Og fra McCain får de i all hovedsak høre EN ting: McCain vil kutte i offentlig forbruk for å stanse den økonomiske krisen.

Debatten har vart i en halvtime,  og republikanernes presidentkandidat har allerede sagt «kutte offentlig forbruk» åtte ganger, i følge min uoffisielle opptelling.

Sikkerhetspolitikk og økonomisk politikk går hånd i hånd sier, debattleder Jim Lehrer.

Ja, hun fikk hjelp av taleskrivere,  attpåtil taleskriverne til president Bush, men det kjentes som om det var mye av Sarah Palin i denne talen.  En Sarah Palin, som har gått sine egne veier, og er stolt av det hun har fått til.  Som  gjør et nummer av at hun ikke er medlem av Washingtons politiske elite, og heller ikke har lyst til å bli en insider.  Som ikke er redd for å gå i angrep – det er vel ikke for ingen ting at hun som ungdom hadde tilnavnet Sarah Barracuda.  Som elsker sin store familie, og stiller den ut i offentligheten uten å be om unnskyldning.  Jeg skrev i innlegget om Bristol Palin under her at jeg syntes synd på henne. Jeg vet ikke lenger.  Hun så ut som om hun slett ikke hadde det så verst der hun klemte kjærestens hånd i mammas rampelys.

Men det som virkelig gjorde inntrykk i går kveld var hvordan Sarah Palin gjennomførte denne talen, som det var stilt så mange forventninger til.  Hun kom ut på scenen, osende av selvtillit og med en sikkerhet som om hun aldri skulle gjort annet enn å holde taler i store forsamlinger.   Det tok ikke lange tiden før forsamlingen ga seg ende over.  I fremførelsen spilte hun på alle strenger.  Hun hadde varme, hun brukte humor, sarkasme og vidd, og hadde en energi  de fleste kan misunne henne.

Landsmøtet er selvfølgelig en vennligsinnet forsamling, og Sarah Palin har mange utfordringer fremover.  Hun skal ut på veien og drive valgkamp og hun skal ikke minst debattere med sluggeren Joe Biden.  Men i går kveld vant hun.

Delegater jeg snakket med i dag hadde ennå stjerner i øynene.  En av dem sa  at han hadde vært bekymret for McCain og for partiet, fordi det var så grått og kjedelig.  – Se på demokratene.  De har disse stjernene på laget.  Stevie Wonder,   Ophra Winfrey og Kennedy-familien.  Og familien Obama har stjernekvaliteter de også.  Men nå er vi reddet, sa delegaten her fra Minnesota.   – Sarah Palin har alle kvalitetene som gjør henne til en politiske stjerne, mente han.

Nå er det bare noen timer til McCain skal i ilden.  Han var tydelig lettet og glad etter Palins tale i går.  Stemningen på landsmøtet steg mange hakk, og republikanerne begynner å få troen på seg selv igjen.  Det er nesten så du merker det når du går på det røde landsmøtegulvet.  McCain er ikke verdens beste taler, men kanskje kan inspirasjonen fra hans visepresidentkandidat  løfte ham til nye høyder i kveld.

Det kan ikke være lett i den situasjonen å ha en mor som ikke bare er mot at det skal betales for seksualundervisning i skolen, men også mener at all ungdom skal  vente med denslags til de har gått opp midtgangen i kirken.  Mor er dessuten en meget sterk abortmotstander, og om Bristol Palin har tenkt tanken   at det kanskje kunne være greit å  vente med å få barn, har nok ikke det vært mulig.

Jeg dømmer ikke Sarah Palin for meningene hennes – det er hennes privilegium.  Men jeg ser hvilken vanskelig situasjon de setter 17-åringen Bristol i.    På landsmøtet her i St. Paul, Minnesota har dette vært det store samtaleemnet i et drøyt døgn nå.   Men det er lyspunkter.   Delegatene her, særlig de konservative, som er veldig glade for valget av Sarah Palin som visepresidentkandidat,  slår ring om familien hennes nå.  For dem er det viktigste at dette barnet blir født og ikke abortert.

I morgen skal Sarah Palin holde sin store tale til landsmøtet, og akseptere nominasjonen.  For Bristol  Palins skyld håper jeg at hun slipper å bli slept over  scenen med resten av familien.   Med tusenvis av kameraer overalt må  det være en forferdelig opplevelse.

Jeg vet ikke hvor Bristol Palin er nå, men er sikker på at hun ikke har det lett.  Det er bare å ønske henne lykke til med den formidable oppgaven det er å bli mor når du selv ikke er stort mer enn et barn.

