Slik så det ut da partilederne møttes til debatt i Stortingets vandrehall i slutten av august. I kveld møtes de igjen, denne gangen i Lillestrøm. Foto: NRK

Helt siden kommunevalget i 1959 har norske valgkamper blitt avsluttet med en partilederdebatt. I kveld er nok en gang duket for debatt.

Hva betyr denne debatten? Og hva kan den si oss om forholdet mellom media og politikk?

Et verdsatt ritual

25. august 1959 gikk den første tv-sendte partilederdebatten på lufta. Siden dette kommunevalget har denne avsluttende debatten vært et fast innslag i norske valgkamper, og den har således blitt et ritual som markerer avslutning på valgkampen.

Selv har politikerne gitt uttrykk for at de verdsetter denne avslutningen. For i motsetning til andre typer debattprogrammer og dueller i løpet av valgkampen, er partilederdebatten kjent for å være godt gjennomarbeidet og at det er tid til å snakke ut.

Sosiolog Anne Krogstads analyser antyder at det er relativt utbredt med «eksplisitte henvisninger til egen karakter og egne kvalifikasjoner» – en såkalt «stol-på-meg»-argumentasjon – i disse debattene. Men kanskje er det litt mindre av dette i lokalvalgkamp enn ved nasjonale valg.

I kveld er det uansett klart for en gjentakelse av dette ritualet, som mange anser som (fjernsyns)valgkampens «høydepunkt». Klokken 20.05 i kveld møtes alle partilederne til en siste meningsutveksling i Kulturhuset i Lillestrøm – direktesendt på NRK1.

Et symptom

En interessant observasjon er hvordan omtalen av partilederdebatten har endret seg, og hvordan journalistene har tatt en stadig større plass i sendingene. Partilederdebatten har således blitt et symptom på en økende medialisering av samfunnet. Vi har gått fra å være et medievridd til et mediefiksert samfunn.

I 1959 reklamerte programbladet for partilederdebatten med følgende omtale: «Under et ganske kraftig skinn fra lysprojektører, med fjernsynskameraer i delvis bevegelse rundt seg og med teknikere og programfolk i kontinuerlig virksomhet inne i studio, skal de sju debattantene drøfte nasjonens anliggender uaffisert av de tekniske hjelpemidlene. I to og en halv time».

Når TV 2, 50 år senere, i 2009 skulle forhåndsreklamere for partilederdebatten, var omtalen betydelig mer underholdningspreget: «Mens partibarometrene dirrer og de siste tvilerne argumenterer for og i mot, skal samtlige partiledere overbevise for siste gang. I kveld kommer den siste partilederdebatten før vi går til stemmeurnene. Blant debattantene sitter Norges neste statsminister. Men hvem blir det? Erna? Jens? eller Siv?». At fremtidige statsministere omtales med fornavn var nok utenkelig 50 år tidligere.

Et annet utviklingstrekk som forsterker påstanden om mer mediefiksering, er journalistenes rolle og posisjon i disse debattene. Medieutviklingen både i Norge og internasjonalt har gått gjennom ulike faser: fra å være en kanal og deretter en arena, til å bli en selvstendig politisk aktør. Nyere forskning antyder at dagens medier kanskje har nådd et nytt stadium, og at de nå bør kalles regissør.

Mens journalistene tidligere bare satt med stoppeklokken og fordelte tid, har de inntatt en stadig større plass i disse avsluttende debattene. Noen mener for mye.

Kommunalminister Navarsete antydet så sent som etter denne valgkampens første partilederdebatt, at en tilbakevending til stoppeklokkeregimet kanskje ikke ville være så dumt.

Betyr debatten noe?

Partilederdebatter kan være viktige. Siste tydelige eksempel på fjernsynets makt er Liberaldemokratenes partileder Nick Cleggs umiddelbare popularitet rett etter Storbritannias første TV-sendte partilederdebatt i historien i 2010.

Forskningen til statsviter Rune Karlsen viser at fjernsynet er velgernes nest viktigste kilde til informasjon ved lokalvalg – bare forbigått av lokalaviser.

Den avsluttende partilederdebatten blir sett av mange velgere. I 2009 var det til sammen over 1 million seere, hvis vi legger sammen tallene for NRK og TV2, som hadde samsending for første gang dette året.

Men det finnes undersøkelser som tyder på at partilederdebatten først og fremst blir sett på av de som er minst mottakelige for påvirkning. Slikt sett kan debatten tolkes som en «preken for de allerede frelste».

