Til venstre: Metropol – Sevillas nye landemerke.Til høyre:  Lambda, som skulle bli det nye Munch-museet. Etter valgkampen er framtida uviss for prosjektet.

I Norge er et nytt Munch-museum utsatt på ubestemt tid. Oslo Frp’s leder sa i går at det ble for stort, for stygt og for dyrt. Å stoppe det omstridte Lambda- bygget kommer neppe til å koste Frp stemmer i valgkampen.

I Spania passet ordføreren i Sevilla på å åpne byens nyeste kulturbygg i tide til valgkampen. Sevilla er en by med tre historiske bygg på UNESCOs verdensarv-liste. Byen, landet og EU bruker enorme summer på vedlikehold av historiske bygninger. Like fullt regnes et moderne tak over en av byens store plazaer som en stemmesanker. Prisen er 123 millioner euro.

Dette er min andre lokalvalgkamp i år. Resten av året bor jeg i Madrid, og i vår var det lokalvalg der også. Mye er likt, men mest er ulikt når man sammenligner de to valgkampene.

I Spania er KRISEN hovedsak i enhver politisk debatt.

Finanskrise, bankkrise, boligkrise. 40 prosent av ungdommene er uten jobb. Mange mangler bolig, til tross for at hele Norges befolkning kunne fått plass i nybygde leiligheter som står tomme.

I Norge er KRISE et altfor sterkt ord på nesten alle områder.

I Spania er samferdselspolitikk alltid en viktig valgkampsak. I Madrid koster en billett på banen åtte kroner. I Oslo koster en billett på banen 27 kroner. Forretningsfolk tar som regel tog for å komme fra Madrid til Barcelona. Avstanden er på 500 km, og turen tar under tre timer. I Norge tar forretningsfolk fly fra Oslo til Bergen. Avstanden er på 300 km, togturen tar seks og en halv time.

I Spania har foreldrene på mine barns skole startet protestaksjon mot skolematen. Det holder ikke med kylling, fisk, salatbar og frukt til dessert. Barna får altfor lite linser og bønner i kosten! Ett av forslagene fra aksjonistene er å få en lege til å gjennomgå skolemenyen hver måned. I Norge diskuterer politikerne nok en gang om elever i ungdomsskolen skal få frukt.

I nabolaget mitt i Madrid kan vi velge mellom spansk, skotsk, irsk, internasjonal (med iranske eiere), fransk eller skandinavisk skole.

I nabolaget hvor jeg bor i Oslo vil alle gå på nærskolen, selv om den er så full at det måtte bygges nye brakker i år igjen. Men både i Norge og i Spania er dårlige PISA- resultater tema i valgkampen. Norge med svært få privatskoler og Spania med svært mange privatskoler gjør det omtrent like dårlig på skoletestene.

I Spania lager de saker om politikere som tar penger for byggesøknader, som ansetter familie og venner i viktige stillinger, og som tar imot dyre dresser og luksusreiser fra private selskaper. I Norge lager vi saker om partier som sliter med å få folk til å stille på listene.

I Spanias storbyer må avgåtte ordførere skifte kontor, og de får litt mindre stab. Men sjåføren, lønna og sekretæren kan de beholde. I Norge må avgåtte ordførere gå tilbake til jobben som lærer, butikkeier eller konsulent.

I Spania har mine kolleger begynt å stille spørsmål om hvorfor samtlige bystyremedlemmer i Madrid skal ha egen privatsjåfør og bil til disposisjon. I Oslo ville ordføreren gjerne ha bil, men han ble nedstemt.

I Spania har de to store – Sosialistpartiet og Partido Popular – gått stadig lenger fra hverandre. I Norge krangler stadig flere partier om plassen i sentrum, og de to ytterpartiene sliter mest av alle.

I Spania er man enten sosialist eller PP-tilhenger, og ytterst få skifter side i løpet av livet. I Norge har velgervandringer fra rødt til blått og tilbake blitt stadig mer vanlig de siste årene.

I Spania har ordførere som regel satt igjen en bauta i form av et kulturbygg, en ny vei, et bibliotek, en ny park. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har noe å vise til. I Norge er det få som rekker å sette egne stempel. De heldigste blir gjenvalgt, fordi de har styrt uten skandaler, med budsjettet i balanse.

I Spania er toppen av søndagslykke å samle storfamilie og venner til laang lunsj, med vin, skinke, oliven og manchego. Gjerne etterfulgt av en sigarillo. I Norge er lykke forbundet med strevsomme turer i skogen, med speltbrød i matpakken og pølser på termos.

Kanskje ikke så rart at politikken blir annerledes.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe forlater NRK Marienlyst etter nye sammenstøt med miljøbevegelsen torsdag. Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix

Etter kommunevalget for fire år siden byttet daværende Senterparti- leder Åslaug Haga jobb. Selvsagt var vi i media der da hun tok over nøkkelen som olje- og energiminister.