I hele går spekulerte CNN og andre medier i hvem som skulle bli visepresidentkandidaten til John McCain.  Jeg hørte  på presentasjonen av de mange mannlige kandidatene i hele går.  CNN erklærte i går ettermiddag at det var like før de visste hvem det var.  Minnesota-guvernøren Tim Pawlenty var den som ble nevnt oftest.  Men plutselig kom et skuffet TV-tryne på skjermen og erklærte at 47 år gamle Pawlenty ikke ville være i Dayton, Ohio i dag.  Og det må man jo nesten være, når det er der McCain skal presentere sin parkamerat.

Først i dag morges dukket navnet Sarah Palin opp.  For til tross for McCains imponerende hemmelighold, så er det ikke så lett å frakte en aktuell kandidat fra Alaska til Ohio uten at noe lekker ut.

Sarah Palin blåser nytt liv i valgkampen til John McCain, etter at demokratene har dominert hele uken.  Hun er en ønskekandidat for mediene.  Historien hennes forteller om en sporty dame, som da hun var liten gikk på elgjakt med faren sin før hun gikk på skolen, og levde et aktivt friluftsliv.  Hun er gift med Todd Palin, som er jeger og fisker, og de har fem barn.   Den eldste er soldat og på vei til Irak, mens den yngste bare er noen måneder gammel, og har Downs syndrom.

På sin 72årsdag har John McCain valgt en visepresidentkandidat, som på mange områder kan matche ham.    Hun er ung,  44 år gammel og dermed også yngre enn Obama, hun er konservativ kristen, aktiv abortmotstander (hun fødte sønnen sin selv om hun visste at han hadde Downs syndrom), hun har administrativ erfaring som guvernør og har et plettfritt rykte, såvidt vi vet.

Det hun har til felles med McCain er at hun har gått sine egne veier, og ikke har vært redd for å utfordre sitt eget parti, hvis hun har ment det har vært på ville veier.   Hun har utdannelse som journalist, men den journalistiske karrieren ble kort.   Hun ble  i stedet ordfører i Wasilla City der hun bor, og det var begynnelsen på den politiske karrieren.

Jeg er på vei til Minneapolis-St. Paul, der Republikanernes landsmøte startet på mandag.  Valget av Sarah Palin kommer til å gi nytt liv til et landsmøte som mange har fryktet skulle komme i skyggen av Demokratenes glamour-forestilling.

Selv mange av oss pressefolk måtte vente i sju timer inne på fotballarenaen Invesco Field i kveld.  Sånn er det altså blitt når en vil se  Barack Obama, en mann som ikke en gang er valgt til president i USA ennå. Men ettermiddagen og kvelden bød i grunnen på rikelig med underholdning.  70 000 tilskuere og jeg fikk vi høre og se både Sheryl Crow, Stevie Wonder og Al Gore.  Etter hvert var stemningen så god at selv politifolkene som sto for vaktholdet trampet takten og lot seg avfotografere sammen med programledere fra CNN og NBC.

Sikkerhetsopplegget rundt Barack Obama er omfattende. Så heftig er det at publikum måtte være på plass 13o0 selv om Obama skulle takke for nominasjonen først klokka 2000.  Men de fleste så ut til å synes at talen var verdt strevet.

Da vi var på vei ut av Invesco field, fotografen min og jeg,  småløpende i en enorm kø for å rekke morgentidsfrister som nærmer seg farlig fort når tidsforskjellen er åtte timer, støtte vi imidlertid på et interessant apropos.. 

Midt i mengden av T-skjortekledte tenåringer og andre fotgjengere på vei bort fra kveldens begivenhet gikk en høy mann i dress. «Senator, du holdt en god tale her om dagen», sa en kvinne som gikk foran meg og viftet med en Obama-plakat.   Og da så jeg det: Mannen i dressen var rett og slett senator John Kerry. Altså han som sist takket for en demokratisk presidentkandidatnominasjon.  Veien fra presidentkandidat til senator uten sikkerhetsvakter og plagsomme autografjegere kan være kort her i USA. Men uansett hvordan det går i november, er det nok en stund til Barack Obama får gå i fred på gata…

 Joda, det er velregisserte greier. Videosnutter og storskjermer, svulstig musikk og blinkende lys; Og showinstruktører som går rundt på gulvet i den svære landsmøtehallen og sørger for at folk klapper på de riktige stedene og holder opp plakater hvor det står. «More of the same», hver gang en av talerne snakker om John McCain. Likevel koker det på ekte vis inne i landsmøtehallen, og personlig synes jeg talen til Joe Biden i kveld var et klart høydepunkt så langt.