Debatten er likevel en mulighet for politikerne til å rette opp et ellers dårlig inntrykk. I 2001 hevdet for eksempel flere kommentatorer at Hagen endret seg fra å være «kranglete», «forurettet» og «sur» midt i valgkampen, til å briljere og være «tilbake i god gammel toppform» i partiledebatten.

Det samme gjaldt Høyres Jan Petersen, som visstnok nærmet seg «willochske høyder». Etter denne debatten var det 17 prosent som sa at debatten hadde betydning for stemmegivning.

På den andre siden kan denne debatten også bidra til å forverre situasjonen for en presset partileder. Jaglands svake opptreden i 1997 kan være et eksempel på dette. Noen målinger fra MMI den gang, tyder på at Arbeiderpartiet gikk ned flere prosentpoeng på grunn Jaglands opptreden.

Sannsynligvis har mange velgere fortsatt ikke bestemt seg for hva de skal stemme, selv om de etter alt å dømme er sikrere enn ved stortingsvalg.

Lokalvalgsundersøkelsen fra 2007 forteller oss at 30 prosent bestemmer seg under valgkampen, mens bare 6 prosent venter til valgdagen. Når det er så jevnt i flere av de store byene som nå, kan imidlertid en bit av disse 6 prosentene være sårt tiltrengte stemmer for flere av partiene.

Så er det bare å håpe at mangeårig NRK-journalist Geir Helljesens oppfordring før partilederdebatten i 1989 blir utgangspunktet for kveldens debatt: «Dette er politikernes siste sjanse gjennom fjernsynet til å avklare holdninger og oppfatninger. Og velgerne fortjener virkelig at det blir gjort på en skikkelig måte.»

Ap-leder Jens Stoltenberg kunne tirsdag inkassere den største skolevalgseieren for et enkelt parti siden skolevalgene ble innført i 1989. Tendensen er klar: Unge velgere samles om de store partiene på høyre- og venstresiden. Foto: Marius Knutsen/Scanpix

Resultatene fra skolevalget gir vanligvis intet godt bilde på hvor store eller små partiene blir på valgdagen. Men det er ofte en god indikator på hvilken retning den politiske vinden blåser.

I går kom resultatene fra årets skolevalg. Arbeiderpartiet er den store vinneren – men også Høyre gjør et svært godt valg.

Med en oppslutning på 29,7 prosent, setter Arbeiderpartiet ny rekord siden skolevalgene begynte i 1989. Fremskrittspartiets rekord fra 2003, hvor partiet fikk 25,7 prosent, ble altså slått med god margin.

Vi kan oppsummere skolevalget med å peke på tre relativt klare tendenser:

Et rollebytte

For det første har det funnet sted et rollebytte på både venstre- og høyresiden, særlig på høyresiden.

Arbeiderpartiet fortsetter sin fremgang blant de unge, en tendens som begynte allerede ved valget for 6 år siden. Både SV og Rødt blir mer eller mindre halvert sammenlignet med 2007.

Også i Sverige har SVs søsterparti – Vänsterpartiet – mistet grepet om de unge. Når svenske skoleelever skal protestere, velger de Miljöpartiet og Sverigedemokraterna.

På høyresiden fosser Høyre frem og Fremskrittspartiet går kraftig tilbake.

Hvis vi sammenligner med lokalvalget for 8 år siden, er forholdet mellom disse to partiene nesten snudd helt opp ned. Mens Høyre har gått frem fra 12,9 prosent i 2003 til 24,3 prosent i 2011, har Fremskrittspartiet gått ned fra 25,7 prosent i 2003 til 16,4 i 2011.

Sentrum = stabilitet

For det andre er det stabilitet i sentrum. De tre sentrumspartiene – Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – fikk 16 prosent i 2007 og 15,3 prosent nå i 2011. Dette er en svært begrenset nedgang. Venstre og Senterpartiet har imidlertid byttet plass som storebror i sentrum, til fordel for førstnevnte.

En avpolarisering

For det tredje ser det ut som det har funnet sted en avpolarisering blant norske skoleelever.

Arbeiderpartiet og Høyre går begge kraftig frem, og over halvparten – 54 prosent – av elevene stemmer nå på disse to partiene. I 2003 var det bare 26,3 prosent av elevene som foretrakk disse to partiene.

At skoledebattene ble avlyst, kan ha vært et hinder for både Fremskrittspartiet og Rødt. Disse to partiene vil nok tjene på å få presentert sine ideologiske budskap gjennom intense skoledebatter, snarere enn på valgtorg.

