OK, jeg har aldri prøvd meg som minerydder. Men jeg har testet å kle meg opp som en!

Men suksessen til mineavdelingen i Norsk Folkehjelp kan faktisk ikke måles i hvor mange miner eller klasebomber de finner, men i hvilke områder som totalt sett kan ”frigis”. Områder der barn kan leke fritt, og jordbruksland der mennesker tør å dyrke jorda. Og da er jobben en gjør før en begynner med metalldetektoren eller proden helt essensiell. (Proden er ”strikkepinnen” en stikker på skrå i jorda for å finne miner.) Skal pengene som samles inn under TV-aksjonen komme flest mulig mennesker til gode, må en jobbe smart, der behovet er størst.

Behovet er stort mange steder, men årets TV-aksjon konsentrerer seg om seks land. Ett av disse er Libanon.

Jeg var i Libanon i 2007. Året før hadde Israel og Libanon vært i krig, og Israel pøste ut mange hundre tusen klasebomber de siste dagene av konflikten. Etter at krigen var over, blåste en av dem bena av Muhammed på ti år. Han satt bakpå farens motorsykkel da den kjørte over en klasebombe.

Jeg, Muhammed og legen hans

Å se ham jobbe med å trene seg opp etterpå, ga meg en skikkelig klump i halsen.

For det er ikke tvil om du som fotballspiller kan bli ganske selvopptatt.  Når en får en skade, går verden omtrent under.  En gang ble jeg selv kjørt fra landslagstrening rett til sykehus, med en hale av pressefolk. Jeg hadde truffet feil på en ball og skadet tåa…

Da vi kom frem til sykeshuset, ble hele pressekorpset kastet ut.  Legen forklarte at han hadde alvorlig syke og døende folk der, og han syntes det var uetisk at en som meg skulle få så mye oppmerksomhet. Ganske forfriskende, egentlig.

Og når du møter mineofre, blir jo det hele igjen satt i perspektiv. Selv har jeg vært med på opptrening etter skader, akkurat som Muhammed.  Det kan være beinhardt, og krever masse motivasjon og stå-på vilje.  Men en operasjon for jumpers knee er jo ingenting mot det Muhammed opplevde.  For uansett hvor mye han trener, vil han aldri få beinet tilbake.  Man kan ikke trene opp sener og muskler som ikke finnes lenger.

Jeg var med hjem til Muhammed og traff familien hans.  Her så jeg at Muhammed kjørte rundt i rullestolen sin og hadde det gøy med vennene sine.  Samtidig var det tydelig at dette ikke var det livet han hadde ønsket seg.  Han hadde smerter; protesen hans gnagde, og det gjorde vondt å gå.  Han orket ikke følge opp med så mye trening som han burde.  Han var en gutt som var litt glad, og ganske trist, på en gang.

Men klasebombene som Israel slapp over Libanon i krigen i 2006 var faktisk viktige i å få etablert klasebombeforbudet.  Her kunne Norsk folkehjelp dokumentere – ganske enkelt ved å gå på bakken og telle – at antallet blindgjengere var langt høyere enn det militære kilder hevdet.  Da klasebombekonvensjonen ble vedtatt, var det mye på grunn av disse tallene.

Forbudet mot klasevåpen var en stor seier, for Norsk folkehjelp og for verden.  Hundrevis av millioner av klasebomber lå jo klare til bruk.

Og det er slik at miner og klasebomber ikke skiller mellom soldater eller sivile. De forstår heller ikke at nå er krigen over – nå er det fred. De fortsetter bare å drepe.

Jeg synes det er forferdelig at mennesker som har opplevd krig, skal fortsette å være i livsfare i mange år etterpå. Det er rett og slett uakseptabelt. Det må vi gjøre noe med!