Det uvanlige var at vi også var der på dag to. Da hadde Haga invitert samtlige miljøorganisasjoner til kontoret. På den tiden var det SV som slet med forholdet til miljøbevegelsen, mens organisasjonene var svært så positive til Senterpartiet.

Den splitter nye oljeministeren gjorde stor lykke da hun signaliserte en langt mer offensiv satsing på miljø. Stikkord var fornybar energi. Alle ble bedt om å delta i den store dugnaden som skulle få landet over i mer bærekraftig utvikling etter oljealderen.

Fire år etterpå er det dårlige klimaet mellom oljeminister og miljøbevegelse blitt en sak i valgkampen. Dagens olje- og energiminister Ola Borten Moe gikk fra studio til studio for å svare på anklager i hele går.

– Han har knapt hatt noen møter med miljøbevegelsen, ble det sagt. – Han har bedt om krig, og krig skal han få, sa Frederic Hauge. – Han er den mest fossile ministeren Norge har hatt, sa Nina Jensen i WWF.

Hvor var det det skar seg?

Ola Borten Moe mener han er vel så opptatt av fornybar energi som sine forgjengere. Men han snakker ikke bare om det. Han vil ha olje også. Og kull, hvis det kan gi billigere strøm.

Han er til og med positiv til nye atomkraftverk i våre naboland, for det kan jo også få strømprisen ned her hjemme. – Den mannen sier ja til alt! sier Naturvernforbundets Lars Haltbrekken.

Mot dette svarer Ola Borten Moe at organisasjoner som Naturvernforbundet og WWF sier NEI til alt. De vil gjerne ha fornybar energi, men ikke monstermaster som skal sikre miljøvennlig energiforsyning. Vindkraft er bra, men ikke hvis det ser for stygt ut i naturen.

Da Borten Moe besøkte Naturvernforbundets landsmøte sist helg, anklaget han dem for å trenere arbeidet med miljøvennlig energi. Det var ikke veldig populært. Det hjalp ikke at han dro rett etter talen, uten særlig mye tid til dialog. – Han bare leverte gørra si og dro, sier en av dem som var på møtet.

Miljøbevegelsen har vært vant å ha et svært tett forhold til den rødgrønne regjeringen. Frederic Hauge liker å framstille hele renseprosjektet på Mongstad som sin egen idé.

Naturvernforbundets leder er gift med SVs partisekretær, og SVs miljøpolitikk har lignet svært mye på Naturvernforbundets program. Når Borten Moe nå har lagt seg ut med miljøbevegelsen – inkludert Bellona, som han egentlig er ganske enig med – er det naturlig at ikke bare SV, men også mange i Senterpartiet blir bekymra.

I tiden som kommer er det ikke mest spennende om Bellona-Frederic velger å snakke med Borten Moe igjen. Frederic Hauge har brutt all kontakt med regjeringen før, og jeg er ikke så sikker på at hele regjeringen har stått og skrapt på døra hans for å få kontakt.

Det store spørsmålet er hvilken del av partiet som vinner fram; Borten Moes blågrønne, eller Åslaug Hagas rødgrønne Senterparti.

Den næringsvennlige og konservative trønderen har ett mål; tilstrekkelig strøm til lavest mulig pris. Han har lagt seg til en stil der han går rett på, samme hvem han støter på. Den rødgrønne østlendingen i Ås mente det var viktigere å sikre at strømmen ble mer miljøvennlig.

Ola Borten Moe er i gang med den lange maktkampen. Den handler om klimameldingen, som skal legges fram av regjeringen til våren, om den ikke blir utsatt enda en gang. Da skal han få en tøff kamp mot SV i regjeringen. Men først må han ta kampen internt i Senterpartiet.

Da jeg prøvde å ringe Åslaug Haga i går, tok hun ikke telefonen. Selvsagt.

Det finnes neppe en nyhetsredaksjon i landet som ikke har prøvd å få Haga utpå for å snakke om sin etterfølger. Vi lurer alle på hva Haga tenker om det som nå rører seg i partiet.

Men så langt har Haga altså latt være å svare. Hun satser nok på at andre i partiet tar opp den grønne tråden.

Frps ordførerkandidat i Oslo har vært en aktiv utspilleverandør så langt i valgkampen. Her under valgkampåpningen 13. august. Foto: Sara Johannesen/Scanpix

Seniorer er en ressurs for samfunnet – ikke et problem. Det var senior-Frp-er Carl I. Hagen som fant grunn til å minne om dette, da han møtte velgerne på Majorstua i Oslo i helga. Budskapet sto å lese på løpeseddelen han delte ut, over et glansa bilde av ham som FrPs ordførerkandidat.

