dem som vil møte opp 12. september.

Ingen storbysuksess

Arbeiderpartiet sliter fremdeles i Oslo og mye tyder på et fortsatt borgerlig hegemoni, om enn med et svekket Frp og et styrket og selvbevisst Høyre.

Arbeiderpartiet og SV i Oslo har forsøkt å komme inn i valgkampen, men har så langt ikke klart å overbevise.

Et eksempel er utspillet om kollektivtrafikk og Oslo-pakke 3, der SV gikk for langt i forhold til Arbeiderpartiets syn om å si nei til E18 – og måtte gjøre en retrett. Ingen vinnersak i valgkampen.

Stole på Jens

Partiet ser derfor ut til å måtte lene seg på Jens Stoltenberg i innspurten, i tillegg til roser og dørbesøk.

Ingen ting tyder på at Arbeiderpartiet planlegger store overraskende utspill den siste uka, og de satser dermed på velprøvd medisin.

22/07 tema i valgkampen?

En annen usikkerhet ved innspurten er  om kritikk av håndteringen av terroraksjonen 22. juli kan bli et selvstendig tema som kan flytte velgere i innspurten.

Utspill fra Kåre Willoch og Erna Solberg på prinsipielt grunnlag er blitt fulgt opp av Frp og SV. Frp’s Per Sandberg er mest aggressiv.

I Arbeiderpartiets ledelse følger en foreløpig med på debatten og er avventende. Dersom en blir overbevist om at kritikerne har støtte i brede grupper i opinionen, må statsministeren komme på banen.

Partiet står overfor vanskelige vurderinger. Fullstendig taushet kan bli tolket som bagatellisering av rimelig kritikk. Det motsatte som en forhåndsdømming på sviktende grunnlag.

Jens Stoltenberg og Ap er et større problem for SV enn Kristin Halvorsen, skiver politisk kommentator Magnus Tavkam. Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX

SVs krise løses ikke ved å bytte partiledelse. Det er forholdet til Ap som er problemet.

SVs dårlige tall på meningsmålingene skaper medieinteresse og historisk dårlige tall på 4-tallet får mediene til å ringe de kjente kritikerne .

Så langt har VG på sin ringerunde fått Rolf Reikvam til å kreve debatt om Kristin Halvorsens stilling.

Ikke overraskende.

Men de fleste har altså avvist problemstillingen . Det er likevel ikke usannsynlig at det kan bli skifte i partitoppen, men det vil i så fall skje på partiets landsmøte i 2013.

Det vil også komme som resultat av en styrt prosess der Kristin Halvorsen selv har det siste ordet. Å få en lederdebatt midt under en valgkamp er marerittet for enhver partileder.

Ingen ting tyder heller på at mange vil følge opp Reikvams invitt. Partiledelsen vil forsøke å utnytte den oppmerksomhet krisedebatten utløser til politiske utspill om SVs egne saker.

SVs problemer på nasjonalt plan dreier seg om forholdet til Arbeiderpartiet, og ikke om Kristin Halvorsen. Ikke bare på grunn av det faktum at flere potensielle SV-velgere vurderer å gi Arbeiderpartiet sin stemme i sympati etter 22 juli.

Det mest kritiske er at partiet ikke har fått betalt for den innflytelsen SV har hatt over den rød-grønne politikken i regjering. Selv barnehagesatsingen, som SV har det meste av æren for, er det Arbeiderpartiet som får betalt for. SV har mistet eierskap over saken til Arbeiderpartiet.

Bildet som har festet seg er et pragmatisk parti som har gått med på kompromisser inntil det selvutslettende.

Hvorfor ikke da like godt stemme AP?

Det strategiske motivet velgere som har sympati i retning av SV eller Aps venstreside har for fortsatt å stemme SV i nasjonale valg, er å binde opp Arbeiderpartiet i regjering.

Et Arbeiderparti med SV i regjering er annerledes enn et Arbeiderparti uten SV.

SV erne er fortvilet over at mange av deres potensielle velgere er gått til AP uten å se nettopp dette: Blir SV for lite, vil Arbeiderpartiet finne tilbake til sitt gamle jeg .

Partisekretær Silje Schei Tveitdal var inne på dette i et intervju med VG 20 juli, to dager før bomben sprang:

«Men Tveitdal frykter at Ap skal velge seg andre samarbeidspartnere – også på riksplan – etter stortingsvalget i 2013. Det kan skje hvis SV og Sp får lav oppslutning ved kommunevalget til høsten, ifølge henne.

– Hvis tyngdekraften blir for liten, så kan det peke mot en annen politisk sammensetning eller at Ap vil regjere alene, sier partisekretæren».