På den annen side: Tendensen til å søke til de to store partiene på henholdsvis høyre- og venstresiden ser vi også ved sist skolevalg i Sverige: Moderaterna og Socialdemokraterna fikk til sammen 44,3 prosent.

Denne avpolariseringen gjør at elevene nærmer seg partipreferansene til befolkningen for øvrig. Kanskje vil skolevalget ikke bare bli en indikator på valgvinden, men også på det endelige valgresultatet 12. september.

Miljøpartiet De Grønne har vært fraværende i rikspolitikken, men stiller i år til valg i 55 kommuner. Nå har de håp om å innta storbyene Oslo og Bergens bystyrer. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

De er små, uten representasjon på Stortinget og ganske usynlige i riksmediene. På kommunalt nivå spiller imidlertid noen av de norske småpartiene en viktig rolle.

Hva slags partier er dette? La oss se nærmere på Miljøpartiet de grønne.

Et byparti

Miljøpartiet de grønnes (MDG) oppslutning er ganske jevnt fordelt over hele landet, men det er en tendens til at partiet scorer litt høyere i de tre store byene: Oslo, Bergen og Trondheim.

Med 2 prosents oppslutning, to innvalgte representanter og deltakelse i en rødgrønn flertallskonstellasjon, har særlig Trondheim har vært en bastion for MDG siden 2007.

Neste mål for MDG er representasjon Oslo og Bergen. De siste meningsmålingene antyder at dette er innen rekkevidde.

Interessant å merke seg er at partiets beste bydeler i hovedstaden nesten uten unntak er de samme bydelene hvor Rødt gjør det bra. Kan hende begge rekrutterer fra et høyt utdannet sjikt som er opptatt av radikal omfordeling og/eller miljøpolitikk?

Også lokale ildsjeler…

Et uttrykk for at oppslutningen tradisjonelt også er resultat av lokale ildsjeler ser vi ved at MDG gjorde det bra i Flakstad i Nordland i 2007. Her er det ganske åpenbart at en av landstyremedlemmene har vært delaktig i mobilisering av 19 personer, og dermed en oppslutning på 2,7 %.

Ideologi

MDGs hovedmål er «… et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.». Videre heter det at «økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt».

I mine undersøkelser av partienes landsmøtedelegater (de som vedtar partiets politikk) kommer det frem at partiet i all hovedsak plasserer seg på «venstresiden» i norsk politikk. En god del inntar også en mer sentrumsorientert posisjon.

Slikt sett minner MDG om sitt søsterparti i Sverige som ved sist riksvalg ble Riksdagens tredje største parti. En del av aktivistene i MDG vil sikkert også mene at skillet mellom «høyre» og «venstre» i politikken har delvis utspilt sin rolle og at det avgjørende er om man er for eller mot en «grønn» politikk.

«Venstre»-orientert og mot EU

MDG er skeptiske til økte lønnsforskjeller; ganske kritiske til kontantstøtten; for økt likestilling; positiv til forebyggende arbeid mot kriminalitet fremfor strengere straffer; tilhenger av en liberal asylpolitikk og mer bistand; for en hardere beskatning av høye inntekter (såkalt progressiv beskatning); og mot privatisering (dog ikke så mye som Ap, SV og særlig Rødt).

Partiet ser imidlertid ikke til å ha noen sterk preferanse i forhold til en eventuell sentrum-periferi-konflikt. Byene og bygda er like viktige for partiet.

I synet på EU plasserer MDG seg i all hovedsak på nei-siden. Akkurat denne saken har vært en konfliktsak mellom grønne partier i Europa. Det ser imidlertid ut som de har lært seg å leve med at Nord-Europas grønne er mer skeptiske på vegne av det europeiske prosjektet enn de grønne på kontinentet.

Veldige grønne

Der partiet skiller seg ut er på spørsmål knyttet til miljø, naturligvis. Ingen partier er så grønne som MDG. Litt under halvparten av delegatene mener at miljø er den viktigste saken i norsk politikk, og knapt noen i partiet er enige i at industriutbygging kan prioriteres over naturverninteressene.

Partiet er også villig til å satse mye mer på miljøvern selv om det skulle medføre et betydelig lavere personlig forbruk. Gasskraftverk er heller ikke populært. «Norge trenger ikke gasskraftverk, så la oss stenge gasskraftverkene og beholde bakkekontakten i miljøpolitikken», skrev talsperson Hanna E. Marcussen 02. mai i fjor.

