Hele 925.000 så siste program i serien «Det må jeg gjøre før jeg dør» på lørdag. Med reprisene vil godt over millionen ha sett programmet med Åge Aleksandersen og Margit Lømo (bildet).  Gjennomsnittet for seriens 8 program endte da på 837.750 seere. Tilbakemeldingene har også denne gang vært hyggelige. les noen av dem her:

Kirsti Bakkeslett Tusen takk Tore for en nydelig programserie. Du kan dette med å lage programmer som rører oss som ser på. Margit Lømo er en så vakker kvinne men så tragisk fortid. Godt hun nå som er passert 60 kan være lykkelig, endelig som hun sa.

Lisbeth Christina Gaare Tårer…det er noe som presser på, og det nytter ikke å gjemme den eller gå.
Tårer kommer helt uten varsel…som nå. Sterk historie. Mine tårer kom i fossefall…

Turid Mathisen Takk til Tore og Margit for et flott og rørende program, det er så godt å vite at det finnes solskinn historier, håper det blir mer Tore på sporet snart.

Esther Fredriksen En sterk historie, godt at Margit fikk treffe sin sønn, og barnebarn på toppen. Takk for en fin serie Tore, håper dette programmet kommer igjen.

Gry Anita Hammer Så flott at lykken endelig snur:) Hun fortjener det.

Richard Lunde En rørende historie….rett og slett.

Paul Jarle Grande Når det gjeld slike program du lagar – ingjen over ingjen ved sida av.

Eli Anne Fagerslett Det er leit at Tore er ferdig med dette programmet, blir rørt til tårene, for en hjertevarme

Eva Eriksen Dette var det mest gripende programmet. Du er fantastisk flink til å lage fengende TV. Venter på ny runde. Lykke til videre med dine prosjekter, og fortsatt god helg, Tore

Tove Furu Håper hun lever lenge, så hun kan kose seg med sønn og barnebarn!!!!

Ann Edel Bruset Det var sterk kost i kveld Tore, tårene rant i lange baner i kveld. vi som har hatt en god oppvekst å har det godt i dag, vi vet ikke hvor godt vi har det. vi bare klager å klager. Det skal jeg slutte med etter i kveld. Takk for noen fine program. Men jeg savner Tore på sporet jeg da, håper du kommer tilbake med disse programmene.

Edel Sofie Olsen Sterkt !!! Ønsker det beste for dette fine menneske,hun fortjener gode sider av livet nå.Til deg Tore vil jeg si …du får det beste frem i de fleste av oss. Du er flink…fortsett … vi trenger mere av det som vi lærer av dine program på tv. Klem til deg og en fin kveld.

Margareth Larsen Savne dg allerede, Tore… Du er unik på sånne program!!! Ei kjempe avslutning på serien… forstår godt at dette var inspirasjon til nettopp å lag denne serien:-).I kveldens siste program fikk vi også kontrastene mellom d å dø….D er ingenting å frykte, d venter oss ett godt liv på den andre siden. Tusen takk, Tore… flott menneske, du:-))

Kari Synnøve Deila Sender deg en stor takk for noen fine program,å så er de intre sane,menneskene og deres historier for ikke å glemme deg som Programleder.

Ett av målene med serien «Det må jeg gjøre før jeg dør» var å inspirere folk til å gjøre det de gikk og tenkte på. Ikke bare bli sittende og bare tenke. Gå for drømmen.  Solveig Rynning på snart 93 tok oss på ordet og tok opp igjen skigåingen. Les sønnens brev:

Min mor Solveig Rynning som nå er 92½ , var sammen med min avdøde  far ivrige turgåere på ski.  Hun ”la  opp” når hun var ca 80.  Far var 91 før han la opp.   Flere  flere ganger har hun sagt sagt at hun har lyst til å ha ski på beina igjen, men det har ikke blitt noe.  Men etter at vi forrige lørdag så  ”Dette må jeg gjøre før jeg dør”  bestemte hun seg og  gikk hun  200 m, så fikk hun i alle fall prøvd det.  Dere kan se at hun  ikke har glemt sine  gamle kunster.