Uttalelsen må selvsagt også forstås som en måte å få fram alvoret for egne velgere, og å mobilisere dem fram mot lokalvalget. Men det er realiteter og ikke bare taktikk bak ordene.

Dersom SV skulle gjøre et så elendig valg 12 september som målingene kan tyde på, vil det bli en intern debatt fram mot 2013 om forholdet til regjering , om ledelse og om politikk.

Flere i partiet vil ta til orde for å forlate regjering og rendyrke partiets profil i opposisjon.

Da Kristin Halvorsen etter sterk indre tvil bestemte seg for å ta gjenvalg som partileder nok en gang på sist landsmøte, var det viktigste motivet å bidra til å føre det historiske regjeringsprosjektet i mål fram til 2013.

Den målsettingen har hun fremdeles.

Skulle SV komme til å forlate regjering før neste Stortingsvalg må det være på en sak der SV ikke kan stå for resultatet.

Det mest spennende i den sammenheng er den stadig utsatte klimameldingen. Miljøpolitikk har fått samarbeidet til å gynge i den rød-grønne skuta tidligere.

Det kan skje igjen.

SV-leder Kristin Halvorsen på valgstand under SVs valgkampåpning i Tromsø. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk, SCANPIX

Sosialistisk Venstreparti har mistet grepet på to av sine beste saker hos velgerne.

Partiet har begynt å miste taket på skole- og barnehage-sakene.

Det er ett av funnene i den store undersøkelsen om 2009 -valget som ble presentert i dag.

Tross kompromisser og Mongstad-skandaler har SV greid å holde skansen som det suverent beste miljøpartiet i velgernes øyne.

Mens 34 prosent svarte at SV var best på miljø i 2005, svarte 35 prosent at SV fremdeles er miljøparti nummer én i Norge i valget i 2009.

Det går fram av boka ”Det politiske landskap” som valgforsker Bernt Aardal presenterte i ettermiddag i spissen for et knippe av forskere.

Men tallene på andre områder var nedslående for Kristin Halvorsen.

Partiet har tapt eierskap som skoleparti med en nedgang fra 22 til 15 prosent .

Partiet som har vunnet suverent mest i skolepolitikken fra forrige Stortingsvalg er Høyre.

Også på området barn og familie svikter velgerne SV-med en nedgang fra 21 til 14.

Arbeiderpartiet blir sett på som det suverent beste familiepartiet hos velgerne.

For mange framstår tapet av eierskap i familiepolitikken som et paradoks. Skolepolitikken kan være mer forståelig etter negativt fokus på Øystein Djupedals innsats.

At barnehagepartiet SV taper terreng på bekostning av Arbeiderpartiet her, framstår som overraskende. De aller fleste observatører har med rette pekt på den massive utbyggingen av barnehager som en stor seier for Kristin Halvorsens parti.

Valgforskerne var selv overrasket over at SV holdt skansen som miljøparti nummer én etter all kritikk som er kommet over kompromisser og kameler partiet har måttet svelge.

Forklaringen kan være at partiet likevel tydelig og klart har fått fram at de har påvirket politikken og har kjempet for å dra den i sin retning. Når den gode miljøprofilen likevel ikke demmet opp for velgerflukt i et valg der miljø var høyest på dagsorden siden 1989 , er svaret at det var andre spørsmål som var viktigere denne gang: nemlig regjeringsspørsmålet.

Les: Et rødgrønt flertall er avhengig av SV

Mange av SVs potensielle velgere så tapet av regjeringsmakt til høyresiden som det mest akutte i dette valget , og lot det avgjøre.

Arbeiderpartiet fikk mange SV-stemmer.

I barnehagepolitikken derimot, har det etter barnehageforliket vært en tverrpolitisk enighet om makspris og full barnehagedekning. Det har ikke vært konflikt om saken, og velgerne premierer ikke SV spesielt .

Det er det store partiet , Arbeiderpartiet, som også her får æren for å ha satt ut i livet en politikk de opprinnelig var skeptisk til.

Det som er den store faren for SV er dermed at partiet framstår som et én-saks parti, som et miljøparti som kan dra stemmer i en gitt situasjon der det er høy konflikt rundt dette temaet.

Men,som valgforskerne peker på, er det avgjørende for partier på lengre sikt at de har et bredere register og flere saksfelt å spille på. Her er særlig Arbeiderpartiet og Høyre og delvis Frp de suverene.

Nettopp det kan vise seg avgjørende i høstens valgkamp dersom enkeltsaker ikke mobiliserer og skaper konflikt.

