Den store spenningen i dag var om twin otteren kunne ta av fra Resolute Bay for å fly opp og hente oss ut fra Ward Hunt. I går blåste det stikker og stein i Resolute, så det så ikke helt bra ut, men i løpet av natta roet det seg ned, og nå har vi akurat fått beskjed om at flyet er på vei.

Her oppe er det nydelig sol, og passe varmt til at vi kan sitte og kose oss i hytteveggen. Om litt skal jeg servere Rune hjemelagde polkjeks. Disse stekte jeg før jeg reiste fra Norge i slutten av mai. En av forberedelsene til denne turen var at vi måtte ta med et par overraskelser hver, som den andre ikke skulle vite om. På den måten ville vi ha noe spesielt å se fram til på de dagene det var overraskelse. Siden vi ikke kom så langt, så har vi med noen av disse tilbake, og polkjeksen var en av mine, så da passer det bra å servere kjeks nå. Du finner oppskriften i bunnen av bloggen. Dette er en liten «teaser» til en turmatbok som kokken Esben Johansen og jeg skal gi ut sammen neste år, og der vil det komme flere oppskrifter på skikkelig god turmat som ikke er så alt for vanskelig å lage når man skal ut på tur.

I kveld kommer vi til å være tilbake i Resolute, og da passer det bra å avslutte turen sammen med dere her. Det har vært flott at så mange har fulgt med oss helt til slutt, selv om det ikke gikk som planlagt. Vi vil benytte anledningen til å ønske alle sammen en god sommer og så kan det være at det blir ny blogg fra ny tur om ikke så alt for lenge? I mellomtiden skal vi hjem og kose oss i sommervarmen.

En siste turhilsen fra Cecilie og Rune

Oppskrift på polkjeks
400 g smør
300 g sukker
300 g brunt sukker
4 egg
550 g hvetemel
2 ts. bakepulver
300 g hakket sjokolade (Walters mandel, helnøtt eller Crispo)

Smør og sukker røres hvit. Tilsett et og et egg.

Bland sammen resten av ingrediensene før du har egg og sukkerblandingen i litt etter litt.

Form deigen med en spiseskje(blir ca. 32 store kjeks) før du setter det på en smurt plate som stekes på 200c i ca. 12 minutter midt i ovnen. Avkjøles på rist.

Alle som har spilt Monopol, vet hva det betyr å rykke fram til start. Der venter det bonuser og goder, og det var akurat det som skjedde da vi kom til det som var vårt oprinnelige startpunkt, Ward Hunt Island.

For tre uker siden startet vi fra Cape Discovery etter at været her på Ward Hunt ikke var bra nok. I går kveld lå vi ca 6 km ute fra is-shelfen og så inn mot Ward Hunt. Været var bra så vi kunne både se at det var lite snø på øya, og vi så at det så bra ut forran oss. Tidligere på dagen hadde vi kjempet oss gjennom noen enorme skrugarder som holdt på å ta motet fra oss. En stund så det ut som om vi ikke skulle nå fram på enda en uke for det gikk så smått med oss, men så løste det seg plutselig opp og vi kunne gjøre tre km på kort tid.

Vi har jo vært vant til at utfordringene har blitt kastet på oss gjennom de siste ukene, men det så så bra ut det siste stykket inn mot land at vi regnet med at det skulle bli som en paradematsj  sammenlignet med tidligere dager. Der tok vi feil. Det ble en kamp helt til mål. De flotte flate partiene som lå forran oss var lumske og forederske. Under den fine hvite overflaten skjulte det seg issørpe og vann, akurat som før. Etter hvert ble det også store åpne vann, så vi fikk padlet litt, men stort sett så var det å vasse gjennom sørpa helt til det siste.

Så til bonusen. Da vi kom inn på fast grunn og nærmet oss basen på WHI så ble vi møtt av fem franske forskere. Vi hadde sett en twin otter over flystripa før vi la oss i går, og det var disse fem som hadde blit fløyet ut for å drive forskningsarbeid som vi hadde sett komme. De hadde hørt om oss, og nå kom de oss i møte med varm pizza. Snakk om mottakelse.

Forskerne, som har vært her regelmessig siden 1985, fortalte oss at de aldri hadde sett slike forhold som det er her oppe i år. Så mye vann og issørpe så tidlig på sommeren, har de aldri sett før.  De forteller oss også at gjennom de siste årene har de stadig funnet nye arter som tidligere ikke har trivdes så langt nord. Nå vokser de fram på grunn av at klimaet varmes opp. Tykkelsen på is-shelfen krymper, og er nå bare 20% av hva den var for 100 år siden. Denne utviklingen har akselerert de siste 10 årene, så det er liten tvil om at det skjer dramatiske ting her oppe.

Turen vår er snart ved veis ende. Det som skulle bli en reise mot nord, ble ikke helt det vi hadde håpet på, men når enden er god er vi allikevel utrolig glade for at det har gått så bra. Vi tror vi har opplevd mer enn vi har gjort på noen andre  turer vi har vært på, og selv om det ikke gikk som vi hadde planlagt og håpet på, så var vi også forberedt på at det kunne gå slik. Det var vanskelig å bestemme seg for å snu, men vi gjorde det eneste rette. Nå er vi utrolig glad for å ha fast grunn under beina igjen, og vi gleder oss utrolig mye til å kunne stå opp i morgen uten å måtte trampe rundt med isvann opp til knærne en hel dag. Nå reiser vi forhåpentligvis tilbake til Resolute i morgen, og så flyr vi videre til Ottawa og hjem til Norge. Vi regner med å lande i Oslo på mandag hvis alt går som planlagt. Vi kommer sikkert til å legge ut en blogg til fra Resolute, men så er det over for denne gang. Ha en god natt i Norge.

Cecilie og Rune