Biden er kjent for å snakke rett fra leveren, utilslørt og direkte, gjerne med små mer eller mindre planlagte forsnakkelser. I kveld kalte han president Bush for John istedet for George for eksempel:-) Tilfeldig, neppe.. Biden har imidlertid en historie som det er lett å bli beveget av. Og dessuten har han humor. Noen husker ham kanskje fra de demokratiske debattene i vinter da han stadig var presidnentkandidat.

Humor er godt å ha her i Denver om dagen.  Køene er endeløse, politisperringene er flere for hver dag, og det kan fort ta et par timer å oppdrive en taxi. I morgen (eller i dag norsk tid) blir det aller verst. Barack Obama skal tale på den største idrettsarenaen i byen. 75 000 tilhørere skal loses inn 5-6 timer før seansen starter, og vi 6000 pressefolk skal visstnok sloss om 300 seter.  Det er bare å stupe i seng for den som vil være med på siste del av sirkusforestilligen her i Denver. Natta

Tirsdag var det Hillary Clintons tur.  Mange lurte på hva  hun ville si og hvordan hun ville opptre.  Hos flere av tilhengerne hennes er bitterheten etter den beinharde primærvalgkampen så stor at de heller vil stemme på  John McCain enn på Barack Obama.

Men Hillary Clinton gjorde det hun har gjort siden hun innrømmet nederlaget i en tale her i Washington DC i juni.   Hun opptrådte profesjonelt og energisk.  Ga sin fulle støtte til Obama, bønnfalt tilhengerne sine om å gjøre det samme, i en tale som er en av de beste jeg har hørt henne holde.

I salen i Denver tirsdag kveld satt en tydelig rørt Bill Clinton.  Hillarys nederlag har i følge dem som kjenner ham vært vanskeligere å svelge for ham.  De var så sikre på seieren – ledet  så klart på meningsmålingene at de aller fleste trodde banen var klar til Det Hvite Hus.   Men så kom det første resultatet – en kald vinterkveld i Iowa.  Jeg var der selv og så afroamerikaneren med det rare navnet vinne sitt første nominasjonsvalg.  Hillary kom tilbake, men Barack Obama hadde funnet frem til de demokratiske velgerne.  Og hun som kunne blitt USAs første kvinnelige president  ble slått på målstreken.

Det er ikke vanskelig å forstå skuffelsen.  Det tok da også fire dager før hun innrømmet nederlaget.  Men deretter har Hillary Clinton opptrådt på  en måte som det står stor respekt av.  Hun har med  tilsynelatende godt humør vært på valgkampmøter med Obama,  hun har introdusert ham for sine økonomiske og andre støttespillere.  Og hun har gjentatte ganger bedt sine tilhengere støtte Obama, bedt om at sårene etter primærvalgkampen leges og at partiet samler seg om ham som nå er kandidaten.

Tirsdag kveld gjorde hun det igjen.  Og hun klarer å gjøre det med overbevisning.  Hun snakker med begeistring om mannen som var rivalen hennes i den lange primærvalgkampen og får stående applaus både fra sine egne tilhengere og Obamas.  All bitterhet er nok ikke borte, men ingen i Obama-leiren kan klage på Hillary Clintons innsats.   Som en av de politiske kommentatorene her sa det etter talen:  Nå viser hun at hun kunne blitt en glimrende president!

Det innebærer at en må kjøre i sneglefart rundt hele byen for å komme dit en skal og at det knapt nok er en eneste parkeringsplass å oppdrive. Men en kan til gjengjeld låne sykler helt gratis. Og dessuten kan en ta trikken. Og den har jeg savnet.

I tillegg er en  slik politisk gigantsamling virkelig stedet for utenlandske journalister som ofte må skrive ti eposter før de eventuelt får et intervju med kjente amerikanske politikere eller forståsegpåere.

I går fikk jeg stukket den skrikende turkise NRK-mikrofonen opp i ansiktet på Nancy Pelosi, lederen i representantenes hus.

I dag kapret jeg en av favorittkommentatorene mine i avisen The Politico da han kom ut fra herretoalettet.

Og nå i kveld, da jeg sammen med en venninne fra tysk-tv tok en kaffe i sola utenfor tv-selskapet NBC’s studio, dukket TV-selskapets legendariske ankermann Tom Brokaw opp. Han ville rett og slett spørre oss om veien.