 Takk for at du gav inspirasjon til ay hun fikk prøve seg igjen.!!     Helsing Ole Christian Rynning   Klauene, Florø

 Vi sender en Tore på sporet-skjorte til comeback-skiløperen

I andre program av årets «Det må jeg gjøre før jeg dør»  var vi på Lerkendal stadion, og da ba vi seerne sende inn sine lister over hva dere må gjøre før dere dør. Og responsen har vært stor. Vi lovet å trekke ut to vinnere som ville få en drømmekveld på Lerkendal, og oppleve en kamp mellom regjerende seriemester Rosenborg og en av utfordrerne.  90 minutter med fart og spenning. Og her er de to glade vinnerne:

Vinner nummer en er Linn Karin Børsheim, som har en reise til Japan øverst på sin drømmeliste.

Vinner nummer to er Kent Aune som virkelig har vunnet en premie som han har drømt om. Han er Trønder men bosatt på Jæren men drømmer om Rosenborgkamper. Nå får han iallefall noe av drømmen oppfylt.

Vi gratulerer begge vinnerne!  Vi skal trekke en vinner til på mandag, i tilfelle noen sender inn lister i løpet av helga!

Se hele intervjuet med Åge Aleksandersen.

Hun var den første som tok kontakt med ”Det må jeg gjøre før jeg dør”. 64 år gamle Margit Lømo fra Oslo hadde bare ett ønske. Hun ville se sin sønn en før hun døde. Margit fødte engang en gutt hun måtte gi fra seg, fordi faren hennes lovte å drepe både henne og barnet om hun kom hjem med en lausunge. Se siste program i «Det må jeg gjøre før jeg dør» lørdag.

Noen ganger hører du historier du nesten ikke tror er sanne, sier programleder Tore Strømøy. Margit Lømos livshistorie er en sånn. En historie om en vond barndom og en voldelig far, en sønn hun måtte gi fra seg, og en sjalu venn som tok livet av henne. For etter et knivangrep var Margit død i 8 minutter, før hjelpemannskapene i ambulansen fikk liv i henne igjen. Etter denne hendelsen har hun slitt med helsa, og da legene fortalte henne at hun kunne dø om hun ble alvorlig syk en gang til, kom tankene fra ungdommen tilbake.

Margit fikk en sønn da hun var 19 år. Men denne gutten måtte hun gi vekk, ikke minst fordi hennes far hadde lovet henne at om hun kom hjem med en lausunge, skulle han drepe både henne og barnet. Og Margit hadde ingen grunn til å tvile på at faren vill gjøre dette. En voldelig barndom hadde lært henne og ikke å tvile på hva faren var troende til å gjøre. Bønnen til Tore var om han kunne prøve å finne sønnen hun ga fra seg for mange år siden, slik at hun kunne få vite hvordan han hadde det i dag. Slik at hun kunne få ro i sjela, før det kunne være for seint. I kveldens program får du møte Margit Lømo, høre hennes historie, og se om Tore klarer å oppfylle hennes største ønske i dette livet.

I dette siste programmet i serien møter vi også norsk rocks gudfar Åge Aleksandersen (bildet under) , som skal snakke om forventningspress, livet og døden. Og sånt blir det jo sanger av.

DET MÅ JEG GJØRE FØR JEG DØR   (8 : 8 )  Lørdag 05.03 klokka 21.15 på NRK1

Hele 900.000 seere fikk med seg lørdagens utgave av «Det må jeg gjøre før jeg dør». Og fikk høre Cecilie Skog fortelle om sine ekspedisjoner, og ikke minst se Stig Tore Svee bli den første ryggmargskadde i verden som har fløyet F-16. Og kommentarene var mange og hyggelige: Les dem her:

Her er noen Facebook-kommentarer:

Mette Kristin Sunnset Fikk ikke sett hele programmet nei, for tårene sløret blikket! Kjempebra program

Eva Eriksen Jo, så det. Like fint som vanlig. Flott at det ble tur med F-16. Synd at det er siste program neste gang. Bare foreløpig, håper jeg

Mona Solstad Vik Ikkje noko program kan røre hjarterøttene som desse. For eit pågangsmot STS frå Trondheim har – det er ikkje berre for menneske som har brukke ryggen han er ein helt, men for oss alle.

Marianne Karoline Myrdal Fantastisk flott å se…Gratulerer Stig Tore

Roy Smedvik Ree Kjempe fint program, fin innsats av 338 skvadron !

