Det er ett spørsmål alle nyhetsjournalister stiller seg i disse dager. På denne lista finnes fasiten. Foto: Lotte Olsen/NRK

Her om dagen kom lista opp på veggen. Redaksjonssjefen kom gående fra kontoret sitt – stille – og alle skjønte hva det var hun hadde med seg. To hvite A3-ark med ruter, navn, tider og datoer.

På desken, altså i redaksjonslokalene våre, var det blitt merkbart stillere. Flere lente seg tilbake på stolene sine, og strakk hals – nesten umerkelig – som om det var mulig å lese arkene på så lang avstand.

Det kunne til forveksling ligne på arkene som blir hengt opp når sommerferieplanen er klar. Men det var ikke det. Vi visste hva det var.

Hun hadde med seg en teiprull, og brukte tenna til å ta biter med teip som hun hang opp de to arkene med. Hvor lang tid kan det egentlig ta å henge opp to ark?

– Da er det klart, smiler hun mot oss.

Endelig. Jeg er først oppe av stolen, og konsentrerer meg om ikke å løpe de fire og en halv meterne.

Jeg låser blikket mitt i redaksjonssjefen som fortsatt står der. Vel fremme (det føltes som en lengre tur enn det egentlig var) smiler jeg krampaktig til henne.

Jeg kjenner blikkene i ryggen. Kollegaene mine. Er det meg eller dem? Det er garantert flere, men aldri alle.

Jeg snur hodet mitt. Sakte mot høyre. Det er som om jeg merker at øynene mine justererer seg for å lese skriften på veggen. Ikke i utrykkets egentlige forstand. Fra bibelen så er skriften på veggen et ondt varsel om dommedag eller nederlag.

Dette er ikke dommedag. Men for meg og flere andre i redaksjonen er dette alvor.

Det er et spørsmål om å være eller ikke være. Det er fasiten. Fasiten på om vi er satt opp på vakt 12. september – med utvida arbeidstid på grunn av valgnattsendinga.

Nerdete? Jada. Helt klart. Men dette er noe av det mest spennende som skjer når man er journalist. Det er så stas. Det som om vi får lov til å være oppe etter sengetid. Det er litt sånn alle mann til pumpene-stemning valgnatta. Med politikere som går inn og ut av tv- og radiostudioene. Det er et høyt tempo, det er masse folk her. Og det som skjer er viktig. Og det skjer bare annenhvert år.

Jeg – jeg har gleda meg i to år. Og det er nå jeg skal få vite.

Jeg finner navnet mitt på lista, og jeg slipper ut et lite YES! Direktereporter på TV. Valgnatta. Yes!

Jeg går tilbake til plassen min og prøver ikke å virke hoverende. Jeg ser en kollega som går samme rute som jeg gikk. Han er 1,92 høy, men når han ser på lista er det som om han synker sammen. Dagtid. Reporter. Forhåndssaker.

Han ser bedende på redaksjonssjefen, men det er ingen bønn. Alle kan ikke jobbe valgnatta.

Og jeg føler med ham. I tretti sekunder. For jeg skal jobbe valgnatta. Yes! God helg og godt valg.