Vanligvis er det få viktigperer her  som gidder å snakke med oss utenlandske journalister. I alle fall når vi kommer fra et ubetydelig land med halvparten så mange innbyggere som BYEN New York.Men her på Demokratenes landsmøte er det annerledes.  Her kommer mange bort rett og slett for å spørre om en kan intervjue dem.  De er oftest unge delegater og broilere av ulike slag som skalmløst innrømmer at de her her for å bygge nettverk og kanskje for å forsøke å komme på tv.

Og jeg på min side er vel  her i Denver mest for å føle meg litt viktikere enn jeg vanligvis gjør som utenlandsk journalist i USAs hovedstad. Jeg har funnet ut at det hjelper å mumle når en sier hvilket tv-selskap en jobber for. For da er det ingen som vet hvor en egentlig kommer fra…

En ting er sikkert.  Nominasjonskampen i her USA i 2008  kommer, uansett hvem som flytter inn i Det hvite hus 20. januar 2009, til å få stor plass i historiebøkene.

Med denne bloggen håper jeg på diskusjon mer brukere av nrk.no om denne spesielle perioden i amerikansk historie.

I går gikk velgere i Virginia og Maryland og her i DC mann av huse for å stemme, nærmere dobbelt så mange som vanligvis stemmer ved

Den har de fleste ingredienser til det:  En presidentkandidat med far fra Afrika som forsøker å blir USAs første fargede president ved å få folk i dette landet til å se forbi rasespørsmålet og heller fokusere på post-babyboomergenerasjonens USA. USAs første kvinnelige presidentkandidat, v landets skapeste kvinner 100 dyktigste advokater , men om også en rød klut republikanere, og også ser ut til å splitte innad i det demokraitske partiet

Et republikansk parti i villrede der John McCain vanskelig kan miste den republikanske nominasjonene nå, mens Mike Huckabee samtidig

Det kan bli superdelegatene, 1/5 av delegatene ved demokratenes konvent

http://www.nytimes.com/2008/02/10/opinion/10devine.html?ref=opinion

Selv gikk jeg rett i dørken med kraftig forkjølelse etter supertirsdagen den 5. februar.  Mens John McCain (71), Hillary Clinton (60) og ungsauen Barack Obama fortsatte videre i morderisk tempo.  De har  i lange perioder hatt gjennomsnittlig tre arrangementer pr. dag.  Enkelte dager opptrer de ikke bare i en stat, men i to.  De reiser med fly og buss og bil og på hotellrommene får de minimalt med søvn.  I tillegg trykker de et ukjent antall hender, må klemme små barn og ferdes i store forsamlinger der  basiller og andre uhumskheter har god grobunn.

Jeg har sett dem i aksjon.  De virker uforskammet opplagte alle tre.  Riktignok skumles det om føflekkreften som McCain hadde for noen år siden, og om de beinharde drøye fem årene han var krigsfange  under Vietnam-krigen i det som kaltes Hanoi Hilton.   Men jamen holder han koken.

Størst press er det likevel på de to demokratiske kandidatene.  Hillary Clinton  mistet riktignok stemmen et øyeblikk og så litt sliten ut  under den verste Obama-bølgen, men det varte veldig kort tid.  Og nettopp Hillary  imponerer ekstra.  For det ER vanskeligere å se velpleid ut når du er kvinne.  Håret, for eksempel.  Hillary har aldri flatt hår, som alle vi andre.  Og sminken er alltid helt perfekt, og leppestiften sitter på døgnet rundt.   De helt kortklipte krøllene til Obama og de hvite fjonene til McCain er noe helt annet å holde orden på.

Men Hillary klarer selvfølgelig ikke dette alene.  Hun har stylist med overalt, og dessuten har de alle tre en hær av hjelpere som ordner alt det praktiske.  Og kanskje er det derfor de ikke blir syke?  Fordi de slipper å tenke på alle trivialitetene?

Det er en litt roligere periode for oss journalister akkurat nå, med nominasjonsvalg i mindre stater.  Men presidentkandidatene kan aldri hvile.   Valgmøtene fortsetter dag ut og dag inn.  Hver eneste stemme teller for Obama og Clinton.  Selv McCain, som allerede er nominert som republikanernes kandidat,  fortsetter.  For en presidentkandidat kan ikke hvile før han sitter i Det Hvite Hus.

Det er lenge igjen til det store slaget står i november.  Utholdenhet og jernhelse er åpenbart nødvendige egenskaper for USA’s neste president.  Og ikke å forakte for oss som følger valget tett, heller.  Selv måtte jeg til med en antibiotika-kur her forleden, fordi forkjølelsen aldri ble borte.   Leser at trening og nok søvn er avgjørende for hvordan man står løpet.   Her er det bare å holde ut.