Kristin Krokhaug dette er det mest rørende jeg har sjett,hadd blitt skuffa hvis itt ta her hadd gått i orden ja.må send en stoooor takk te piloten å da uten han ha det itt blitt nå .syns at begge va tøffe kara e da

Hege Skreosen Bra program. Fortsett med det Tore !!

Se flere klipp fra sendinga.

Fra helikopterturen:

[kml_flashembed movie=»http://www1.nrk.no/nett-tv/data/jw/NRK_JW_425_utenstat.swf?file=http://pd.nrk.no/nett-tv-stream/stream.ashx?id=714920&type=mp4&image=http://blogg.nrk.no/torepasporet/files/2011/02/helikopter-500×294.jpg» width=»499″ height=»281″ wmode=»transparent» allowfullscreen=»true» /]

Ble levende begravd:

[kml_flashembed movie=»http://www1.nrk.no/nett-tv/data/jw/NRK_JW_425_utenstat.swf?file=http://pd.nrk.no/nett-tv-stream/stream.ashx?id=712840&type=mp4&image=http://blogg.nrk.no/torepasporet/files/2011/02/levende_begravd-500×280.jpg» width=»499″ height=»281″ wmode=»transparent» allowfullscreen=»true» /]

Stig Tore Svee fra Trondheim deler drøm med mange norske menn. Drømmen om å få fly med luftforsvarets jagerfly F-16.  Men det er de færreste som får oppleve drømmen. At Stig Tores drøm noen gang skulle gå i oppfyllelse, var det ingen som trodde den gang han brakk ryggen og ble avhengig av rullestol. Men drømmene lever videre, tross funksjonshemminger. Gå ikke glipp av helgas program!

Om den største drømmen blant kvinner var å svømme med delfiner, var det enda klarere hva som var guttas største drøm. En stor overvekt av henvendelsene redaksjonen fikk inn fra gutter og menn handlet om forsvarets jagerfly F-16. Kampflyet som har tjent det norske luftforsvaret siden slutten av 1970 tallet, og som har fått det maleriske navnet ”Fighting Falcon”. Flyet kan gå i over 2400 kilometer i timen, så det er kanskje ikke rart at mange gutter drømmer om å suse over himmelen i denne. Med så mange kandidater å velge mellom, bestemte redaksjonen seg tilslutt for å gå for den som i utgangspunktet så ut til å ha minst sjanse for å slippe opp i en F-16. For det er ikke hvem som helst som kan fly med dette flyet.

Stig Tore Svee fra Trondheim har flydilla og har drømt om å fly F-16 siden han var ganske ung. I 1996 var han utsatt for en ulykke og ble ryggmargskadet. Men selv om han nå måtte sitte i rullestol, stoppet det ikke Stig Tore fra å prøve å gjøre alt det som funksjonsfriske kunne klare. Men det var datteren Monica som skrev til Tore Strømøy og fortalte om farens store drøm. I kveldens program følger vi forsøket på å overbevise forsvaret om at Stig Tore bør bli den første ryggmargskadde i verden i en F-16.

Bilde: Stig Tore og Monica foran Ørland hoveflystasjons Seaking-helikopter

I programmet møter vi også eventyreren og naturelskeren Cecilie Skog fra Ålesund som skal fortelle om sitt livs lykkeligste dag. Cecilie har opplevd både sin lykkeligste og tristeste dag på tur i fjellet. I kveld forteller hun om livet med og i naturen.

DET MÅ JEG GJØRE FØR JEG DØR   (7 : 8 )    Lørdag 26.02 klokka 20.55 på NRK1

De puster gjennom et blåsehull øverst på hodet, har over 200 tenner og en kjeve formet som et nebb, og likevel, damer i alle aldre synes de er så søøøte! Overraskelsen var stor i vår lille redaksjon etter hvert som det ene delfinbrevet etter det andre svømte inn til oss. På bakgrunn av den store mengden inderlige, morsomme, varme og engasjerte delfinbrev følte Tore seg ”forpliktet” til å starte jakten på delfiner for å oppfylle den mest populære drømmen av alle: å svømme med denne skapningen som gjerne beskrives som det mest intelligente av alle dyr.