Stiller i 55 kommuner

Nå stiller partiet til valg i 55 kommuner og alle fylker. Målsettingen er å øke antallet kommunestyrerepresentanter fra 6 til cirka 25.

En rekke meningsmålinger tyder på at partiet vil komme inn flere steder, blant annet i Bærum, Sandefjord og Hamar.

Selv om nasjonal representasjon fortsatt er et godt stykke unna, er etablering av flere lokale fotfester i kombinasjon med naturlig skolering for partiets kommunestyrerepresentanter, et lite skritt på veien.

Mange har uttrykt et ønske om høyere valgdeltakelse som svar på terrorhendelsene 22. juli. Særlig håper man at de unge finner veien til stemmelokalet på valgdagen 12. september. For å realisere det er det viktig med tydelige politiske forskjeller.

«En rekordstor valgdeltakelse er en fin måte å hedre ofrene på», uttalte AUF-politikeren Per Anders Torvik Langerød (25), som overlevde marerittet på Utøya, noen få dager etter den 22. juli.

Politikere fra alle leire har gjentatt liknende budskap de siste ukene og over 90 000 personer har meldt seg inn i gruppen «Rekordstor valgdeltagelse er mitt svar» på Facebook.

Demokratiets «temperaturmåler»

Valgdeltakelse blir gjerne kalt demokratiets «temperaturmåler». I så måte har det norske lokaldemokratiet blitt betydelig kaldere de siste årene.

Med to små unntak har valgdeltakelsen ved lokalvalg vært nedadgående siden toppen i 1963. Det året gikk hele 4 av 5 velgere til stemmelokalet for å si sin mening om hvem som var best skikket til å styre sin kommune.

Ved kommunestyrevalget for fire år siden var det imidlertid bare litt over 3 av 5 som puttet sin stemme i stemmeurnen. Også i våre nordiske naboland har valgdeltakelsen falt de siste tiårene.

Unge deltar lite

Særlig lav deltakelse er det blant de unge. I aldersgruppen 18 til 21 år var det bare 1 av 3 som stemte, og trenden er nedadgående.

Dette er ingen unik norsk utvikling; også i vårt naboland Sverige har andelen unge som deltar i valg sunket.

Likevel er det interessant å merke seg at nyere forskning fra Sverige viser at andelen permanente «sofavelgere» (dvs. de som la vær å stemme i flere valg på rad) ikke er høyere blant de unge enn i befolkningen for øvrig.

Snarere er det slik at ungdom er blitt mer ustabile – noen ganger stemmer de, andre ganger ikke.

Manglende borgerpliktsfølelse

Hvorfor deltar så de unge mindre i valget enn resten av befolkningen? La meg fremheve to forklaringer: (1) manglende følelse av at det å stemme er en borgerplikt og (2) utydelige forskjeller mellom partiene.

Mens de eldre generasjoner ser ut til å betrakte stemmegivning som en borgerplikt, ser det ut som unge mangler denne følelsen. I boken Det nære demokratiet – lokalvalg og lokal deltakelse (redigert av Jo Saglie) fra 2007 understreker statsviterne Lawrence Rose og Per Arnt Pettersen at tiltak som kan øke denne borgerpliktfølelsen er «særlig berettiget overfor yngre personer».

Konsekvensene av 22. juli, som i særlig grad oppleves som et angrep på unge, engasjerte politikere, kan imidlertid kanskje føre til en økt politisk mobilisering og demokratisk bevissthet også blant de unge.

En ny rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor tyder på dette, selv om det naturligvis er for tidlig å fastslå de langsiktige konsekvensene av terrorhandlingene. Men vi vet helt sikkert at flere av ungdomspartiene allerede har opplevd en økt medlemstilstrømning de siste ukene.

Lite forskjell mellom partiene

En annen viktig årsak til manglende deltakelse for de unge, er utydelige politiske alternativer.

Unge mennesker liker ofte klare ideologiske budskap. Med 24 prosent av stemmene var det faktisk slik at ytterste høyre, representert ved Frp, «vant» skolevalget i 2009 så vidt foran Arbeiderpartiet. Men også ytterste venstre gjorde det godt. Summen av SV og Rødt var 15,1 prosent.

Så selv om lokal pragmatisme gjør at det finnes mange overraskende samarbeidskonstellasjoner i norske kommuner, bør partiene bør bruke valgkampen til å tydeliggjøre de politiske forskjellene. Litt idealisme og store ideer skaper gjerne litt mer entusiasme.