Ap og Høyre får mye gratis gjennom sitt brede nedslagsfelt, mens de mindre partiene som SV får store problemer med å komme inn i valgkampen. Det partiet satser på er at sympatien etter Utøya, som til nå har blitt Arbeiderpartiet til del,også kan kan gi et rom for en mer liberal og tolerant innvandringspolitikk hos velgerne 12. september.

Og der har SV fremdeles et eierskap.

Slik så det ut da Filip Rygg og KrF i Bergen forhandlet om å sitte i byrådet ved forrige lokalvalg. Foto: Dag Harald Kvammen Andersen/NRK

KrF i Bergen sier de bare vil styre byen med Høyre og Frp dersom de kommer på vippen. Nok en gang er det Frp som har satt dagsorden og gitt dynamikk til valgkampen.

KrFs nyvalgte leder Knut Arild Hareide og eks-statsminister Kjell Magne Bondevik har de siste dagene markert økt politisk avstand mellom KrF og Fremskrittspartiet.

Bakgrunnen er både Carl I Hagens kontroversielle uttalelser etter terroraksjonen 22. juli og hans og Siv Jensens ordbruk om Islam.

Hareide sier Frps språkbruk og tilnærming etter terroraksjonen har skapt sterke reaksjoner blant velgere og medlemmer i Kristelig Folkeparti . Når det gjelder politiske konsekvenser for samarbeidet lokalt understreker likevel Hareide at dette er opp til lokalpartiene å avgjøre.

I Bergen er KrF i byråd sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, og KrFs byråd og førstekandidat Filip Rygg sier han har reagert særlig på Hagens uttalelser om de pårørendes behov for informasjon, men at dette ikke får noen betydning for KrFs valg av side i Bergens-politikken.

Han legger likevel til at det ikke er gitt at KrF fortsetter i byråd i Bergen om det blir borgerlig flertall etter valget.

– Det er først og fremst avhengig av vårt gjennomslag i politiske saker. Skulle Høyre og FrP få flertall alene, som en del målinger har antydet, vil vi ikke ha noe pressmiddel internt i byrådet. Derfor er det avgjørende for oss at vi fortsatt har en vippeposisjon etter valget 12 september, sier Rygg til NRK.

Også KrF-ere fra andre steder i landet er på linje med Rygg og sier Frps opptreden etter terroraksjonen ikke får noen politisk betydning for samarbeidet lokalt.

I Oslo valgte KrF å gå ut av byrådssamarbeidet da Frp i sin tid kom inn i byråd, og har de siste periodene hatt et «konstruktivt» samarbeid med H/Frp-byrådet.

Fra 2007 har likevel ikke KrF hatt noen vippeposisjon i Oslo. Den har Venstre hatt.

KrF har likevel valgt å gå inn i budsjettforlik med byrådet.

Politisk er Oslo KrF langt mer sammensatt enn tilfellet er i Bergen, som ligger mer entydig til høyre i politikken.

De tillitsvalgte i Oslo er delt i to når det gjelder å foretrekke høyre eller venstresiden som samarbeidspartner. Enkelte av dem i Oslopartiet NRK har kontaktet, mener det faktum at Carl I Hagen sitter rundt bordet i Oslo gjør virkningen av hans utspill sterkere enn ellers. De utelukker ikke at det kan føre til intern debatt om fortsatt samarbeid med H/Frp-byrådet ved en borgerlig seier etter 12 september.

Andre mener det er svært lite trolig at utspillene får noen direkte betydning,heller ikke i Oslo. Så langt virker den siste analysen som den mest sannynlige.

Det er derfor rimelig å tolke KrF-ernes utspill mot Frp som en måte å komme inn i valgkampen på.

Det faktum at Høyre ser ut til å styrke seg på bekostning av Frp, kan gi KrF tilbake en vippeposisjon i enkelte kommuner og øke interessen for partiet.

KrF er også mer komfortable med et samarbeid der Høyre dominerer over Frp, enn det motsatte. I en viktig by som Bergen kan uttalelsene om å forlate byrådet ved et blå/blått flertall være et forsøk på å lokke tilbake en del Høyre-velgere til KrF igjen.

Uansett viser innledningen til denne valgkampen at det nok en gang er Frp som har satt dagsorden og skapt dynamikk. Både internt i den borgerlige leir og i forhold til motstanderne på venstresiden .

I Oslo forsøker man å skremme moderate borgerlige velgere med Hagen som mulig ordfører. Hvordan denne dynamikken vil slå ut, om Frp kommer til å tjene eller tape velgere på det, er høyst uklart.

Når Fremskrittspartiet inntar sin sedvanlige offerrolle har det vist seg før at de har mobilisert.

Nå er det opp til de andre å skape dagsorden i valgkampen, uten Fremskrittspartiets hjelp.