Jeg merket tidlig at stemningen var litt laber. Alle skulle plutselig noe annet akkurat den helgen.

Derfor måtte vi ut av vår lille redaksjon, og over til Norsk Folkehjelp for forsterkninger. Her stilte de opp mannsterke og lovet å komme opp med hele fem spillere. Disse sammen med de syv fra oss – meg selv inkludert – utgjorde vårt første lag. Men også her skulle det ikke uventet bli frafall. Først var det en som sparket til en stein(!) og slo tåa, så en annen som også falt av et sted på veien. Og en tredje bare måtte på Ikea.

Det fulle og hele laget

Jeg kjente desperasjonen spre seg: Skulle vi bli nok spillere? Jada, når serviceteamet fristet med pølser, vafler og kaffe, så ble det plutselig litt mer populært å stille opp. Så populært, faktisk, at en reporter hastet seg hjem fra Sør-Sudan og vaktsjefen avlyste en lenge planlagt guttetur.

Plutselig var vi et kjempelag – så stort at det (nesten) ble kamp om spilletid!

Etter trekningen så vi at vi var satt opp i pulje med de to siste års vinnere, NRK Aktivum, og det som skulle bli årets vinnere: storfavorittene fra Sporten. Ny desperasjon spredte seg, og jeg skjønte at vi måtte få til en trening i forkant av cupen. Etter godt over 20 mail og 5 telefoner, og enda noen purremail til, fikk vi endelig lånt oss en halv fotballbane . Lykkelig over å ha oppnådd dette, sendte jeg ut mail til alle spillerne. Mindre lykkelig var jeg da det viste seg at det var tre stykker (med meg!) som kunne stille. Og dermed ble den eneste treningen vår kansellert.

Så var dagen der, en lørdag i slutten av september. Blide og fornøyde troppet folk opp, spilleklare og i forskriftsmessig utstyr. Serviceteamet rigget opp og laget kamprop. Vi var så klare som vi noen gang ville bli. Første kamp – mot NRK Aktivum – startet friskt. Kapteinen hadde lagt opp plasseringene, og vi kjørte på etter beste evne. Det var dessverre ikke nok. Neste kamp var mot Kulturkamperatene, som så ut som et lag vi kunne slå. Men etter mye slit endte vi opp med å tape denne også.

Dermed stod vi foran vår siste match. Tapte vi denne, var vi ikke videre. Vi kjempet som menn (og kvinner), og satte inn alle spillerne vi hadde. Kapteinen hadde vært vår stjernescorer, så vi satset mange kort på henne. Allikevel ble det bare 1-1 mot Sporten, og dermed var vi ute for denne gang.

Kapteinen, som hadde vist både spilleglede og talent, ble hyret videre til Sporten sitt lag. Resten av teamet måtte nøye seg med quizen, som var satt opp for alle lagene som ikke kom videre til mellomrunden. Og til tross for at vi var et av de dårligste lagene på banen, skulle vi bevise at hodet i hvert fall var på plass – vi tok en soleklar seier over de andre lagene, og var godt fornøyd med dagen.