Flere har ment at Carl I. Hagen parkerte seg sjøl med sine ufølsomme uttalelser om politiressurser og Utøya-ofre, samt påstanden om at de aller fleste terrorister er muslimer.

Men Carl I. Hagen har aldri trivdes på en parkeringsplass. Nå er han den ordførerkandidaten med desidert flest utspill i riksmediene.

På dette området er hans politiske nese fullt intakt. Bare den siste uka har han vært innom Marienlyst med ikke mindre enn fire ulike utspill:

• 22/8 – Spanske veiarbeidere i nordsjø-turnus.
• 23/8 – SV-kandidat bør trekke seg.
• 28/8 – Ventelister på sykehjemmene.
• 29/8 – Aps eldrepolitikk funker ikke.

Når partiet sliter på meningsmålingene, kan altså ingen skylde på at Frp mangler plass i mediene. Ingen kan skylde på at Siv Jensen holder forgjengeren utenfor heller. Hagen bruker nå 60 prosent av tida si på å være ordførerkandidat i Oslo. Resten av tida reiser han rundt i landet –med eller uten partiledelsen – som partiets eldregeneral.

Frp tør mer

Jeg er av dem som mener at Carl I. Hagen skylder oss journalister ganske mange blomsterbuketter etter årene i politikken.

Han har skjelt oss ut i alle årene – og særlig vi som jobber i NRK.

Men har han trengt en talerstol, har han stort sett fått den. Som regel har det vært fortjent –han er en av få som tør å komme med kontroversielle utspill og nye løsninger.

For mye på lufta?

I valgredaksjonen har vi diskutert om Frp kommer litt for mye på med sine utspill i forhold til de andre partiene.

Det er alltid en diskusjon mange har meninger om. Det som skiller FrP fra andre partier – i alle fall så langt – er at partiet tør å bruke valgkampen til å fremme nye og kontroversielle standpunkter.

De andre partiene er mer defensive –de passer på å ikke tabbe seg ut.

Sliter med hovedsakene

Hovedgrunnen til at Frp likevel ligger lavt på meningsmålingene er at de har kommet i forsvarsposisjon på begge sine hovedsaker: innvandring/integrering og eldrepolitikk.

Etter terroren på Utøya har det blitt vanskeligere for partiledelsen å kjøre så hardt på islam-kritikk. Siv Jensen har i stedet brukt mye tid på å tilbakevise mer og mindre useriøse uttalelser fra enkeltmedlemmer.

Eldresaken har heller ikke blitt Frp’s gullkort. Hver gang Siv Jensen og Carl I. Hagen snakker om UVERDIG ELDREOMSORG – med en innlevelse man må være Frp-topp for å få til – blir velgerne minnet om alt Frp kunne ha gjort med saken i Oslo, der de selv sitter med ansvaret. De satt med ansvar for fire år siden også, men da kunne de skylde på at omlegging var på gang. Etter åtte år holder ikke det.

Nå ligger Fremskrittspartiet helt nede på 12 prosent i enkelte målinger. Så lavt har ikke partiet ligget siden midten på nittitallet. Denne gang bør de ikke legge skylda på feil journalister. Men de kommer helt sikkert til å prøve.

GLADSAK: Vi trodde vi skulle lage sak om nedgang for SV. I stedet viste målinga at de har størst oppgang av alle. Foto: Gorm Kallestad / Scanpix

I går var det en diskusjon mellom Dagsrevyen og Dagsnytt hvem som skal få publisere NRKs meningsmåling. Det alle vil vite nå, er jo hvordan det går med disse partiene. Hva skjer med AP etter terroren? Med Høyre, som var så store? Går det fremdeles nedover med FrP og SV?

Mens diskusjonen gikk om det var best å publisere morgen eller kveld, kom målingen. Den var en journalistisk skuffelse. En mulig vinkel på morgenen var at SV ville fortsette tilbakegangen og få nye krisetall. Så går de mest fram av alle. Sympatistemmene til Arbeiderpartiet har det vært mye snakk om, men de går litt tilbake igjen. Småpartienes problemer med å sette dagsorden har også vært diskutert. Men der går de jammen fram alle sammen. Og som om det ikke er nok; alle endringer er innen feilmarginen.

Vi har dog betalt for denne målingen. Flere andre medier har ringt og spurt når vi kringkaster den. Selvsagt må vi bruke den journalistisk. Dagsrevyen –som vant den interne drakampen- valgte å fokusere på trender som har gått igjen på flere målinger, mer enn på enkelttall. Resultatet kan du se her.

Les også: Sympatibølgen avtar for Ap

Noen har åpenbart fortalt organisasjonene at vi er besatt av tall, vi som jobber i media. Nå i valgkampen ringer partier og organisasjoner med drøssevis av målinger de sjøl har tatt opp.