Tore har gjennom årenes løp reist verden rundt i sin søken etter mennesker, men delfiner? Det har selv Tore aldri jaktet på. Riktignok tillegges delfinene nærmest menneskelige egenskaper.. men hvor skulle vi starte?

Det var viktig for oss at ”våre” delfiner var ville delfiner og ikke dyr i noen form for fangenskap. Vi fant fort tilbud om delfinsvømming mange steder i verden. Dette viste seg å være kommersiell, turistbasert delfinsvømming med ”tamme” delfiner som trenes i basseng eller som holdes i innhengninger og dermed ikke har full frihet.

Vi kunne reist til Spania, til Tyrkia, Hawaii, Cuba, Thailand eller selvsagt Amerika og svømt med tamme delfiner i lange baner. Forskning viser at disse delfinene er stressede og lite harmoniske selv om det for oss utenforstående ser ut som de ”smiler” og har det fint. Vi måtte finne et sted hvor ville delfiner frivillig kommer så nært innpå mennesker at det er mulig å svømme med dem. Et sted hvor kontakten mellom mennesker og delfiner skjer på delfinens premisser. Ingen enkel oppgave. Men så skal det nødvendigvis ikke være enkelt å oppfylle en inderlig drøm!

Men før Tore startet jakten på ville delfiner skulle det velges delfinsvømmerske! Hvem skulle få drømmen sin oppfylt? Etter å ha snakket med eksperter på delfiner i inn og utland forstod vi at delfinene liker å svømme med mennesker som beveger seg like ”elegant” som dem selv, da er forutsetningene bedre for at det oppstår god kontakt mellom menneske og dyr. Vi burde altså ha en person som svømmer som en delfin, ja vi måtte faktisk finne en ”havfrue”.

I haugen med flotte mail og brev dukket trebarnsmor Anne fra Gjøvik opp. Tidligere aktiv svømmer med hele 3 NM gull. Vi ringte Anne og traff en engasjert og sympatisk jente med en livslang og ekte drøm om å svømme med delfiner. Dette var vår havfrue! Nå manglet bare delfinene! De er det som kjent få av på Gjøvik.

Etter mye leting verden over kunne Tore endelig forberede seg på delfinjakt utenfor kysten av Egypt. En engasjert dame ved navn Amanda og firmaet dolphinswims viste seg å ha lang erfaring med ville delfiner. De arrangerer båtturer med delfinsvømming langt til havs. Noen delfingaranti eksisterer selvsagt aldri. Enkelte ganger gjør været at delfinene ikke kommer nært nok, andre ganger vil de rett og slett bare være for seg selv. På en god dag omringer de gjerne båten, leker, hilser og inviterer til en svømmetur.

Vel fremme i en nydelig resort i Marsa Alam sør for den egyptiske byen Hurghada var Tore og teamet, og ikke minst Anne, fryktelig spente på om delfinene ville dukke opp i løpet av de to dagene teamet hadde til rådighet. Lydmann Arild knasket sjøsyketabletter, fotograf Øivind allierte seg med lokale undervannsfotografer i håp om selv å forbli over vann og ikke under, mens Tore drev tørrtrening på land. Havfruen vår Anne forsøkte etter beste evne å lære teamet svømmeteknikker. Båtkaptein Elsafy sine forsikringer om at de på 70 % av båtturene faktisk møter delfiner var ikke nok til å overbevise oss om at delfinene ville delta i ”Det må jeg gjøre før jeg dør”.

Vel ute på det åpne hav var gleden i gruppen enorm da delfinene endelig bestemte seg for å hilse på Anne og oppfylle hennes store drøm! Og selv om de åpenbart foretrakk å svømme med nettopp Anne heller enn med Tore – som neppe kan beskyldes for å svømme som en delfin, kanskje mer som en hval ,- fikk alle gleden av å se og oppleve disse vakre skapningene på nært hold flere ganger. Selv vår barske fotograf Øivind og lydmann Arild (som mot formodning overlevde til havs) måtte ærlig innrømme at dette ble en stor opplevelse og at delfiner er ålreite dyr. Det var en fornøyd gjeng som etter to dager i Rødehavet motvillig forlot båten for å dra hjem til kalde nord. For Anne ble det et minne for livet.

http://www.dolphinswims.co.uk/

Se hele intervjuet med Mona Grudt.