Tilfeldigvis mener alle oppdragsgiverne at akkurat dette spørsmålet bør bli sentralt i debatten. De kan jo bevise at folket er enig. Det gjør de ved å spørre omtrent som dette:

Bør folk som jobber i eldresektoren få rett på heltidsstilling?
Bør kommunene bli flinkere til å tilrettelegge for næringslivet?
Bør kommunene få lov til å bestemme mer sjøl?

Svaret er stort sett ja til alt. For folk flest høres det fornuftig ut at man skal ha rett på heltidsjobb og helst bestemme mer uten at staten overprøver dem. Spørsmål om kommunene ”bør bli flinkere til”, er som regel bankers. Selvsagt mener alle at kommunene kan bli flinkere til det meste.

Svaret fra oss er nei til alt. NRK har en policy på at vi ikke skal gjengi meningsmålinger vi kunne ha gjort sjøl. Verken partier eller interesseorganisasjoner skal kunne kjøpe seg plass i media.

For eksempel: Hvis Politiets Fellesforbund kommer med en måling som viser at folk ønsker seg mer politi i gata, sier vi nei. Men hvis Politiets Fellesforbund spør sine medlemmer om holdning til bruk av våpen, kan vi bruke den. Vi har ikke lister over landets politibetjenter, og kunne ikke laget en lignende måling sjøl.

Mens jeg har skrevet denne bloggen har jeg fått to nye telefoner med tilbud om meningsmålinger. Jeg sier ikke hvem det er, for organisasjonene ringer helt sikkert videre til andre medier. Jeg skal ikke si vi ikke blir frista. Det er lett å sitte i en valgkamp og vrake saker, for i disse ukene vil alle på lufta.

Valgkampstart -også for statsministeren. Foto: Scanpix

Den politiske borgfreden etter 22. juli er offisielt over. Men man trenger ikke være spesielt god spåkone for å se at denne valgkampen kan bli både sår og forvirrende.

For politikerne i denne valgkampen går ikke i takt. Mens Stoltenberg og hans stab har vært i sykebesøk, begravelser og minnestunder, har de andre verket etter å gå i gang med valgkampen. I de tre ukene som nå gjenstår, blir det et rotterace for dem som må ut og fram med det politiske budskapet sitt.

Det haster. For Høyre, som lå an til et brakvalg. For FrP, som synker stadig lavere. For Sp og SV, som forsvinner helt i skyggen av storebror. Og for Venstre, KrF og Rødt, som i tillegg til å være små, mangler regjeringsposisjonens mulighet til å sette dagsorden.

En av mine gamle naboer er blitt en venn på Facebook. Nå er han kandidat for Karmøy FrP, og ekstremt aktiv på nettet. I helga minnet han sine lesere om at vi ikke må glemme at det finnes andre ofre enn de som døde på Utøya. Lokalavisa tok straks kontakt for å høre hva han mente med å si sånt. I dag lurer han på om noen journalister snart kan fatte interesse for næringspolitisk samarbeid på Haugalandet, – ”selv om det ikke handler om terror”.
En like aktiv Facebook-venn er lederen for Haugesund Ap. Hun har sendt ut ”go’e tankar og klemmar te dokker adle” i en måned nå.

Det sies at debatten skal være verdig. Men hvor går grensa for en verdig debatt? Jeg antar at verken Nina Owing eller Oddvar Steenstrøm har tenkt å kjøre pipesignal dersom skoledebatten tar av i kveld. Oslo Ap mente det var uverdig av FrP og Høyre å beskylde dem for å ville innføre eiendomsskatt. De fikk til svar at det var uverdig av dem å trekke verdighetskortet i utide.

Det sies at ordbruken må modereres. Det rettet FrPs Christian Tybring-Gjedde seg etter, da han ble konfrontert med Disneyland- kronikken. Etter at han sto fast ved innholdet, men beklaget ordbruken, stoppet debatten. Som om det var ukontroversielt å hevde at flerkultur river landet vårt i filler. Han skulle bare funnet en mer diplomatisk måte å si det på.

Det sies også at appeller skal unngås på alle videregående skoler. Det hadde Trond Giske tenkt å omgå, da han møtte på Årstad videregående skole i Bergen i går.

Trond Giske skulle holde upolitisk skoleappell, men måtte trekke seg. Foto: Kjetil Rydland

Han skulle bare si til ungdommene at det var viktig å bruke stemmeretten 12. september. FpUs nestleder i Bergen stoppet forsøket. Her hadde alle ungdomspartiene gått med på å avstå fra appeller, i respekt for AUF og deres åpenbare problem med å skaffe talere til alle skoledebattene. Da kunne ikke Arbeiderpartiet komme trekkende med en profilert Ap-statsråd som plutselig skulle komme med upolitiske budskap. Trond Giske la seg flat, og trakk appellen.

Vi er ikke ferdige med debatten om debatten. Den kommer nok til å være med oss helt fram til 12. september.